Da manager Tommy Docherty fikk sparken på grunn av sitt forhold til fysioterapeut Laurie Browns kone, tok det ti dager å finne hans etterfølger. Valget falt på Dave Sexton, tidligere manager for Chelsea og QPR.

United i liga og cup

Factbox-line 1977/78: 1. div. nr. 10; FAC 4; LC 2; CWC 2
Factbox-line 1978/79: 1. div. nr. 9; FAC-finalister; LC 3
Factbox-line 1979/80: 1. div. nr. 2; FAC 3; LC 3
Factbox-line 1980/81: 1. div. nr. 8; FAC 4; LC 2; UEFA 1

 «Jeg vil se laget både vinne og spille attraktiv fotball. Men hva er viktigst?» Dave Sexton

Sexton var bråkjekke Dochertys rake motsetning. Som kallenavnet antyder var «Whispering Dave» både beskjeden og lavmælt. Showet var over; nå fulgte fire år med defensiv organisering og dødballer.

Dochertys champagnefotball ble gradvis erstattet av Sextons motvilje mot eventyr. «Jeg vil se laget både vinne og spille attraktiv fotball. Men hva er viktigst,» spurte Sexton retorisk. «Det må være å vinne,» svarte han på sitt eget spørsmål. Han ville ikke tillate spillerne å halse hodeløst i angrep. Som mer teoretisk og metodisk anlagt enn Docherty, var han mer opptatt av sikkerhet enn av risiko. Han terpet på dødballer, og offside-fellene skulle gi United trygghet og stabilitet som gjerne hadde manglet under det forrige regimet. United-tilhengerne, som hadde elsket Tommy Docherty, var skeptiske til nykommeren. De lot ham likevel få en sjanse. De håpet i det lengste på at det beste ved «Docs» idéer ville bli ivaretatt og videreført.

1977/78

Sexton åpnet sin første sesong på Old Trafford med å lede laget ut på Wembley. Charity Shield-oppgjøret mot Liverpool endte målløst, men inkluderte en pussig episode. United ble snytt for et soleklart straffespark da David McCreery ble dratt ned av Liverpools Emlyn Hughes. Linjemannen vinket febrilsk med flagget, men ble ignorert av dommeren. Etterpå hevdet den svartkledde at han hadde vært for langt unna situasjonen til å være helt sikker på straffen. Som vanlig ble ligasesongen sparket i gang en uke etter møtet mellom FA-cupvinnerne og ligamesterne. Med et lag bestående utelukkende av spillere som var arvet fra Tommy Docherty, fikk United en respektabel åpning. Selvsagt kunne laget ha vært foruten nederlaget for Arsenal i Ligacupen, og 1-3 for Manchester City i ligaen sved godt.

Skandale i Frankrike

Fire dager etter City-kampen dro United til Frankrike for å møtte St. Étienne i Cupvinnercupen. Syv år tidligere hadde manager Sexton ledet Chelsea til topps i den samme turneringen, og var ivrig etter å prøve å emulere suksessen med Manchester United. Kampen endte 1-1, men vil for alltid bli husket for publikumsbråket som resulterte i at United ble kastet ut av Cupvinnercupen. At de franske arrangørene hadde unnlatt å holde hjemmefans og tilreisende adskilt, endret ikke UEFAs beslutning om å ekskludere engelskmennene. Det gjorde derimot Sir Matt Busbys besøk til organisasjonens sveitsiske hovedkvarter. Den gamle klarte nemlig å overtale makten til å omgjøre den knallharde avgjørelsen. United ble tatt til nåde under forutsetning av at de godtok en bot på 7.500 pund, i tillegg til å måtte spille returkampen mot St. Étienne minimum 300 km unna Old Trafford. Slik gikk det til at United spilte hjemmekamp i Cupvinnercupen på Home Park i Plymouth. Med scoringer av Steve Coppell og Stuart Pearson på, avanserte United til 2. runde. Mot Porto gikk det ikke like oppskriftsmessig. På bortebane i Portugal var United helt utenfor og tapte hele 4-0. Flere av spillerne opplevde febertokter og hadde problemer med å fullføre kampen. Ikke før senere ble det reflektert over at de var blitt vaksinert få dager tidligere. Ikke mot scoringer, men mot difteri og hepatitt! United skulle nemlig til Teheran uken etter for å møte det iranske landslaget i forbindelse med et arrangement i regi av den britiske stat. Martin Buchan & co. vant senere returmøtet med sine lusitanske motstandere. 5-2-seieren beviste at de vaksinerte ikke var så underlegne som resultatet i den første kampen hadde tydet på, men Cupvinnercupen var over for Uniteds del.

Ustabil form

Dave Sextons organisasjonsmetoder til tross, Uniteds ustabile form fortsatte. Det ble tydelig demonstrert i jule- og nyttårshelgen. Først ble Everton nedsablet med hele 6-2 på Goodison Park, og deretter Leicester med 3-1 på Old Trafford. Deretter fulgte imidlertid fire strake tap, og laget måtte ha omkamp for å beseire Carlisle i FA-cupens 3. runde. Dave Sexton bestemte seg for å åpne lommeboken. Et raid på Elland Road, resulterte i to store erobringer. Midtstopper Gordon McQueen og angriper Joe «Jaws» Jordan hørte til blant Leeds-fansens største favoritter. At handelen avstedkom ramaskrik i Yorkshire var egentlig ikke mer enn menneskelig og forståelig. De to skottene dro tross alt over Penninene for å spille for Leeds’ erkefiender. Både Jordan og McQueen ble hilst velkommen av United-fansen. De har alltid satt pris på å ribbe Leeds for klubbens beste spillere. Sesongen endte likevel skuffende. Tiendeplass i ligaen, 22 poeng bak ligavinnerne Nottingham Forest, og ingen FA-cupfinale. Etter to Wembley-finaler på rad, ble United denne gang satt utenfor allerede i 4. runde, etter 2-3 for West Bromwich i omkampen på The Hawthorns.

1978/79

Real Madrid utklasses

Foran sin andre sesong så ikke Sexton behov for å hente inn forsterkninger. Kanskje ble han som mange andre, blindet av den fantastiske oppvisningen mot Real Madrid. To uker før ligastarten var spanjolene på Old Trafford for å delta i markeringen av Uniteds 100-årsjubileum. Det spanske stjernegalleriet fikk så hatten passet av et lekent hjemmelag som slo til med hele 4-0. Men det overbevisende resultatet var ikke noe verdt når det kom til spill om ligapoeng. Det var liten eller ingen fremgang å spore fra fjorårsesongen. Den mest markerte forskjellen fra tidligere, var at laget begynte å fremstå som Dave Sextons eget produkt. Spillerne var stort sett de samme som før, men at de hadde opplevd morsommere dager, var ikke vanskelig å se. Det gjorde klare utslag på tilskuertilstrømningen til Old Trafford. Tålmodigheten med Dave Sexton begynte allerede å bli tynnslitt. 9. plass, 23 poeng bak Liverpool, var bare ikke godt nok.

«Scouse-buster»-semifinalen

Derfor kom innsatsen i FA-cupen som manna fra himmelen. I tur og orden ble Chelsea, Fulham, Colchester og Tottenham eliminert ut av turneringen. Semifinalen mot favorittene Liverpool ble en klassiker, verdt nesten en fotballsesong alene, og ble avgjort først etter omkamp. Det første oppgjøret, på Maine Road, endte 2-2, etter Liverpool-utlikning åtte minutter før slutt. Et dårlig omen, mente mange. Var Uniteds finalesjanse gått fløyten? Frykten levde, for omkampen skulle spilles i Liverpool, på Goodison Park. Men United gjorde alle pessimistiske spådommer til skamme. Jimmy Greenhoffs scoring etter 78 minutter ble kampens eneste, og titusener av Reds kunne igjen dra av gårde mot destinasjon Wembley.

«Femminuttersfinalen»

Finalen (se videklipp under) mot Arsenal ble en merkelig affære. United kom aldri inn i rytmen, og ble fortjent liggende under 2-0 ved pause. Stillingen var uforandret idet oppgjøret gikk inn i sine siste fem minutter. Alt lå til rette for nok en skuffelse. Så sendte United håpefull ball nummer 300 inn i Arsenal-sekken, som for én gangs skyld ikke klarerte skikkelig. Dermed fikk Joe Jordan sjansen til å sende ballen inn foran mål, hvor Gordon McQueen stakk ut foten og overrumplet keeper Pat Jennings. Scoringen ga nye krefter til et United-lag i ferd med å gi opp. Samtidig snek en følelse av usikkerhet seg inn i bakhodene på laget fra Nord-London. United grep den psykologiske fordelen med begjær, og bare 95 sekunder etter reduseringsmålet slo de til igjen. Sammy McIlroy skapte panikk da han danset seg inn i Arsenal-feltet, og avslutningen sto i stil til forarbeidet. Kaldt og rolig satte han ballen forbi keeper, og med to minutter igjen å spille, sto lagene likt! United-fansen gikk naturlig nok av hengslene, mens Arsenal-leiren ikke kunne fatte hva som hadde truffet dem. Det gikk mot forlenget spilletid, med United som eneste lag i noenlunde psykisk pluss. Men så, mens elleville spillere fremdeles feiret og forberedte seg til de uungåelige ekstraomgangene, slo lynet ned – på motsatt side av banen! Liam Brady fant Graham Rix i åpent terreng nedover Arsenals venstreside. Hans påfølgende innlegg seilte over United-keeper Gary Bailey, som feilberegnet totalt. Alan Sunderland skled ballen inn i det tomme buret, og like etter blåste dommeren av oppgjøret. Ubeskrivelig grusomt.

1979/80

«Butch» ankommer

Foran sesongstarten i 1979 gjorde Dave Sexton sitt kanskje aller beste kjøp som United-manager. Knapt 23 år gamle Ray «Butch» Wilkins, en elegant, sentral midtbanespiller, var allerede etablert som kaptein for Chelsea. Han kom til United for 825.000 pund, og skulle bli en stor suksess. Wilkins’ ankomst falt sammen med klubbens farvel til to gamle helter. Stuart Pearson hadde lenge slitt med kneproblemer, og ble solgt til West Ham, mens Brian Greenhoff dro til Leeds etter nesten ti år på Old Trafford.

Jakten på ligamesterskapet

Med Ray Wilkins som styrmann opplevde United endelig en god sesong. Sextons mannskap kjempet om ligatittelen til siste slutt, og var faktisk ikke ute av Topp 2 mellom oktober og ligaavslutningen i mai. Og på Old Trafford begynte publikumstallene å gå oppover igjen. Folk øynet håp om at United virkelig var på rett vei. I cupturneringene lyktes ikke laget å levere varene på samme måte som i ligaen. Norwich viste at det meste fremdeles var mulig da de vant hele 4-1 i Ligacupen, mens Tottenham kom til Manchester og vant 1-0 i FA-cupens 3. rundeomkamp.

Nikki fra Beograd

I januar 1980 ble den jugoslaviske midtstopperen Nikola Jovanovic fra Røde Stjerne, Uniteds første utenlandsimport. Han debuterte mot Derby County like etter ankomsten, men hadde tilpasningsproblemer og måtte nøye seg med ytterligere én opptreden i sin første sesong. Da han kom innpå i løpet av oppgjøret mot Ipswich på Portman Road, hadde han nok sett at han var helt andre steder akkurat den dagen. United holdt stø kurs i ligaen, men denne lørdagsettermiddagen ble de påført en stygg ripe i lakken. Ipswich slo nemlig til så det sang og vant hele 6-0! Galt kunne ha gått enda verre, for Gary Bailey reddet to straffespark! Sjokkresultatet til tross, United hadde fremdeles muligheten til å vinne sitt første mesterskap på tolv år.

Tap på målstreken

Seks strake seire på slutten av sesongen, deriblant 2-1 over lederlaget Liverpool, ga nytt håp. Det førte United helt opp i ryggen på Mersey-klubben. Foran siste ligarunde lå de to side om side på tabelltoppen, men med svakere målforskjell var United avhengig av å kapre flere poeng enn scouserne i sesongens siste kamp. Men motstander Leeds var slett ikke villig til å rekke ut noen hjelpende hånd, og vant 2-0 på Elland Road. Drømmen om ligamesterskapet brast, men andreplassen var uansett Uniteds beste plassering siden 1968. Dessverre skulle det vise seg å bare være et enslig blaff.

1980/81

Den store måltørken

Da Lou Macari, Micky Thomas og Ashley Grimes scoret hver sin gang i ligapremieren mot Middlesbrough, var det ingen som så tegn til alvorlige mangler. Gjestene ble utklasset med 3-0, og de spåkyndige mer enn antydet at United var på vei mot en ny god sesong. Kanskje skyldtes det mørke høstkvelder og tåkedis, men seks kamper senere så de ikke lenger like klart. Tre uavgjorte og tre tap, inkluderte en scoringsproduksjon på én. Selv om Leicester ble beseiret 5-0, var fremgangen bare midlertidig. Polske Widzew Lodz klarte 1-1 på Old Trafford i UEFA-cupen, og United måtte score på bortebane for å ha muligheter til avansement. Men tørken fortsatte, og uten scoringer til noen av lagene, var United ute av Europa omtrent før de var kommet i gang. Scoringsvegringen måtte stoppes. Uten å blunke åpnet Dave Sexton lommeboken på vid gap for å betale Nottingham Forest rekordbeløpet 1.250.000 pund for målmaskinen Garry Birtles. Hvem som opplevde det største marerittet etter overgangen, Garry Birtles eller Dave Sexton, blir vel et definisjonsspørsmål. Faktum er i hvert fall at den nyankomne scoringssensasjonen trengte 30 ligakamper på å finne veien til nettmaskene. Det skjedde elleve måneder etter at han ankom Old Trafford!

Farvel til Dave Sexton

Bare takket være en anstendig avslutning på sesongen, klarte United å berge en åttendeplass til slutt. Syv strake seire var godkjent. Faktisk var det den beste sekvensen klubben hadde gjennomført siden 1964. Dave Sexton var neppe alene om å tro at jobben var sikret ennå en stund fremover. Men på Old Trafford er det ikke nok å vinne fotballkamper; der forventes det at kampene vinnes med stil. Og stil manglet. Den var forsvunnet på veien, et sted mellom Tommy Docherty og våren 1981. At han var på kant med klubbens egne tilhengere, veide heller ikke i managerens favør. United-fansen var lut lei den grå og forsiktige mannen. Fotballen var kjedelig å se på, og tilskuertallene stupte igjen. På et styremøte den 30. april 1981, ble det besluttet å løse Dave Sexton og hans assistent, Tommy Cavanagh, fra kontrakten med Manchester United.

Neste kapittel: 1981-83: Atkinson kommer feiende


Tilbake til forsiden