Klubbens første desennium på 1900-tallet var et begivenhetsrikt tiår. Fra å ha vært kun timer fra å bli visket bort fra fotballkartet for alltid, reiste klubben seg til å vinne både ligaen og FA-cupen for første gang, under det nye navnet Manchester United F.C.

United i liga og cup

Factbox-line 1899/1900: 2. div. nr. 4; FAC 1. kval.
Factbox-line 1900/01: 2. div. nr. 10; FAC 2
Factbox-line 1901/02: 2. div. nr. 15; FAC mellomrunde
Factbox-line 1902/03: 2. div. nr. 5; FAC 2
Factbox-line 1903/04: 2. div. nr. 3; FAC 2
Factbox-line 1904/05: 2. div. nr. 3; FAC mellomrunde
Factbox-line 1905/06: 2. div. nr. 2; FAC 4
Factbox-line 1906/07: 1. div. nr. 8; FAC 1
Factbox-line 1907/08: 1. div. nr. 1; FAC 4
Factbox-line 1908/09: 1. div. nr. 13; FAC-vinnere

Det nye århundret startet som det forrige hadde sluttet. Med problemer både på og utenfor banen. Newton Heath slet økonomisk, og for tredje sesong på rad ble det fjerdeplass i 2. divisjon (nest øverste), noe som ikke var godt nok for opprykk. For å gjøre vondt verre hadde City rykket opp året før, så nå hadde ikke Newton Heath de to årlige Manchester-derbyene å se fram til heller. På tampen av 1899/00-sesongen var økonomien så anstrengt at Newton Heath solgte Joe Cassidy til City for 250 pund. Samtidig trakk Alf Albut seg som klubbsekretær etter ti år i jobben.

Basar snudde alt

Og det skulle bli verre. Neste sesong, 1900/01, endte laget på 10. plass, og nå begynte også det trofaste publikummet å miste motet. Kun ved to anledninger (Blackpool og Burnley) kom det over 10.000 tilskuere til hjemmebanen i Clayton, og ved sesongens siste hjemmekamp var det bare tusen trofaste sjeler igjen. For å bøte på problemene arrangerte klubben og venner av klubben en basar som skulle komme til å endre hele klubbens struktur og framtid. Ideen var god og kreativ. Med servering av mat og drikke, og en utstilling med bilder og effekter, med andre steder i verden som tema, kunne de besøkende bevege seg fra «Nilens bredder», via «India» til «Det fjerne østen», «Middelhavet», «Italia» og «Rivieraen». Men utstillingen ble mer fargerik enn inntektsbringende, for værgudene smilte ikke de dagene basaren var åpen. Det hjalp heller ikke å lokke med halv pris i inngangspenger på basarens siste dag.

Hunden Major

Inntektene var beskjedne, men som ved et lykketreff hadde det seg slik at hunden til lagets kaptein, Harry Stafford, gikk rundt med en kollektbøsse rundt halsen. St.Bernardshunden Major stakk imidlertid av fra alt ståk og mas på basaren, og tok seg en tur på egenhånd. Han ble imidlertid funnet, og ikke av hvilken som helst boms heller. Det var tvert imot den velstående bryggerieieren John Henry Davies. Han tok hunden med seg tilbake til en bekymret eier. Davies fikk servert hele historien og bakgrunnen for basaren, og fattet umiddelbart interesse for saken. På et styremøte kort tid etter sjokkerte kaptein Stafford mange ved å bekjentgjøre at han ville sprøyte 500 pund fra egen lomme inn i klubben. Han visste også om to til som var villige til å gjøre det samme, deriblant John Henry Davies. Et nytt styre, som inkluderte disse tre, ble valgt, og 26. april 1902 så et helt nytt selskap dagens lys. Davies investerte ytterligere 3.000 pund, øremerket spillerkjøp og videre satsing. Før basaren hadde klubben hatt en tyngende gjeld på 2.670 pund. Denne var nå slettet, og for første gang på mange år gikk regnskapet i pluss. Etter at refinansieringen var i orden krevde framsynte Davies at klubben også måtte fremstå med nytt navn. Flere forslag var oppe til votering, inkludert Manchester Central og Manchester Celtic, men et flertall vedtok at Newton Heath skulle endre navn til Manchester United Football Club – noe Lancashire FA formelt godtok 28. mai 1902. Den offisielle datoen for navneskiftet er imidlertid satt til 24. april 1902.   

Nytt navn, nye muligheter

Klubbens siste sesong (1901/02) under navnet Newton Heath endte med en elendig 15. plass i 2. divisjon, men med nytt navn, nytt styre og endelig en sunn økonomi, gikk man neste sesong lyst i møte. Man innså imidlertid at det måtte oppvask og harde tak til. Stallen var kunstig bred. Kun 17 spillere fikk bli, mens hele 38 ble solgt eller frigitt. United startet den nye sesongen med to strake 1-0-seirer, og publikum strømmet igjen til Bank Street. Sammenlignet med de 2.000 som så siste hjemmekamp i 1901/02, kom det hele 15.000 til den første kampen hjemme på Bank Street mot Burton i 1902/03. Og ved sesongslutt var 15. plassen fra året i forveien blitt forbedret med ti plasser.  

Ernest Mangnall

Utenfor banen ble klubben styrt med stø hånd av ambisiøse John Henry Davies. Hans to store mål og drømmer var å få Manchester United opp i øverste divisjon, samt å gi klubben et nytt og bedre stadion. Det skulle snart vise seg at arbeidsnarkomane Davies fikk oppfylt begge disse ambisjonene. Kaptein Stafford fungerte som trener ut 1902/03-sesongen, men ved starten på 1903/04-sesongen annonserte klubben en ny manager (eller «Secretary Manager», som var termen den gangen), ved navn Ernest Mangnall. Mangnall ble hentet fra Burnley, en klubb han hadde ledet i tre år. Få, om noen, vil argumentere mot det faktum at Mangnall er Uniteds tredje største manager gjennom alle tider, etter Sir Matt og Sir Alex. Han styrte United fra en tilværelse som et middels 2. divisjonslag, og frem til klubbens første storhetstid. I løpet av Mangnalls ni sesonger som manager, vant United klubbens første mesterskap i liga og FA-cup. Managerens store styrke var å motivere spillerne, samtidig som han hadde en usedvanlig nese for talent. Det må også nevnes at i tillegg til flere svært gode spillerkjøp, vervet Ernest Mangnall også Louis Rocca, som den dag i dag regnes som en av klubbens beste talentspeidere gjennom alle tider. Sist, men ikke minst, var Mangnall drevet av en umettelig hunger etter suksess. (Dessverre trakk han seg til fordel for Manchester City i august 1912, men det er en historie vi vil fortelle mer om i neste kapittel. Sakte, møysommelig, men sikkert, begynte Mangnall å bygge opp sitt storlag. Keeper Harry Moger og midtbanespiller Alex Bell, som begge skulle tjene klubben i ti år framover, var blitt vervet noen måneder før Mangnalls ankomst. Men etter bare én måned i jobben gjorde Mangnall sitt første av mange kupp på transferfronten. Dick Duckworth ble oppdaget mens han spilte for Newton Heath Athletic. Han skrev straks under for United og tjente klubben i tolv år.  

«Spøkelset» og vennene hans

I april 1904 vervet United en av klubbens største profiler gjennom alle tider, nemlig Charlie Roberts. Fordi han var så blek i huden, fikk han tilnavnet «The Ghost» (spøkelset). 600 pund var en svimlende sum for en spiller som bare hadde et drøyt år bak seg i Grimsby, men det skulle snart vise seg at den løpssterke og raske midtbanespilleren var et røverkjøp. Etter å ha blitt nummer tre i Mangnalls to første sesonger, sikret United seg andreplassen i 1905/06, og rykket endelig opp etter tolv lange sesonger i 2. divisjon. Og nå begynte ting å skje raskt. I april 1906 kjøpte Mangnall George Wall, den første i den lange rekken av gode venstrevinger i United, for 175 pund fra Barnsley. Men selv om Mangnall hadde nese for gode kjøp, var han den første til å innrømme at kvartetten av spillere som ankom i desember 1906, mer eller mindre kom rekende på en fjøl. Spissen Jimmy Bannister, backen Herbert Burgess, men fremfor alt spissen Sandy Turnbull og en av tidenes beste høyrevinger, Billy Meredith, kom vederlagsfritt fra rivalen City. City var blitt funnet skyldig i ureglementerte utbetalinger, og ble dermed beordret til å frigi flere av sine spillere. Mange City-spillere fikk seks måneders karantene, og fire av dem skrev altså under for United da karantenen ble opphevet. En bedre julegave kunne ikke United ha fått!  

Endelig ligagull

Den første sesongen etter opprykket endte med en mer enn godkjent 8. plass, ni poeng bak ligavinner Newcastle. Uniteds største problem den sesongen var mangelen på en skikkelig måljeger. Det ble sanket bra med poeng, men 53 mål på 38 kamper, i en sesong der vingen Wall ble toppscorer med 11 mål, var for dårlig. Men i 1907/08 skulle det komme scoringer i bøtter og spann. Ikke mindre enn fire spillere tegnet seg for tosifret antall mål, med Sandy (egentlig Alexander) Turnbull som fantastisk toppscorer med 25 scoringer på 30 kamper. Bare syv år etter at klubben var i så dårlig sportslig og økonomisk forfatning at den var i ferd med å viskes bort fra fotballkartet, ble den verdig ligamester for første gang, hele 11 poeng foran nærmeste konkurrent Aston Villa. Det skulle gå helt til 1956 før en klubb (hvem andre enn United?) igjen klarte å vinne ligaen med så stor margin. Bortsett fra ligamesterskapet, var sesongens høydepunkt kanskje hjemmekampen mot naboen Bury, den 25. desember. Før i tiden var det tradisjon at man spilte ligakamp 1. juledag, og ikke 2. juledag som nå. Hele 45.000 tilskuere, ny publikumsrekord, møtte opp på Bank Street den ettermiddagen, hvor Billy Meredith og Jimmy Turnbull sørget for målene da United vant 2-1.  

To x Turnbull

Tatt i betraktning ligagullet i 1907/08, ble sesongen deretter en stor skuffelse. 13. plass lå langt under United-publikums forventninger. En del av årsaken til den forholdsvis svake plasseringen lå nok i Sandy Turnbulls skadeproblemer i store deler av sesongen. Ja, Turnbull spilte bare halvparten av de 38 ligakampene, og når han spilte var han ikke på langt nær like effektiv foran mål som i mesterskapssesongen. Faktisk ble det bare fem mål på 19 kamper, og kun to på de siste tolv. Men det skulle bli nettopp Sandy Turnbull som sørget for at den siste sesongen i dette tiåret likevel endte på en «high note».  

FA-cup til besvær

For ligaskuffelse til tross, så spilte United seg fram til FA-cupfinalen for første gang i klubbens historie. Tidligere hadde klubben faktisk aldri klart å passere kvartfinalen. På veien til finalen ble blant annet Blackburn feid til side med 6-1 i 3. runde. Dette var en spesiell kamp, ettersom Jimmy og Sandy Turnbull scoret hvert sitt hattrick. Begge de to var skotter, født i 1884, men ikke (etter det man vet) i slekt med hverandre. I kvartfinalen trengte United en god porsjon flaks. 18 minutter før slutt, på stillingen 1-0 til Burnley, ble kampen avbutt på grunn av forferdelige værforhold. Da kampen ble spilt på ny fem dager senere, vant United 3-2 i et dramatisk oppgjør. Jim Turnbull ble tomålsscorer, mens Harold Halse ordnet det tredje. United slo Newcastle 1-0 i semifinalen, og i finalen 24. april 1909 ventet Bristol City på datidens finalearena, Crystal Palace – en bane som ikke lenger eksisterer. Bristol C. var knapp favoritt for dagen, etter bedre ligaplassering og overtak i innbyrdes møter (1-0 og 0-0). Det store spørsmålet var om Ernest Mangnall kunne benytte Sandy Turnbull på topp. Sandy hadde ikke spilt siden 15. mars, og helt fram til minutter før avspark var det usikkert om han ville bli spilleklar. Lagkaptein Charlie Roberts spurte Billy Meredith om råd, og sistnevnte svarte: – La Sandy spille. Kanskje scorer han et mål for oss, og gjør han det kan vi saktens bære ham resten av kampen. Det gikk troll i ord, for Sandy Turnbull scoret kampens eneste mål, da han foran 67.000 tilskuere smelte inn returen etter at Harold Halses skudd hadde truffet tverrliggeren. United var selvsagt ekstatiske, og hvorfor ikke? Ja, United verdsatte den første FA-cupen i klubbens historie så høyt at ledelsen bestemte seg for å gjøre noe som i dag er helt vanlig – nemlig å støpe en kopi av pokalen. Men det skulle United aldri ha gjort. Klubbens forhold til FA har vært anstrengt mange ganger opp gjennom årene, men dette var første gang de to partene virkelig kom på kant med hverandre. FA poengterte at Uniteds handling ikke sømmet seg, fordi FA-cupen skulle være unik. Ingen duplikater der i gården, nei. Men ettersom kopien allerede var ferdigstøpt, ble FA rett og slett så snurt at de lagde en ny pokal med en helt annen form.   Neste kapittel: 1910-19: Old Trafford, ligagull og verdenskrig


Tilbake til forsiden