Klubben som i dag er verdenskjent under navnet Manchester United, har en lang og broket historie.
Den ble opprettet som en bedriftsklubb av ledelsen og arbeiderne ved Newton Heath jernbanedepot,
i den nordøstre delen av Manchester, på slutten av 1870-tallet.

NEWTON HEATH L&YR

Ingen kjenner den eksakte stiftelsesdatoen, men året var 1878, og måneden sannsynligvis mai. En gruppe med staute arbeidskarer ved jernbanen tok initiativet. Arbeiderne var ansatt ved depotet til Lancashire & Yorkshire Railway Co. i Newton Heath, noen kilometer øst for bykjernen. Ledelsen så positivt på initiativet til å stifte en klubb for denne nye, spennende sporten. Helse var viktigere enn noe annet i det viktorianske England, og trivsel på arbeidsplassen likeså. Derfor hjalp selskapet også til med å skaffe laget en fotballbane. Den katolske kirken hadde tomt i umiddelbar nærhet til jernbanens eiendom. Jernbanen fikk leie tomten på åremål, og leide den videre til fotballklubben for en billig penge. Men banedekket var nå så som så. På den ene halvdelen var det jord så hard som betong, og på motsatt sto spillerne til anklene i gjørme. Og garderobe fantes selvsagt ikke. Spillerne skiftet i den lokale puben, The Three Crowns, i Oldham Road, en snau kilometer unna banen.

North Road

Stedet var North Road (som for øvrig nå heter Northampton Road), Monsall Road. Klubbens første opprinnelige navn var Newton Heath LYR Cricket and Football Club. LYR sto for Lancashire and Yorkshire Railway, men det skulle snart vise seg at båndene mellom jernbanen og fotballklubben ble tynnslitte og omsider ble brutt tvers av. 3. august 1892 kuttet klubben ut LYR i klubbnavnet, og ett år senere besluttet ledelsen at nok var nok og flyttet.

Puben «The Three Crowns», som Newton Heath-spillerne benytte som garderobe. Derfra varmet de opp ved å løpe den snaue kilometeren opp til North Road.

Bank Street

Det var så langt fra noen «Theatre of Dreams» klubben flyttet til, snarere et illeluktende sted noen kilometer unna, nærmere bestemt til Bank Street. Ironisk nok, bare et Beckham-skudd unna Manchester Citys Etihad.
Svovelfabrikkene like ved gjorde det godt den gangen. De pumpet opp gul, tykk røyk, som neppe hadde sluppet gjennom hos dagens helsedirektorat. Røyken var til sjenanse for både publikum og spillere, men legenden vil ha det til at patriotiske Heathens-supportere som jobbet ved fabrikken skuffet inn ekstra kull i annen omgang, for å distrahere motstanderne.

Spartanske forhold

I starten spilte Newton Heath bare bedriftskamper, mot andre såkalte arbeiderlag.Det var under svært spartanske forhold klubben levde sine første år. Banen er nevnt, og i starten var det forskjellig farge på capsen som skilte det ene laget fra det andre. Fotballstøvler? Som regel var det vanlige solide arbeidsko med spikre tvers gjennom sålen. Og bare for å illustrere hvor lite klubben(e) hadde å rutte med: En kamp mot Manchester Wanderers fra 1882/83 ble avlyst fordi ingen klarte å skaffe til veie en ball.

Manchester & District Challenge Cup

1886/87 ble en aldri så liten milepæl for klubben. For første gang deltok Newton Heath i den landsomfattende FA-cupen. Inntil da hadde den, i tillegg til seriespill, bare deltatt i den lokale cupturneringen Manchester and District Challenge Cup. I sistnevnte turnering tapte Heathens 0-3 for Hurst i finalen 1885, som ble spilt foran 3.500 tilskuere i Whalley Range. Men ett år senere var det Newton Heaths tur til å gå til topps. I semifinalen på nøytral bane i Salford, fikk «the Heathens» revansje mot fjorårsvinnerne Hurst, før Manchester ble beseiret 2-1 i finalen. Også denne kampen ble spilt i Whalley Range, hvor hele 6.000 skuelystne var møtt frem i regn og dårlig vårvær. Dette var en stor, stor seier for klubben. Elleville supportere bar spillerne på gullstol bort til hovedtribunen, hvor kapteinen Stanton mottok pokalen, og alle heltene fikk hver sin gullmedalje. Triumfen førte til at klubbledelsen satset mer ambisiøst. Klubben søkte derfor om å få delta i den mer gjeve Lancashire Senior Cup. Her hadde Newton Heath kun én opptreden fra før, i 1883/84, da Blackburn Olympic med sitt reservelag vant 7-2. Ledelsen for turneringen var imidlertid usikre på om Newton Heath var «seriøse og gode nok», og avslo søknaden.

Endelig FA-cup

Avslaget sved, men ble fort glemt da Newton Heath istedet fikk være med i FA-cupen. Trekningen ga bortemøte med Fleetwood Rangers, hvor rundt 2.000 fremmøtte fikk se Jack Doughty score to mål og ordne uavgjort for gjestene fra Manchester. Dermed oppsto det full forvirring. Dommeren var klar til å sette i gang ekstraomgangene, en «oppfinnelse» Newton Heath aldri hadde hørt om før. Klubbens ledelse, som hadde sett for seg en lukrativ omkamp på hjemmebane, nektet derfor å gå med på forlenget spilletid. Resultatet ble at Fleetwood ble tilkjent seieren og gikk videre i turneringen. Det skulle gå tre år før Heathens igjen deltok i FA-cupen. Men det var også flere tegn på at klubben satset ambisiøst. Den vervet spillere, enten som profesjonelle eller ved å skaffe dem jobb ved jernbanen. Dette gjaldt for eksempel backen John Powell og spissen Jack Doughty. Disse to, i tillegg til Thomas Burke, gjorde det såpass bra at de kom med på det walisiske landslaget.

Ligadebut

Etter å ha fått avslag tre ganger, fikk Newton Heath sommeren 1892 omsider grønt lys til å spille i The Football League, den offisielle ligaen i England. Det ble en tøff start, 3-4-tap for Blackburn Rovers i første kamp, etter at Donaldson scoret Heathens første ligamål. Det ble bare én ligaseier på de tolv første kampene, men det var til gjengjeld en solid 10-1-triumf over Wolverhampton. Helt frem til dags dato er dette klubbens største ligaseier. Den historiske resultatet ble oppnådd hjemme på North Road, den 15. oktober 1892. Hendry skjøt Heathens i ledelsen etter et halvt minutt, i en kamp der Billy Stewart, som for øvrig scoret tre, var kampens store spiller.

Men de som trodde at trenden nå ville snu, tok dessverre feil. Newton Heath vant bare seks av de 30 ligakampene, alle seks hjemme, og endte på jumboplass. Dermed måtte laget ut i ble play-off-kamper mot Small Heath (senere Birmingham City) på nøytral bane. 1-1 i første kamp, og deretter en fortjent 5-2-seier på Sheffield Uniteds Bramall Lane, sikret fornyet kontrakt. Den siste hjemmekampen mot Accrington (3-3) var for øvrig den siste som ble spilt på North Road. Dermed ble det med bare én ligasesong der. Da 1892/93-sesongen tok til, startet klubben på Bank Street, drøyt to kilometer unna.

Det må også sies litt om draktene. Det er allment kjent at klubbens første drakter var gul/grønne, men de første draktene som ble registrert hos ligaen var rød/hvite trøyer og blå bukser. Foran 1886/87-sesongen ble disse gjort om til hvite trøyer og blå bukser.

Nedrykk og trøbbel

1893/94, den første sesongen på Bank Street, skulle vise seg å bli like tøff som den forrige. Igjen ble det siste plass, men denne gangen klarte ikke Heathens å vinne i play-off. Motstander var Liverpool, som vant 2-0 (kun én kamp) på Blackburns bane.

Men sesongen startet lovende med 3-2-seier over Burnley foran 10.000 tilskuere på det nye stadionanlegget i Bank Street. Banen ble eid av Bradford & Clayton Athletic Co. Ltd, som fikk ros for at de, i form av tribuneanlegg og en mye bedre matte enn tidligere, la alt til rette for Newton Heath. NB: Her bør det skytes inn at i de fleste oppslagsverk er banen kjent som Bank Street. Banen lå imidlertid i Bank Lane, en liten tverrgate til Bank Street, og på folkemunne ble banen etter sigende kalt Clayton, etter området den lå i.

Dessverre, får man nesten si, hadde Newton Heath i perioder store disiplinærproblemer. I en dommerrapport etter bortekampen mot Derby, oktober 1893, står det blant annet å lese i en av de lokale avisene:- De verste synderne var Donaldson, Perrins og Clements. Donaldson grep Leiper i lysken, Perrins sparket uprovosert ned Goddall, og kom med upassende bemerkninger til meg etter kampen. Men, interessant nok; lokalavisen støttet ikke på noen måte vertene, men skrev:

– Man må spørre seg hvorfor dommer Tranter bare rapporterte Newton Heath-spillerne. For Derby-spillerne var på ingen måte uskyldige.

Uansett fikk de tre nevnte Heathens-spillerne karantene i to uker. Senere, etter en hjemmekamp mot West Bromwich i mars 1894, skrev en lokalavis i Birmingham at fotballforbundet burde ta affære overfor brutale Newton Heath-spillere. Newton Heath tenkte da at angrep er det beste forsvar og gikk til sak mot avisen. Resultat ble en symbolsk farthing (en kvart penny) i erstatning, knapt nok til å dekke saksomkostningene. Uansett, Newton Heath rykket ned våren 1894, og ble i 2. divisjon i hele tolv sesonger. Tredjeplassen i 1895 og andreplassen i 1897, ga Heathens mulighet til opprykk gjennom play-off, men uten å lykkes noen av gangene.

Århundret ble avsluttet med at Newton Heath tok fjerdeplassen i 2. divisjon, i en sesong hvor rivalen City rykket opp. Det ble tidlig exit i både Lancashire Senior Cup og Manchester Senior Cup, og i FA-cupen røk våre gamle helter ut for Tottenham (3-5) i omkampen hjemme på Bank Street.

Neste kapittel:
1900-09: Nytt navn og første troféer


Tilbake til forsiden