– Ingen klarer å gjenta det jeg gjorde

– Stuntet vil aldri bli kopiert. I shortsen gjemte jeg pass og en 20-pakning, i fall jeg skulle bli tatt og satt i arresten.

Karl Power gliser.

Han tenker tilbake på sitt første av fem store stunt. Det han er mest stolt av. Da han foran millioner av TV-seere og 60.000 på tribunen snek seg med på Manchester Uniteds lagbilde før en Champions League-kamp.

Han gir æren til sin partner og kamerat Tommy Dunn.

– Tommy er hjernen bak alle våre stunt. Uten Tommy, ingen show, medgir Power.

Firebarnsfar Power kommer fra et typisk arbeiderklassehjem i Droylsden, Manchester. Han ble bestefar som 32-åring og selv om han alltid har holdt med United, var boksing hans store lidenskap i yngre år.

Partner Dunn har også arbeiderklassebakgrunn. Han er stor United-supporter og har sett hundrevis av kamper, med eller uten billett.

Både Power og Dunn er hva man gjerne kaller litt «om seg». De har sjarm og snakketøyet i orden. Legg så til en kruttsterk dose med tro på seg seg selv.

Med frekkhetens nådegave har de forstått at de kan komme langt.

Så langt som inn på centrecourten foran et fullsatt tennis-Wimbledon. På seierspallen etter et Formel 1-race. Eller, som i april 2001, inn på banen og med på Uniteds lagbilde på Olympiastadion i München. Et stunt som var nøye planlagt.

– Det var Tommy sin idé. Han spurte om jeg ville være med, og jeg nølte ikke et sekund.

Planen var San Siro

Etter Powers «ja» var det bare å starte planleggingen.

Egentlig hadde Tommy Dunn lekt med tanken en god stund. Han hadde fulgt United borte i Champions League fra indre bane i flere år. Han dro med seg videoutstyr og sa han var fra et TV-selskap.

Han var forbløffet over hvor lett det var å lure seg inn, og fikk så ideen om å dra det enda lenger. Ved å få sin kamerat Karl med på lagbildet mens han selv filmet seansen.

– Planen var å gjøre det i finalen på San Siro, men da United tapte hjemme i første kvartfinale fryktet vi at United ville ryke ut. Dermed satset vi alt på å gjennomføre stuntet før returkampen på Olympiastadion, forteller «Fatneck», som han kalles av venner.

Det var bare to uker mellom første og andre kamp mot Bayern München så det var ingen tid å miste.

Karl Power og hans partner studerte video av andre Champions League-kamper den sesongen.

– På den måten visste vi nøyaktig når spillerne skulle stille seg opp for lagbilde-fotograferingen.

Men det var ennå mye jobb igjen.

De kjøpte inn tre sett med drakter fordi det var tre ulike drakt-konstellasjoner United kunne spille i den kvelden.

– Alt var nøye planlagt.

– Jeg fikk klippet håret så det var mer i stil med spillernes sveis. Det var helt avgjørende å vite på forhånd hvilken drakt United skulle spille i, derfor prøvde vi å finne hvilket hotell spillerne bodde på.

– Vi dro fra hotell til hotell og spurte, og sa vi var en del av Manchester United-laget, humrer Power, og fortsetter:

– Til slutt fikk vi vite at laget bodde på Sheraton Grand Hotel.

– Da vi dro dit forstod vi at det stemte da vi så alle UEFA-bilene utenfor. Vi bestemte oss for at jeg skulle vente utenfor mens Tommy gikk inn. Han traff på daværende adm.dir. Peter Kenyon i resepsjonen.

Overfor Old Traffords toppsjef tok Dunn det Power karakteriserer som en «genial hvit løgn».

– Han sa han hadde med seg sin sønn, og siden det også var sønnens bursdag ville han glede gutten med lik drakt som spillerne skulle spille i. Kenyon svarte at han egentlig ikke hadde lov til å si det, men laget skulle spille i helhvitt.

– Jeg husker Tommy kom glisende ut, og visste han hadde fått svaret vi måtte ha for å gå videre.

Adrenalinet pumpet

Power og Dunn dro tilbake til sitt hotell. Power tok på seg helhvit United-drakt med treningsdress utenpå.

Så begynte treningen med å få av seg treningsdressen både raskt og diskret.

– Kampen nærmet seg og adrenalinet pumpet mer og mer. Vi dro til stadion og traff venner og kjente, men fortalte ingenting.

– I motsetning til dem drakk jeg ikke. Vel, jeg tok kanskje en pint for å roe nervene, men det var viktig å være klar i hodet.

Dette var langt fra første gang Power og Dunn hadde sneket seg inn på presseavdelingen på store kamper, og også denne gangen snakket de seg inn og sa at de var en del av et TV-selskap. Dunn i dress, Power i treningstøy.

– De bokstavelig talt eskorterte oss inn, ler 48-åringen.

Han og Dunn var på pressetribunen, men måtte forbi to avgjørende hinder til. Først til indre bane, og deretter, for Powers del, inn på gresset.

Nå var det bare å vente på en mulighet til å komme seg videre.

– Jeg satt der og så på Bobby Charlton og Franc Beckenbauer bli intervjuet få meter foran meg, jeg visste at snart skulle jeg ut der de stod, og adrenalinet pumpet så mye.

Omtrent tyve minutter før avspark øynet plutselig Power og Dunn sjansen til å komme inn på indre bane.

– Jeg måtte nesten brøyte meg forbi Sir Bobby og Beckenbauer for å komme til min posisjon, humrer Power.

Den da 33-årige Power og «fotograf» Dunn var på indre bane. De spaserte rundt hele gressmatten på indre bane til de var der de visste at lagene ville bli fotografert.

– Fyren ved siden av meg var en fotograf. Plutselig var det en av de tyske spillerne som skjøt en ball som traff fotografen midt i fleisen så han ble knocket. Jeg ble ikke akkurat roligere av det, og tenkte «hva nå»?

Fra der han satt og ventet og til der spillerne skulle avbildes var det ikke mer enn ti-femten meter. Cluet var å få av seg treningsdressen i rett øyeblikk og så gjøre minst mulig vesen av seg.

Samtidig hadde Karl Power vært frekk til å ta Cantona 7 på ryggen på sin drakt, noe alle som befant seg på den tribunedelen dermed ville se.

– Vi hadde studert de tidligere Champions League-kampene. Vi hadde sett at da Andy Cole som sistemann tok en motstander i hånden var det tid for action for meg.

– Jeg fikk av meg treningsdressen i en fart, og løp de ti meterne bort til spillerne og stilte meg ved siden av Andy Cole.

Flere av spillerne så faktisk Karl Power uten at fotograferingen ble stoppet.

– Gary Neville var den første som oppdaget meg. Han rettet pekefingeren mot meg, men jeg sa til Gary: Hold kjeft, ikke sladre, jeg gjør dette for Cantona, ler 48-åringen.

– Så stod jeg der, skjøt frem brystkassen og lot bare blitzregnet komme. Det var helt herlig. Absolutt ingen prøvde å stoppe meg eller ropte til meg. Da fotograferingen var over, gikk jeg bare tilbake til plassen min og tok på meg treningsdressen igjen.

– Haha, gjorde han det? Vel, jeg møtte Roy i Irland noen år senere faktisk, og Roy sa da at jeg burde spilt fordi laget var så dårlig, ler Power.

– Du gjorde en tabbe, faktisk. Du hadde på deg klokke…

– Jeg gjorde mer enn én feil. Det var armbåndsuret, og så hadde jeg glemt leggskinn under strømpene og i tillegg var det feil farge på klubbmerket på shortsen.

– Likevel, stuntet ble vellykket.

Selv om Power og Dunn hadde god tro på at stuntet ville gå som smurt, hadde hovedpersonen gardert seg i fall han ble avslørt og havnet på en tysk glattcelle.

– Jeg hadde en 20-pakning og passet mitt i shortsen i fall jeg ble tatt.

Karl Power ler.

Han tenker tilbake på stuntet han mener ingen noensinne vil klare å gjøre på nytt.

– Det som er stort er at det ikke finnes ett eneste bilde fra den fotoseansen uten at jeg er med.

Alt var over på noen sekunder, men samtidig lever stuntet videre. Hjemme hos familien Power henger Manchester Uniteds lagbilde fra Olympiastadion i 2001 i glass og ramme.

– Det henger på South Stand på Old Trafford også. Bildet og hendelsen er der for alltid, ikke sant? Ingen, absolutt ingen, kan kopiere det stuntet, sier Karl Power – mannen som har skapt sitt eget kapittel i United-supporternes folklore.

Fire andre store stunt

Etter stuntet på Olympiastadion ble Karl Power møtt med solid presseoppbud i ankomsthallen på Manchester flyplass. Plutselig var han kjent over hele Storbritannia.

The Sun betalte honorar for den eksklusive historien, og «Fatneck» og Tommy Dunn ante at de kunne gjøre stuntene til en inntektskilde.

Ingen av dem var spesielt opptatt av «ni til fire-jobber». De bestemt seg for å ta fire stunt til i løpet av femten hektiske måneder.

Stunt 2: Landskamp i Cricket

Utkledd som «batsman» gjemte Karl Power seg på toalettet i spillergangen på cricket-arenaen Headingley under landskampen mellom England og Australia høsten 2001.

Tommy Dunn stod i tunnelen og fulgte med når det var tid for spillerbytte. Avtalen var at Dunn skulle ringe tre ganger når det var tid for Power å gå ut.

– Mobilen ringte, jeg svarte ikke og gikk rett ut.

– Det var imidlertid ikke spillerbytte, det var bare Tommys niese som ringte og lurte på åssen stuntet gikk. Tommy rakk ikke å stoppe meg. Da jeg var halvveis ute på banen ringte hun igjen. Jeg tok av meg hjelmen, svarte telefonen og gikk av.

Selv om det ikke gikk helt etter planen, karakteriserer Dunn og Power det hele som vellykket. Alle applauderte, selv politiet, da Power gikk av banen med telefonen i hånden. Stuntet ble vist på TV fra Manchester i nord til Australia i syd.

Stunt 3: The Italian job

Stunt nummer tre ble kalt «The Italian Job».

Karl Power skulle i full rugbydrakt løpe ut som sistemann med det engelske rugbylandslaget før landskampen mot Italia i Roma.

Det avgjørende var å vite om England gikk til høyre eller venstre ut av tunnelen.

– Vi dro til stadion to dager før for å rekognosere.

På kampdagen fikk igjen Dunn snakket seg inn som fotograf. De to kom til indre bane, men hadde misforstått og valgt feil side. England løp diagonalt ut motsatt av der de stod.

– Nærmest i panikk spurtet Power ut på den tomme halvdelen og tok sin New Zealand-dans i noen sekunder, men knapt noen så det.

Stuntet var mislykket.

Stunt 4: Wimbledons centrecourt

Stunt nummer fire var like oppfinnsomt som det var crazy, spille tennis i tennisens egen høyborg.

Til dette stuntet tok Tommy Dunn med sin sønn, Thomas, som skulle spille mot Karl Power foran et fullsatt Wimbledon sommeren 2002.

– Vi slo noen baller til hverandre på en asfaltbane i nærheten. Bortsett fra det hadde ingen av oss holdt i en racket før, ler Power.

Med tolv millioner TV-seere og 16.000 på tribunen var dette et stunt som bare måtte klaffe.

Det å komme seg innenfor portene til der folk hadde stått i kø siden morgengry var piece of cake, men å komme seg inn på selve tribunen var verre.

Det begynte å haste for Power og Dunn Jr. De måtte komme inn rett før Tim Henman sin match med et stort publikum.

I det Dunn distraherte vakten, løp de to «spillerne» inn på banen.

Pussig nok lot både politi og vakter de to spille, og ifølge Power gjorde de det meste ut av det.

En hyggelig vakt viste dem til slutt veien ut, uten noen form for reaksjoner.

– Vi spilte i tolv minutter, og ga oss ikke før vi gikk tom for baller. BBC viste hele seansen.

Stunt 5: The Grand Finale

Det femte og siste stuntet var på papiret det vanskeligste på grunn av det sterke sikkerhetsnettet. Planen var å komme opp på seierspallen på Formel 1-banen Silvestone rett etter det virkelige racet i 2002, og der – sprøtt nok – ta Riverdansen.

Dunn hadde fått ideen året før da han var på Formel 1-racet i Barcelona.

Og denne gangen skulle han også være i rampelyset.

Han, sønnen og Power skulle kuppe seierspodiet.

Som vanlig hadde de null problemer med å komme seg inn på publikumsområdet. Igjen var Dunn der noen dager i forveien og sjekket ruten. Hele prosessen med å skifte om til de rette klærne og komme seg gjennom flere checkpoints var vanskelig.

Da de hadde kun ett hinder igjen, porten inn til selve podiet, var den låst.

– Sponsors, ropte de og vakten låste opp.

Sekunder før seierherren Michael Schumacher og nummer to og tre den dagen inntok pallen, vinket og jublet de tre spøkefuglene til publikum samtidig med at de tok riverdansen. Igjen uten bøter eller arrestasjoner.

– Igjen fikk vi pressetilgang. Vi kom oss inn, videre opp trappene og der stod vi i fullt McLaren-utstyr med en flaske champagne. Igjen ble det filmet verden over. Stuntet var fantastisk. Helt briljant, skratter Karl Power.

Pluss noen til…

Tommy Dunn har gjort flere stunts etter de fem store med Karl Power. Etter Champions League-finalen i 2014 snek han seg med på Real Madrids jubelbilde i Lisboa (mannen til høyre på bildet under).

Dunn tok bare en energidrikk-flaske i dresslomma. Alle trodde han var lagets flaskebærer. Han har også sneket seg med på Barcelonas spillerbuss fra Lowry Hotel og til Etihad før en kamp mot Manchester City.

Karl Power tok et uoffisielt siste stunt på Old Trafford i 2003. Sammen med noen kompiser løp han ut på gresset før United-Liverpool og imiterte Diego Forlans scoring på Jerzy Dudeks giganttabbe på Anfield tidligere samme sesong.

– Av alle stunt er jeg mest stolt av det på Olympiastadion.

– Det viktigste er at vi gjorde dem for en god latter. Et tankekors er jo hvordan sikkerhetskontrollen kan være så slapp? Hvis vi klarer det, kan andre med onde hensikter også klare det.

– For noen uker siden så var tysk tv her og laget en sak. Vi dro til Old Trafford, snek oss inn og gikk ut på banen. TV-selskapet filmet da noen av sikkerhetsfolkene oppdaget oss og ropte: «Det er Karl Power, det er Karl Power», ler han.

MERK: Dette intervjuet ble gjennomført i 2015, og publisert i medlemsbladet United-Supporteren samme år.