LESERBREV: Hvem har ansvaret?

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no å teste ut leserbrev som en ny del av nettsiden. Takhøyden er stor, men united.no forbeholder seg retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav om at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt.

Leserbev kan sendes til [email protected], og du må også fortelle hvor lenge du har vært fan, hvorfor du ble fan, ha fullt navn og fortelle alderen din. De som kommer på trykk vil få beskjed om det før ting publiseres, og vær oppmerksom på at vi nok kun vil publisere ett leserbrev per dag. Send gjerne også reisebrev eller skildringer med bilder også. Det tar vi VELDIG GJERNE imot.

Resultatene lar vente på seg, men hvem er egentlig ansvarlig?

AV: Jan-Erik Hopland (42)

I sesongen 2001/02 måtte vi som United-supportere svelge muligens den største pillen som finnes. Vi måtte utstå ydmykelsen av å avgi tittelen vår til Arsenal hjemme på Old Trafford. Jeg husker at jeg satt og så dette på TV og tenkte at vi umulig kunne synke lavere enn dette! Ydmykelsen var total, og det var synlig på alle spillernes ansikt. Dette skulle vi ikke oppleve igjen! Det var – i nederlagets time – stolthet, sinne, frustrasjon og hele spekteret av følelser, men en tanke gjennomsyret alt; Vi skal ikke måtte stå her hjemme og ta en slik ydmykelse igjen. Historien etter, fram til Ferguson gikk av i mai i fjor, har bevist at dette gjennomsyret klubben i alt den har gjort siden. Det var nettopp denne ”never give up” holdningen, som nærmest var som et varemerke for United under Ferguson. Som Clive Tyldesley fremhevet i mai 99; ”They always score!”.  Vi vet jo alle hvordan det endte. På under en sesong har klubben mistet denne gløden. Hvordan kunne dette skje, og hvem er ansvarlig?

Jeg husker også en kamp jeg så, våren 2003 på gamle Highbury. Dette var også en tid hvor det ”summet litt” rundt klubben vår. Omtrent 2 måneder før denne kampen hadde Beckham og Fergie ”had words” og en fotballsko hadde ”fått fart på seg”. Om dette hadde konsekvenser for laguttaket, som ikke hadde plass til Beckham denne ettermiddagen vet jeg ikke, men det jeg vet er at kampen endte 2-2 og at utligningsmålet til United ble scoret etter et innlegg, som etter Andy Gray sitt utsagn ”who bended it like Beckham? Solskjaer did!” skulle antyde at vi ikke savnet Beckham på banen. Med andre ord ingen var større enn klubben. Solskjær leverte en meget god performance i Beckham sin posisjon i denne kampen. Men poenget her er ikke hvorvidt Solkjær var en bra spiller. Poenget jeg prøvde å få frem var at vi, under Ferguson, alltid hadde options – og vi var ikke redd for å bruke dem. I tiden etter skoen fløy og fram til kampen på Highbury var det skrevet så mange spaltemeter om konflikten mellom Ferguson og Beckham at regnskogfondet jobbet overtid i en måned etterpå. Det var mange som var bekymret for hva United skulle gjøre uten Beckham, og hvordan skulle dette gå? Med etterpåklokskapens fasit i hånden er det lett å si at United alltid har en plan B, men er det slik nå? Har United en plan B? Det virker ikke sånn. Hvem er så ansvarlig for denne mangelen?

Basert på det jeg har sett av United i år så virker det som om Mr Moyes bare har en plan A. Det har vært tydelig å se i de kampene United har spilt siden vi måtte bytte ut kalenderen. David Moyes viser ingen tegn til å evne å ”shake things up”. Den eneste taktikken han har tilgjengelig om kampen ikke går som forventet er å slenge alle angriperne på banen, komme seg til dødlinjen og få slengt ballen himmelhøyt over alle som er i boksen.

– Jeg skremmes

Det sies gang på gang, og særlig fra offisielt klubbhold, at vi har tro på at David Moyes er riktig mann, at det tar tid å bygge ett lag osv. Men – og det er et stort MEN – har vi så stor tro på David Moyes at vi, etter at han har brukt rundt regnet 700 MNOK, er klar for å slenge 1 MILLIARD til inn i ”prosjekt Moyes”. Kanskje det bare er meg, men tanken på det gjør meg redd for å si det mildt. Det er en ting å gå ut med offentlig støtte når dette i bunn og grunn bare er ord, men det er en helt annen ”idrett” å gi samme støtte når milliard beløp står på spill.

Det er diskutert – nærmest uttømmende – hvorvidt David Moyes har en bærekraftig plan med laget sitt eller ikke, og det faktum at han fortsatt er vår manager tyder på at styret har tillit til at Moyes har de nødvendige verktøyene på plass. Men, dersom man fjerner seg fra ”the United way” – er for øvrig ikke overbevist om at blind tiltro faktisk er ”the United way – så er det tydelig at Moyes ikke har evnet å ”impose himself” på laget. Er det da grunn til å tro at 1 mrd kroner vil gjøre ham mer respektert i garderoben? Det tror ikke jeg.

Rettes pekefingeren egentlig i riktig retning?

Jeg tror fortsatt ikke at han er rett mann. Over har jeg prøvd å vise de nøkkelegenskapene som laget har mistet siden han tok over. Men er Moyes den som bør henges ut fordi han har vist manglende evner og styrt United-skuta i feil retning? Nei det er han ikke! Misforstå meg rett, jeg vil gjerne se en annen i hans stilling, men jeg mener at å rette pekefingeren mot Moyes er en blindvei. Jeg er overbevist om at Moyes gjør så godt han kan, og så lenge han gjør det er han i grunnen uangripelig.

Jeg er overbevist om at den vi skal rette vår misnøye mot er styret i klubben og eierne. Styret, som er innsatt av eierne, er til enhver tid ansvarlig for at klubben driftes på best mulig måte. Moyes på godt og vondt er kun resultatet av et styrevedtak på vegne av eierne. Det er også styret som har nødvendig myndighet til å fatte et vedtak som fjerner Moyes. Derfor; om du – som meg – mener at Moyes er feil mann, på feil sted, til feil tid så vil jeg henstille deg til å adressere din misnøye til styret og ikke til Moyes. For å si det på en annen måte: vi må skille mellom person og sak.

Keep the red flag flying high!