Etter så mange år i det ville så hadde Newcastle-fansen overbevist seg selv om at dette var deres øyeblikk (…), men det var frem til de møtte den stille revolusjonen som omgir Manchester United under Erik ten Hag.
Dette var Uniteds første trofé på seks år, men mest av alt så var det Ten Hags triumf. Han har bare vært på Old Trafford siden sommeren, men han har endret klubbens personlighet. Kanskje er det mer rett å si at han har forandret det tilbake til det den var. Seieren symboliserte den endringen.
Dette var en seier for de holdingene han har endret, de verdiene han har fått på plass, for måten han har fjernet selvtilfredshet på og for at han endret tanken om at hvordan noe fremstår er viktigere enn hvordan det faktisk er.
Dette var en seier for laget mer enn enkeltspillerne. Dette var en seier for ideen om at det er manageren som bestemmer (…), og at managerens jobb ikke er å stryke superstjerner som Ronaldo og Pogba langs ryggen, samtidig som de forsøker å ta lederjobben fra ham. Dette er rett og slett det klareste tegnet på at Manchester United er på vei tilbake. (…)
Så trengte aldri United levere mer enn i andregir. Det var ikke behov for det. Sånn sett var ikke dette en klassisk finale, men selv om dette er det minste trofeet tilgjengelig i England så viser historien at det gjerne fungerer som en inngangsport for større trofeer. (…)
Annonse
Det var kanskje Ten Hags første trofé for klubben, men det vil overraske om det var hans siste.
In Erik ten Hag, United finally have a grownup in the room
Det var et artig øyeblikk på slutten av denne kontrollerte og forventede United-seieren på Wembley.
Sluttsignalet lød, spillere jublet og skrek og Diogo Dalot skjønte plutselig at han løp forbi en ganske så stillestående Erik ten Hag, som stod der med hendene i lomma. Dalot jublet og skrek og forventet langt på vei det samme i retur. Det han fikk? En høflig Ten Hag som gratulerte ham. Dalot skrek litt mer mot manageren, før han løp videre.
Så kom Ten Hag senere ut på banen. Han ble også sett i en liten dans (…), litt som en pappa på en bryllupsfest, som skjønte at han måtte være med på det hele fordi anledningen krevde det. (…)
Det spesielle med Ten Hags United-suksess er imidlertid at den har kommet ganske så rolig, grunnet fokus på detaljer, at klubben hele tiden har forbedret seg marginalt her og der og med en følelse av at mannen som styrer det hele omsider er en voksen. Hvor langt kan han dra dette? (…)
Det føltes også viktig at dette ikke var den beste av alle finaler. Den ble tross alt avgjort av en dødball og et selvmål, men det var helt greit. Finaler trenger ikke å være gode. De skal vinnes.
Ute på banen var Casemiro den viktigste årsaken til suksessen, men den andre nøkkelen var Wout Weghorst. (…) Etter at han kom til United i januar så har Weghorst vunnet et trofé, bidratt til seirer mot Barcelona og Manchester City, bidratt til at United har fått luke i topp fire-kampen. (…) Fyren er som gullstøv. Ikke signer ham. Heng ham i stedet opp over stadionuret.
For å bli vinnere så kjøpte United en vinner. Casemiro er nemlig vant til å vinne, og scoret også i Ligacupfinalen. (…) Stormaktsdagene er tilbake. (…) Den verste trofétørken på 40 år er over. Etter seks år uten trofeer brukte Erik ten Hag seks måneder på å ordne det. (…)
United har ikke hatt mange bedre februar-måneder.
De er ubeseiret i åtte kamper, et nytt trofé er på vei inn i premieskapet, de er på 3. plass i ligaen og sendte Barcelona ut av Europa. Så er det ingen garanti for hvordan denne sesongen ender, det er fortsatt så mye å kjempe for, men Erik ten Hag vil ikke si seg fornøyd med ligacupen. At sesongen ender med en bussparade (red.anm: Som den gjerne gjør etter ligagull)? Kanskje er ikke det en så latterlig tanke.
Imperious Casemiro powers Ten Hag to his first trophy
For et tidspunkt det er for Premier League for å diskutere fremtiden til Ligacupen, siden noen mener den er overflødig i en allerede hektisk terminliste. Vel, fortell det til Casemiro, som har vunnet så mange større trofeer, blant annet fem Champions League-titler, men midtbanespilleren presterte mesterlig og med vilje på Wembley. Dette betydde noe for ham.
Casemiro var den store hindringen på midtbanen, fjellet som stanset Newcastle-angrepene. Han taklet, brøt, scoret og fortjente banens beste-tittelen. (…)
Triumfen var en bekreftelse på at Erik ten Hags metoder fungerer. Det ble bekreftet med sølvtøy, akkurat som det gjorde det for José Mourinho i 2005 og Pep Guardiola i 2018. (…)
Hofter lyver ikke, og da Erik ten Hag danset sammen med Lisandro Martinez og Antony etter at kampen var over så var det klart at United har sin nye leder.
Det er imidlertid bare å legge til side uttrykket «The Last Dance». Dette var «Den første dansen», og det er en dans United liker. Den føles også trygg. Den er til å kjenne igjen. Ja, spillerne er kanskje skiftet ut, men det er som om bandet har kommet sammen igjen. (…)
Det føles heller ikke som om dette vil bli det siste trofeet. (…)
Det var noen øyeblikk som viste hva Ten Hag handler om, blant annet de tydelige byttene. Diogo Dalot hadde gult kort og slet mot Allan Saint-Maximin, men Aaron Wan-Bissaka hadde flere taklinger enn samtlige andre spillere etter at han kom på i pausen.
Da Newcastle presset på så kom Scott McTominay og Marcel Sabitzer også innpå for å trygge midtbanen, og så Harry Maguire for å få innpå enda en forsvarsspiller. Meldingen var klar – alt dette handlet om var seieren.
Casemiro is Uniteds game-changing catalyst reminiscent of Cantona
Med fem Champions League-titler, tre klubb-VM-trofeer, tre La Liga-titler, og en Copa America-seier allerede så vil en Ligacupseier fort kun komme på side 2 av CVen hans. Medaljen kan ende innerst i skuffen, og banens beste-tittelen behøvde ikke å bety så mye. (…) Men å vinne – det er det Casemiro gjør. (…)
Hvis han mener at en jobb trengs å gjøres så gjør han den selv. Enten så sender han ballen til noen eller så finner den frem til ham, som på 1-0.
Han har en karisma som få defensive midtbanespillere har, og det er en karisma en klubb som United trenger. (…)
Forrige gang United gikk seks år uten et trofé så så var det en midtbanetalisman som fikk slutt på det – Bryan Robson. (…)
Casemiro er som sementen mellom steinene. Han fremstår som en moderne katalysator, av typen Eric Cantona ville vært om han var en defensiv midtbanespiller.
Så jaktet United på Frenkie de Jong en hel sommer (…) og ja, De Jong kan diktere kamper, men med Casemiro fikk de en spiller som i større grad kan avgjøre kamper. Det er personligheten hans. (…)
United har brukt et tiår på å forsøke å få tak i de mest glitrende og største stjernene i Europa, som Angel di Maria, Radaemel Falcao, Paul Pogba og også Ronaldo, før de til slutt lyktes i denne jakten ved å få kloa i en defensiv midtbanespiller. Men, som han selv har vist, Casemiro er ikke bare en defensiv midtbanespiller.
