Mine tanker etter 3-0-seieren

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper.

Her er hans tanker etter seieren borte mot WBA.

Det beste:

Marouane Fellaini.

Rafael var god, herlig offensiv og akkurat slik vi ønsker å se ham. Prestasjonen ble ikke noe dårligere av at det var hans første kamp etter nærmere én måned på sidelinjen.

Forventningene dalte etter hans første måneder i United-drakta, men comebacket  mot Crystal Palace var positivt. Så fortsetter fremgangen mot WBA. Mange har gjennom helga påpekt hvor bra han var, hvor mange pasninger han la, treffprosenten på dem og at han løp mer enn alle andre, og for meg blir det hele en påminnelse om at han kan bli en viktig bidragsyter.

Noen mente vel at han er litt for rufsete i stilen, at det hele tiden ligger et kort (eller to) rundt hjørnet, men til en viss grad så kan jeg leve med det så lenge han faktisk treffer med pasningene sine, vinner dueller over hele banen og også truer på dødballer og innlegg. Jo da, det er bare et par kamper, men det har vært to positive kamper. Det kan man faktisk glede seg over.

Det verste:

Deilig å holde nullen for tredje gang på rad, men var det virkelig så vanskelig å hanskes med Victor Anichebe? Han er stor og sterk, men vi kom jo aldri oppi ham eller foran ham. Sånt får meg til å tenke på at vi kan bli atskillig hardere straffet mot bedre spillere/lag.

[poll id=»64″]Dessuten – Robin van Persie. Det er greit å takle, men i livet må man velge sine kamper. Stygge taklinger langt inn på mostanderens halvdel er ikke nødvendig, og sånn sett synes jeg det var helt greit å bytte ham ut. Det er greit å være ivrig, men nederlenderen – med all sin erfaring – bør vite når han holder igjen taklingen og ikke.

Perspektivet:

United vinner 3-0 borte mot et lag som ikke har tapt med tre mål hjemme på over to år. Det blir aldri galt.

United vinner 3-0 borte mot et WBA som har spilt uavgjort hjemme mot Chelsea, Liverpool og Everton de siste to månedene . Det gjør heller ikke noe. To poeng vunnet mot dem hjelper når vi har tapt så mange andre poeng denne sesongen.

United vinner 3-0 borte etter å ha vunnet 2-0 borte mot Palace i forrige kamp og spilt 0-0 borte mot Arsenal i seriekampen før der igjen. Greit å ta med seg det også. Tre nuller på rad bak er viktig.

Friskmeldt?

Nei.

Overhodet ikke. Det var fremgang. Det var litt mer tempo offensivt og vi fylte på med noe mer folk i perioder. Likevel sitter følelsen i at vi med litt marginer imot fort kan få 0-1 imot, og da er jeg fortsatt usikker på hvordan det hele hadde endt.

Neste kamp:

Liverpool hjemme.

Helt ærlig. Etter noen svake prestasjoner så har jeg de siste ukene tatt meg i å grue meg til den kampen. Tidligere har jeg alltid gledet meg til toppkampene – fordi jeg alltid har tenkt at vi kan slå alle, og at det totalt sett er større sjanse for seier enn tap.

Etter den elendige starten på 2014 endret det seg. Tanken om at «huff, hvordan skal det gå mot Liverpool, City og de andre» har slått meg. Jeg liker den ikke.

Og ja, det er grunn til å frykte Liverpools offensiv og fart.

I en sesong som den vi har, tar man imidlertid alle halmstrå og alt som positivt er. Vi går inn i kampen med tre kamper uten baklengs. Vi går inn i kampen med to seirer av to mulige med kvartetten Januzaj, Mata, Rooney og Van Persie fra start, vi slo Liverpool 1-0 hjemme etter en jevn kamp i ligacupen, mens vi tapte 1-0 borte etter en jevn kamp der.

Så om jeg gruer meg fortsatt? Litt. Men mest av alt håper jeg. Jeg håper at vi kan fortsette fremgangen, jeg håper vi slår Liverpool, jeg håper vi nøytraliserer deres offensive slagkraft samtidig som vi skaper nok til å vinne og at vi stiller med samme lag som slo WBA. Eneste mulige endring i mitt hode er om Nemanja Vidic kommer inn i stedet for Chris Smalling som partner til Phil Jones i midtforsvaret.

Nå er vi blitt vant til å få en kjapp smell på tygga med en gang vi våger å håpe på noe som helst denne sesongen, men fotball er sammensatt. Nåværende form kombinert med en god kamp og seier mot Liverpool snur kanskje det mentale (veldig viktig) inn mot resten av sesongen. Håpet er i alle fall der. Det tar ingen fra meg. Noen gang.