«Flaut, ja, men jeg husker ingenting av at Solskjær avgjorde»

– Champagne, sa Lars Morten Olsen til meg da vi nærmet oss slutten av seminardagen vår i London mandag 26. mai 2014.

– Hver 26. mai så feirer jeg med champagne, for å minnes The Treble og Champions League-seieren i 1999, utdypet redaktøren for Supporterklubbens magasin United-Supporteren.

Dermed ble det en tur på vinbar i London den kvelden, og jeg ble innviet i et deilig rituale.

Samtidig er denne type prat en prat jeg gjerne blir litt taus i, for selv om det var avslutningen på de ti beste dagene i historien vår, selv om jeg nå jobber i Supporterklubben og selv om jeg elsker United så husker jeg ingenting fra den dagen.

Den er totalt borte i minnet mitt.

– Å ja, tenker du kanskje da.

– Var du drita full og et eller annet sånt?

Nei, det var faktisk ikke det, heller.

Jeg husker bare rett og slett ingenting.

Siden jeg elsker United, Solskjær og store triumfer så mistenker jeg at det hele handler om at jeg startet journalistkarrieren min i mai 1999, og at jeg sannsynligvis dekket kampen på kveldsvakt den kvelden.

Hvis det stemmer så er det selvsagt en sjanse for at jeg var så opptatt av arbeidsoppgaver at alt handlet om å levere skriftlig i de sekundene da Sheringham utliknet og Solskjær så avgjorde, at konsentrasjonen i minuttene og timene rett etter var så jobbrelatert at alt av følelser ble lagt til side. I så fall var det jo heller ingen fest eller tid til følelser.

Jeg er i alle fall helt blank, og jeg er helt sikker på at jeg verken var full eller fraværende på andre måter.

Heldigvis er det få som meg, og da jeg spurte medlemmene av Facebook-gruppen vår tirsdag om hvordan de opplevde finalen så var det mye bra som dukket opp.

Her har jeg samlet en del av dem:

– Jeg var på helvetesuke i forsvaret og ble oppdatert underveis. Jeg trodde imidlertid ikke på dem, jeg trodde det mest var for motivere meg videre.

– Dette var i de tider man kunne kjøpe billett til kampen via NFF, og jeg satt på noen av de billettene. Bak meg satt tre idioter fra Norge som bare var opptatt av at Solskjær ikke startet. De klaget og klaget, selv da han kom inn.

– På 1-1 snudde jeg meg et øyeblikk, og konstaterte til min glede at de hadde gått før kampen var slutt. Og så kom scoringen.

– Jeg så finalen på storskjerm i den lokale puben i bygda. Mamma hadde pakket meg ned i Man United-klær fra topp til bunn, med nr 11 på ryggen. Jeg husker kun når Solskjær scoret, ikke resten. (…) Jeg kommer aldri til å glemme jubelbrølet.

– Fikk ikke lov til å se kampen da jeg ikke hadde rukket å bli 7 år. Pappa og brødrene mine skulle ta den opp til meg sånn at jeg kunne se den etter skolen dagen etter. Det som er litt spesielt (og kanskje litt unødvendig) er at broren min vekket meg da Sheringham scoret. Etter det skulle jeg bare legge meg ned igjen, men tror du ikke han dundret opp trappa bare minuttet senere.

– Det å se kampen i opptak var dermed ikke like spennende, men dæven som jeg koste meg.

– Var på militærøvelse og hadde VHS-spiller (videospiller) og kamp på opptak. Stor glede ved utlikningen som umiddelbart ble etterfulgt av fortvilelse: «Hva skjer (med opptaket) om det blir ekstraomganger? Det hadde vi ikke akkurat tatt høyde for.

– Jeg fikk denne tegningen av broren min som var 8 år i 1999. Når jeg ser på den så er det akkurat som om å være på Nou Camp.

– Var på puben. Etter seieren begynte han som drev puben med å servere øl i store hage-vannkanner siden det ikke var mulig å komme seg frem til bordene. Det glade vanvidd. Herlig kaos.

– Jeg var veldig skuffet og halvveis på tur for å legge meg da United fikk corner på overtid. Jeg snudde i døra for å få med meg den, og det ble med andre ord en god stund til jeg fikk lagt meg.

– Jeg glemmer aldri den kvelden.

– Jeg var liten gutt og med sent avspark fikk jeg egentlig kun lov å se 1. omgang. I pausen sa pappa at jeg fikk se ferdig kampen, men siden United lå under så var jeg sur og la meg.

– Du kan tro jeg angrer.

– Jeg husker lige præcis den dag som det mest klare øjeblik i mit liv. Min søn kom til verden præcis den dag. At han lige siden har været inkarneret Manchester United fan er bare helt fantastisk.

– Når jeg skulle dra hjem tok jeg meg en seierstur med mopeden rundt boligfeltet jeg bodde i den gangen.

– Jeg ble så sur av resultatet at jeg slo av da det var fem minutter igjen å spille. Overraskelsen var derfor stor da jeg leste resultatet senere på kvelden. Gleden var stor, men litt flaut…

– Da han (Ole) scoret satt jeg plutselig i vinduskarmen. Knuste et glass med beina og en blomsterpotte på vei opp.

– En fantastisk dag i Barcelona, smekkfulle metroer på vei til Nou Camp, og metro som var sluttet å gå da kampen var ferdig. Barer som stengte en etter en, mens vi tråkket nedover mot Ramblaen, full fest i byen, gode venner i lykkerus!

– Tidlig busstur til Montpellier dagen etter, NRK på telefonen på flyplassen, flyvning via Paris, forsinkelse på Charles de Gaulle, sen ankomst til Gardermoen, siste flyet til Bergen var gått, overnatting på et hotell i skogen og endelig retur til Bergen 28 timer etter avreise fra Barcelona.

– Verdt hvert eneste minutt!

Les mange flere beskrivelser i Facebook-gruppen vår.

For å bli medlem i gruppen trykk på bildet under og svar på de to spørsmålene.