– Spillerne liker stilen hans, de liker ham og de føler at de har fått frihet

Av: Andy Mitten

Ole Gunnar Solskjær og hans trenerteam står foran en svært viktig, men også en meget travel måned i april.

Med to kamper mot Barcelona, samt tøffe oppgjør mot blant annet Manchester City, Chelsea, Wolverhampton og Everton, tegner dette til å bli den tøffeste måneden så langt denne sesongen.

Syv kamper på 27 dager venter United, og det ville vært åtte om United ikke hadde skuffet og røket ut av FA-cupen mot Wolverhampton .

Selv om det blir en krevende måned, er det akkurat slik jeg ønsker at våren skal være for United.

Manchester United har kun nådd kvartfinalen av Champions League én gang siden Sir Alex Ferguson trakk seg tilbake i 2013.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har savnet storkampene, særlig fordi jeg blir sendt til disse oppgjørene for å dekke dem som journalist.

Jeg skal heller ikke nekte for at jeg har følt en viss misunnelse de gangene jeg har sett Barcelona, Real Madrid, Atlético Madrid, Man­chester City og Liverpool gå lenger enn United.

De gode nyhetene nå er at United er mye bedre rustet til disse storkampene enn det tilfellet var da Ole Gunnar Solskjær tok over i desember.

De to tapene mot henholdsvis Arsenal og Wolverhampton var kanskje et slag i ansiktet for mange, men stemningen i og rundt klubben er uansett mye bedre enn den var like før jul da Solskjær erstattet José Mourinho.

Jeg snakker med folk i og rundt United hver eneste dag og tilbakemeldingene jeg får om Uniteds norske manager er nesten utelukkende positive.

Noen vil kanskje si at Ole Gunnar Solskjærs største umiddelbare fordel var at han er José Mourinhos motstykke. Han utstråler uansett en positivitet som portugiseren aldri gjorde.

United som klubb har lært av den klønete måten David Moyes og Louis van Gaal fikk vite at de var ferdige som United-managere via media.

Mourinho fikk beskjeden ansikt til ansikt av Ed Woodward på Carrington.

Like etter ringte United til flere journalister som følger klubben tett for å informere om bakgrunnen for avgjørelsen.

Jeg ble oppringt mens jeg var på handletur i Barcelona og brukte disken på et parfymeri som skrivebord da jeg tok mine notater.

Det var selvsagt til stor hjelp å få denne informasjonen direkte fra United fordi du visste den var troverdig og sann. Men det er alltid to sider av én sak, særlig i fotball, så jeg sjekket nyheten med Mourinhos representanter også.

Alt han ønsket å si var at han ønsket oss lykke til videre. Portugiseren ønsket åpenbart ikke å servere noen lang forklaring samme dag som han mistet jobben.

Uniteds nye kommunikasjonssjef Charlie Brooks er en imponerende skikkelse. Jeg har kjent ham i rundt 20 år, da han var ansatt i Nike, og han er allerede i gang med å endre ting.

Kvelden før han møtte spillerne for første gang, deltok Solskjær på United-stabens julefest etter invitasjon fra Ed Woodward og Brooks. Det ble ekstremt godt mottatt, særlig blant mange av de yngre ansatte som sang Solskjær-sanger.

Uniteds kommunikasjon har blitt bedre selv om Brooks ikke har vært lenge i rollen.

Da jeg var på jobb i Liverpool i starten av sesongen, ble jeg spurt av en av de ansatte i Liverpool om hvorfor Uniteds kommunikasjonsstrategi hørte hjemme på 1980-tallet.

Det stammer delvis fra Sir Alex Ferguson som hadde et ønske og et behov for å kontrollere nesten alt og var svært skeptisk til sosiale medier.

Han ønsket å kommunisere ting på sine vilkår og kunne også utestenge journalister som stilte kritiske spørsmål.

United sa veldig ofte nei til medier, mens man i Liverpool så nytterverdien i å la publikasjoner få adgang til klubben for å gi Liverpool omtale verden over.

Det hjalp selvsagt Liverpool at Jürgen Klopp er klubbens manager. José Mourinho vegret seg ofte for å gjøre intervjuer utover det han var pålagt av rettighetshaverne.

Til Mourinhos forsvar skal det også nevnes at han med jevne mellomrom gjorde flere enn de tre intervjuene han var pålagt å gjøre etter kampene, og i mediavadelingen til United hadde man tross alt et greit forhold til portugiseren.

Solskjær er mye mer avslappet i sitt forhold til media enn noen annen United-manager siden Ron Atkinsons dager.

Det han sier gir mening, og han utstråler positivitet.

Selv etter tapet mot Wolverhampton smilte han, men tabloidjournalistene som jakter de store overskriftene kan nok noen ganger bli litt frustrerte.

Apropos journalister, en av dem takket for en tid tilbake Solskjær for å ha flyttet den ukentlige pressekonferansen til klokken 09.30 fordi det ga ham tid til å kjøre datteren på skolen før han dro til Carrington.

Etter det endret Solskjær tidspunktet fra 08.30 til 09.30 på fast basis.

Solskjær liker for øvrig å starte tidlig, akkurat som Sir Alex Ferguson gjorde.

Og når vi først er inne på Ferguson, det har vært skrevet mye om hans rolle i kulissene. Men at Ferguson sitter i bakgrunnen og trekker i trådene medfører ikke riktighet.

Han er tilbake i full vigør etter hjerneblødningen, føler at Carrington alltid er åpen for ham og Solskjær selv skal ha satt pris på de gangene han har hatt muligheten til å snakke med mannen han betrakter som den største av dem alle.

Selvsagt er det klokt av Solskjær å lytte til rådene, men han tar sine egne avgjørelser, og samtalene mellom de to skjer ikke på daglig basis.

Da er trolig samtalene mellom Solskjær og spillerne hans en viktigere årsak til den snuoperasjonen United har hatt under nordmannen.

Jeg snakket nylig med Ander Herrera, en av mange spillere som virkelig har funnet formen de siste månedene.

«Ole kan være veldig direkte med spillerne i pausen, men aldri på en negativ måte», forklarte han.

«Selv når han kritiserer oss, bruker han positive ting som vi har gjort for å motivere oss. Han ønsker utelukkende å løfte oss og gjøre oss bedre og vi er veldig fornøyde med ham».

Solskjær har en rolig og behersket fremtoning. Enten United vinner eller taper, ser han frem til neste kamp på en positiv måte. Det er sjelden han «tar av» på sidelinjen om United vinner, kanskje med unntak av seieren mot PSG, men hvem gjorde ikke det?

Spillerne liker stilen hans, de liker han og de føler at de har en frihet på banen som ikke var der under Mourinho der fokuset ofte var på styrken til Uniteds motstandere og ikke Uniteds egne ferdigheter.

Herrera fortalte meg at Solskjær ikke deltar på samtlige treningsøkter og stoler på duoen Michael Carrick og Kieran mckenna på det området.

Med trioen Solskjær, Phelan og Carrick har United tre tidligere spillere, med over 45 år i klubben i ulike roller.

Det er ganske utrolig hvor mye som har endret seg på noen få måneder.

United-ledelsen måtte gjøre grep før jul. Det handlet ikke bare om at José Mourinho hadde mistet garderoben. Fansen var også i ferd med å miste tålmodigheten med Paul Pogba, spilleren som var hentet inn som den det nye United-laget skulle bygges rundt.

Pogba var mektig irritert både på Mourinho og klubben og uansett hva du måtte lese av offisielle uttalelser som sier det motsatte: Pogba ønsket en overgang til Barcelona.

Det gjør han ikke nå, og det er gode nyheter for United. Pogba blir nemlig viktig i fremtiden.

Skal United ta ytterligere steg må imidlertid stallen forsterkes.

Dagens stall kostet mye, men kvaliteten er ikke på høyde med de aller beste i Europa, der United hører hjemme.

Kvalitetsforskjellen var åpenbar i den første åttedelsfinalen i Champions League mot PSG da det franske storlaget dominerte og slo United, akkurat slik Juventus gjorde i oktober.

At United vant borte mot begge de to lagene, viser hvor uforutsigbar fotballen kan være.

Kanskje kan United ha hellet på sin side mot et enda bedre lag, nemlig Barcelona.

Jeg ser Barcelona i aksjon rundt 20 ganger per sesong og vet nøyaktig hvor gode de er.

Det er fascinerende å se når de virkelig skrur på turboen, særlig hjemme der de scoret fem mål mot Lyon i åttedelsfinalen av Champions League, og seks mot Sevilla i den spanske cupen etter å ha tapt den første kampen borte.

Barcelona jakter «The Treble» denne sesongen og det er ikke mye som ville gledet Barcelona-fansen mer enn å vinne Champions League i Madrid.

Real Madrid har vunnet fire av de siste fem Champions League-titlene, men røk ut i åttedelsfinalen mot Ajax. Atlético Madrid røk også ut og i Barcelona er man svært optimistiske med tanke på at dette kan bli deres tur til å heve «bøtten» med de enorme håndtakene igjen.

Jeg så reaksjonen i Catalonia da trekningen fant sted og fikk en rekke henvendelser fra lokale medier i Barcelona. De har alle stor respekt for United, men ser ikke på dagens utgave som en av de sterkeste.

På en annen side, det samme sier de om Barcelona. Det til tross for at Barcelona er soleklare favoritter til ligagullet, er i cupfinalen og i kvartfinalen i Champions League.

Før trekningen sa jeg at dersom United trakk nettopp Barcelona ville jeg ha hjemmekamp på Old Trafford til slutt. Barcelona har nemlig vist klare svakhetstegn på bortebane, slik de gjorde mot Roma sist sesong.

Men de er sterke hjemme og er ubeseiret på 30 kamper hjemme i europacup-sammenheng.

Dette er også den tolvte sesongen på rad at Barcelona når kvartfinalen i Champions League.

Ingen annen klubb kan vise til noe lignende.

Det ironiske er at jeg fikk ønsket mitt oppfylt, men det ble omgjort.

United ble trukket ut som hjemmelag i returkampen, men fordi Manchester bystyre ikke vil godkjenne to Champions League-kamper den samme uken, så måtte United flytte sin kamp siden City også ble trukket ut til å avslutte med hjemmekamp.

Jeg synes det er spennende at United har trukket Barcelona, men det gjør meg også litt nervøs. Likevel blir det noe helt annet å se disse gigantene barke sammen i kamper som virkelig betyr noe, og ikke bare i en treningskamp i Washington, Göteborg eller San Fransisco slik tilfellet har vært tidligere.

Det er imidlertid en del av meg som frykter at United vil få det knalltøft foran 98.000 tilskuere på Camp Nou.

Dette United-laget består imidlertid av spillere som jobber hardt for hverandre og de spiller med hjertet. Det viste de både i Torino og Paris, og de har vist det helt siden Ole Gunnar Solskjær overtok laget.

Kan United kopiere mirakelet fra Camp Nou for 20 år siden?

En bør i alle fall aldri avskrive Ole Gunnar Solskjær. Han tok regien på dramatikken i 1999 og United-fansen vil håpe at han gjør det igjen.