Om reisen til Qatar
Av: Andy Mitten
Manchester United reiser tilbake til England torsdag, etter å ha hatt fire gode dager i sola. De har trent hver dag, og de har kunnet slappe av rundt bassenget og lekt seg med bordtennis. Alle skal ha fått slappe godt av, og de skal ha trivdes.
De reiste til Qatar, for det de selv kaller “en uke med trening i varmt vær”. Der kan de benytte seg av de fantastiske fasilitetene til Dohas Aspire-treningssenter – som er rangert som verdens beste.
Alex Ferguson omtalte en gang Qatar som «et eller annet ukjent land» etter at England møtte Brasil til treningskamp i Qatar i 2009. Han anklaget også fotballforbundets ledere for bare å være opptatt av en «fin tur» og «godt vær» den gangen.
Men Sir Alex elsker Aspire treningssenter. Både on og off the record.
Forholdet mellom United og rike Qatar blir heller ikke noe dårligere av United, en av verdens beste klubber, bruker fascilitetene. De som står bak Qatars vellykkede forsøk på å få fotball-VM til landet i 2022 er unge og smarte og utdannet på de beste amerikanske universitetene. Det vet alt om å bygge en merkevare og skaffe seg publisitet.
Denne uka har det vært sol og cirka 22-23 grader i Doha, noe som er cirka 22-23 grader varmere enn det har vært i Manchester. Flyreisen på sju timer er ikke altfor slitsom, heller. United har brukt Aspire-treningssenteret før, og klubben har også tatt turer som denne midt i sesongen andre ganger. I 2008 reiste de til Riyadh, hovedstaden i Saudi Arabia, og jeg var én av de 18 supporterne som fulgte laget ned dit. Der spilte de nemlig en avskjedskamp for legendariske Sami Al Jaber, som fikk 163 landskamper for Saudi Arabia.
Men mens de 51 personene som reiste med United den gangen enkelt kom seg til og inn i Saudi Arabia, var det langt ifra like enkelt for oss 18.
Turen ble annonsert mindre enn én måned før avreise, og en rask sjekk på Utenriksdepartements sider fastslo følgende: Det er en stor sjanse for terrorisme i Saudi Arabia. Vi tror at terrorister planlegger ytterligere angrep i Saudi Arabia, og da mot vestlige mennesker og steder som kan assosieres til vesten.
Alkohol var også forbudt.
Reisen ville koste 1.200 pund, og det var mye penger å hoste opp på så kort varsel. Det var likevel ikke det vanskeligste. Det vanskeligste var å skaffe seg turistvisum til landet. Spesielt siden landet ikke deler ut turistvisum. Denne lille detaljen var imidlertid ikke nok til å skremme United-fans som lever etter mottoet “hvis United spiller i Roma eller Mandalay, så er vi der». Disse harbarkede supporterne hadde sett United spille i omtrent 40 ulike land, og de hadde ikke tenkt å gi seg ved første tegn på motstand.
Til slutt fikk vi arbeids-visum, og en fantastisk tur takket være United-vennlige kontakter rundt om i verdenen. Uniteds billettkontor fikk seg også en overraskelse. De hadde ikke ventet noen reisende fans, men skaffet til slutt billettene.
Det var ikke mulig å fly direkte til Saudi Arabia, så vi dro fra London til Bahrain et par timer etter at United hadde møtt Reading borte. Laget fløy et par timer før oss, direkte, på en chartret flight. Oljerike Bahrain ligger ikke så langt unna Saudi Arabias kyst, og de siste årene har bråk mellom politi og demonstranter skapt overskrifter verden rundt. Den gangen var det imidlertid intet sånt å se. Alkohol er til salgs, men nattelivet i hovedstaden Manama en lørdag kveld begrenset seg til et par barer som ble frekventert av oljeingeniører og amerikanere fra militærbaser i nærheten. Det skal imidlertid påpekes at det fantes en kafe som het «Old Trafford».
Vi fløy til Riyadh morgenen etter, og grunnet visumreglene kunne det å komme seg inn i landet være et potensielt problem. På spørsmålene vi måtte svare på for å komme inn, handlet ett av dem om religion. En av gutta skrev «Manchester United» som svar.
– Hvor kommer du fra, ble én spurt i passkontrollen.
– Manchester, var svaret.
– Manchester United. Al Hilal. I kveld, var det smilende svaret.
Vi møtte aldri de strenge myndighetene vi hadde forventet å møte.
En time senere hadde vi ankommet spillernes hotell, som så ut som et svært tårn toppet med en gigantisk disco-kule. Det lå ved siden av Kingdom Tower, en 99 etasjers bygning som så ut som en stor boksåpner. Utsikten fra Uniteds hotell var over en by med gule og hvite hus, og sikkerheten var høy etter en rekke angrep og kidnappinger av vestlige i 2004. Alle biler som ankom hotellet ble gjennomsøkt for bomber, og soldater med maskingevær passet på de som bodde på hotellet. En gjeng med lokale gutter i United-trøyer tuslet rundt i hotellresepsjonen, og vurderte alle med et vestlig ansikt som en potensiell United-spiller. De gjenkjente ikke Mike Phelan, men hans United-tøy sørget for at han også måtte skrive autografer. Noe han gladelig gjorde.
Ved spillernes rom hadde de fått satt opp to spillmaskiner og et biljard-bord. Hva som skjedde den dagen var skriblet ned på flippover. Der stod det når de skulle tøye, når de kunne ringe hjem, mattider, når de skulle reise til arenaen og kamptidspunktet.
Ingen av oss som reiste hadde med oss billetter, men administrerende direktør David Gill ordnet den biffen, slik at vi kom inn på den 70.000 store King Fahd-arenaen som nesten var utsolgt.
Svartebørshaier forsøkte å selge billetter på veiene inn til arenaen, som ser ut som et beudin-telt. Det hvite taket er det største arena-taket i verden, og fungerer heller som beskyttelse mot sola enn regnet i det varme ørkenklimaet.
I motsetning til når United spiller treningskamper i Sør-Øst Asia eller Skandinavia, var det nesten ikke en eneste United-trøye å se på arenaen, og stemningen var stor. Tilskuene skrek «Al Hilal! Al Hilal», og de fleste av hjemmelagets spillere kom fra Saudi Arabia, selv om spillere som Guardiola, Batistuta og Okocha spilte i Qatar, som er like ved. Eric Djemba Djemba var også der da.
Det var ingen kvinner til stede på kampen, selv om avisa Saudi Gazette, en lokal engelsk avis, stolt fastslo at «nå kan kvinner bo alene på hotell». Utvikling og nye reformer er ønskelig og forventet.
Rundt om på arenaen lå rekker med bønnematter, men ingen brukte dem da kampen skulle starte.
Hjemmefansen og politiet var snille med oss utenfra. De applauderte Cristiano Ronaldos kjappe bein og triks, men United kom under 0-1 etter 20 minutter. Mål fra Tevez og Ronaldo snudde så oppgjøret, men én United-supporter gikk glipp av de to første målene. Han hadde tatt taxi til feil stadion, og dukket først opp etter 20 minutter. Al Hilal scoret imidlertid så to nye mål slik at de ledet 3-2. En 17 år gammel Danny Welbeck fikk imidlertid muligheten til å utlikne fra straffemerket i siste minutt.
Han bommet.
Vi måtte så fly tilbake ti Bahrain morgen etter, mens spillerne kunne kose seg med golf, kamelridning og lokal sverdkamp i ytterligere to dager. United korte tur ble til overskrifter over hele den arabiske halvøya, akkurat som denne uka i Qatar har gjort det.
Og bare så det er nevnt – selv om noen fans kritiserte United for å reise til Saudi Arabia den vinteren så endte sesongen med at de både vant serien og Champions League.
(King Fahd stadium in Saudi Arabia, which Andy visited in 2008)
