– Religion? Manchester United…

United har vært i Qatar denne uka. Andy Mitten var med første gang de dro på en sånn tur, i 2008.

Andy Mittens column in english is at the bottom of this page.

Om reisen til Qatar

Av: Andy Mitten

Manchester United reiser tilbake til England torsdag, etter å ha hatt fire gode dager i sola. De har trent hver dag, og de har kunnet slappe av rundt bassenget og lekt seg med bordtennis. Alle skal ha fått slappe godt av, og de skal ha trivdes.

De reiste til Qatar, for det de selv kaller “en uke med trening i varmt vær”. Der kan de benytte seg av de fantastiske fasilitetene til Dohas Aspire-treningssenter – som er rangert som verdens beste.

Alex Ferguson omtalte en gang Qatar som «et eller annet ukjent land» etter at England møtte Brasil til treningskamp i Qatar i 2009. Han anklaget også fotballforbundets ledere for bare å være opptatt av en «fin tur» og «godt vær» den gangen.

Men Sir Alex elsker Aspire treningssenter. Både on og off the record.

Forholdet mellom United og rike Qatar blir heller ikke noe dårligere av United, en av verdens beste klubber, bruker fascilitetene. De som står bak Qatars vellykkede forsøk på å få fotball-VM til landet i 2022 er unge og smarte og utdannet på de beste amerikanske universitetene. Det vet alt om å bygge en merkevare og skaffe seg publisitet.

Denne uka har det vært sol og cirka 22-23 grader i Doha, noe som er cirka 22-23 grader varmere enn det har vært i Manchester. Flyreisen på sju timer er ikke altfor slitsom, heller. United har brukt Aspire-treningssenteret før, og klubben har også tatt turer som denne midt i sesongen andre ganger. I 2008 reiste de til Riyadh, hovedstaden i Saudi Arabia, og jeg var én av de 18 supporterne som fulgte laget ned dit. Der spilte de nemlig en avskjedskamp for legendariske Sami Al Jaber, som fikk 163 landskamper for Saudi Arabia.

Men mens de 51 personene som reiste med United den gangen enkelt kom seg til og inn i Saudi Arabia, var det langt ifra like enkelt for oss 18.

Turen ble annonsert mindre enn én måned før avreise, og en rask sjekk på Utenriksdepartements sider fastslo følgende: Det er en stor sjanse for terrorisme i Saudi Arabia. Vi tror at terrorister planlegger ytterligere angrep i Saudi Arabia, og da mot vestlige mennesker og steder som kan assosieres til vesten.

Alkohol var også forbudt.

Reisen ville koste 1.200 pund, og det var mye penger å hoste opp på så kort varsel. Det var likevel ikke det vanskeligste. Det vanskeligste var å skaffe seg turistvisum til landet. Spesielt siden landet ikke deler ut turistvisum. Denne lille detaljen var imidlertid ikke nok til å skremme United-fans som lever etter mottoet “hvis United spiller i Roma eller Mandalay, så er vi der». Disse harbarkede supporterne hadde sett United spille i omtrent 40 ulike land, og de hadde ikke tenkt å gi seg ved første tegn på motstand.

Til slutt fikk vi arbeids-visum, og en fantastisk tur takket være United-vennlige kontakter rundt om i verdenen. Uniteds billettkontor fikk seg også en overraskelse. De hadde ikke ventet noen reisende fans, men skaffet til slutt billettene.

Det var ikke mulig å fly direkte til Saudi Arabia, så vi dro fra London til Bahrain et par timer etter at United hadde møtt Reading borte. Laget fløy et par timer før oss, direkte, på en chartret flight. Oljerike Bahrain ligger ikke så langt unna Saudi Arabias kyst, og de siste årene har bråk mellom politi og demonstranter skapt overskrifter verden rundt. Den gangen var det imidlertid intet sånt å se. Alkohol er til salgs, men nattelivet i hovedstaden Manama en lørdag kveld begrenset seg til et par barer som ble frekventert av oljeingeniører og amerikanere fra militærbaser i nærheten. Det skal imidlertid påpekes at det fantes en kafe som het «Old Trafford».

Vi fløy til Riyadh morgenen etter, og grunnet visumreglene kunne det å komme seg inn i landet være et potensielt problem. På spørsmålene vi måtte svare på for å komme inn, handlet ett av dem om religion. En av gutta skrev «Manchester United» som svar.

– Hvor kommer du fra, ble én spurt i passkontrollen.

– Manchester, var svaret.

– Manchester United. Al Hilal. I kveld, var det smilende svaret.

Vi møtte aldri de strenge myndighetene vi hadde forventet å møte.

En time senere hadde vi ankommet spillernes hotell, som så ut som et svært tårn toppet med en gigantisk disco-kule. Det lå ved siden av Kingdom Tower, en 99 etasjers bygning som så ut som en stor boksåpner. Utsikten fra Uniteds hotell var over en by med gule og hvite hus, og sikkerheten var høy etter en rekke angrep og kidnappinger av vestlige i 2004. Alle biler som ankom hotellet ble gjennomsøkt for bomber, og soldater med maskingevær passet på de som bodde på hotellet. En gjeng med lokale gutter i United-trøyer tuslet rundt i hotellresepsjonen, og vurderte alle med et vestlig ansikt som en potensiell United-spiller. De gjenkjente ikke Mike Phelan, men hans United-tøy sørget for at han også måtte skrive autografer. Noe han gladelig gjorde.

Ved spillernes rom hadde de fått satt opp to spillmaskiner og et biljard-bord. Hva som skjedde den dagen var skriblet ned på flippover. Der stod det når de skulle tøye, når de kunne ringe hjem, mattider, når de skulle reise til arenaen og kamptidspunktet.

Ingen av oss som reiste hadde med oss billetter, men administrerende direktør David Gill ordnet den biffen, slik at vi kom inn på den 70.000 store King Fahd-arenaen som nesten var utsolgt.

Svartebørshaier forsøkte å selge billetter på veiene inn til arenaen, som ser ut som et beudin-telt. Det hvite taket er det største arena-taket i verden, og fungerer heller som beskyttelse mot sola enn regnet i det varme ørkenklimaet.

I motsetning til når United spiller treningskamper i Sør-Øst Asia eller Skandinavia, var det nesten ikke en eneste United-trøye å se på arenaen, og stemningen var stor. Tilskuene skrek «Al Hilal! Al Hilal», og de fleste av hjemmelagets spillere kom fra Saudi Arabia, selv om spillere som Guardiola, Batistuta og Okocha spilte i Qatar, som er like ved. Eric Djemba Djemba var også der da.

Det var ingen kvinner til stede på kampen, selv om avisa Saudi Gazette, en lokal engelsk avis, stolt fastslo at «nå kan kvinner bo alene på hotell». Utvikling og nye reformer er ønskelig og forventet.

Rundt om på arenaen lå rekker med bønnematter, men ingen brukte dem da kampen skulle starte.

Hjemmefansen og politiet var snille med oss utenfra. De applauderte Cristiano Ronaldos kjappe bein og triks, men United kom under 0-1 etter 20 minutter. Mål fra Tevez og Ronaldo snudde så oppgjøret, men én United-supporter gikk glipp av de to første målene. Han hadde tatt taxi til feil stadion, og dukket først opp etter 20 minutter. Al Hilal scoret imidlertid så to nye mål slik at de ledet 3-2. En 17 år gammel Danny Welbeck fikk imidlertid muligheten til å utlikne fra straffemerket i siste minutt.

Han bommet.

Vi måtte så fly tilbake ti Bahrain morgen etter, mens spillerne kunne kose seg med golf, kamelridning og lokal sverdkamp i ytterligere to dager. United korte tur ble til overskrifter over hele den arabiske halvøya, akkurat som denne uka i Qatar har gjort det.

Og bare så det er nevnt – selv om noen fans kritiserte United for å reise til Saudi Arabia den vinteren så endte sesongen med at de både vant serien og Champions League.

(King Fahd stadium in Saudi Arabia, which Andy visited in 2008)

On Qatar

By: Andy Mitten

Manchester United are flying back to England today, after spending four successful days in the sun, in which they trained every day, got to lounge around by the pool and play table tennis. The players were all very relaxed, and they enjoyed it.

They spent the week in Qatar, for what the club term ‘warm weather training’. They did do so in the magnificent facilities of Doha’s Aspire training centre, rated as the best in the world. Despite using the phrase “some unknown country” after England arranged a 2009 friendly in Qatar against Brazil. And despite accusing the English FA’s directors of being more interested in a “nice trip” on a “sunny day” for that friendly, Sir Alex Ferguson loves Aspire. On and off the record.

United will also receive inducements from a cash rich government who like the credibility of one of the world’s best sports teams using their facilities. Those behind Qatar’s successful bid to stage the 2022 World Cup are young, bright and were educated at the top American universities. They know all about image and marketing.

Doha’s daytime weather this week is sunny and 22-23 degrees, which is 22-23 warmer than Manchester. A seven hour flight is not too laborious either.

United have been to Aspire before and the club have also been on “warm weather” trips for matches. In 2008, United played in Riyadh, capital of Saudi Arabia. I was one of the 18 b-group of fans who followed the team, to watch them in a testimonial match for legendary 163-cap striker Sami Al Jaber. While the players in the 51 b official party didn’t have any travel complications, it was less straightforward for us.

The trip was announced less than a month before and a look at the UK Foreign Office website announced: “There is a high threat of terrorism in Saudi Arabia. We continue to believe that terrorists are planning further attacks in Saudi Arabia, including against Westerners and places associated with Westerners.”

Alcohol would be prohibited in the kingdom of Saudi Arabia too. The package was priced at £1,200, a lot to find at short notice, but that wasn’t the main issue. Getting a visa to enter Saudi Arabia was. The country doesn’t issue tourist visas.

This minor detail was not going to put off the hardy Reds who adopted an ‘If the Reds should play in Rome or Mandalay, we’ll be there’ mantra. These hardened souls have seen United play in around 40 countries and they were not going to give up easily on the opportunity to see United in a new country for the first time. ‘Work’ visas were eventually arranged, at great time and expense, through a network of United fan-friendly contacts around the world. And a flabbergasted Old Trafford ticket office, who assumed that there would be no travelling fans, agreed to source match tickets.

With no direct flights, we left London for an overnight flight to Bahrain a few hours after United had played at Reading. The team flew two hours before, direct on a chartered flight.

The oil rich gulf island state of Bahrain is located just off the coast of Saudi Arabia. Trouble between anti-government protestors and police has made headline news around the world since, but there were no issues in 2008. Alcohol is sold, but the nightlife in the capital Manama on a Sunday night was limited to a few ex-pat bars frequented by oil engineers and American servicemen from nearby military bases. It did have a cafe called ‘Old Trafford’ though.

We flew to Riyadh the next morning. Saudi immigration was a potential problem, given the visa requirements. Fans had to state their religion on the immigration form. One wrote: ‘Manchester United.’

“Where you from?” asked a suited official.

“Manchester.”

“Manchester United. Al Hilal. Tonight,” replied the smiling official. This wasn’t the grim face of authority we’d expected.

An hour later, we were at the players’ hotel, a startling high-rise tower topped by a giant disco ball. Along with the nearby Kingdom Tower, a ninety-nine floor structure which looks like giant bottle opener, United’s hotel looked over a low rise city of yellow and white housing laid out in neat grids. After a spate of kidnappings and attacks on westerners in 2004, the level of security was high, with two soldiers behind machine guns perched atop desert yellow army trucks. Every car entering was searched for bombs.

A score of young Saudi boys in United shirts moved around the hotel reception, viewing every western face as a potential Manchester United first teamer. They didn’t recognise coach Mike Phelan, but his United tracksuit meant he was accosted for autographs, which he happily signed.

Nearby, the players’ private room had been kitted out with two computer consoles and a pool table. A flipchart detailed the match day timetable: Stretches, Phone calls, Meal, Coach to stadium – and finally at 8pm – Kick-off.

None of the travelling fans had tickets, but chief executive David Gill arranged for complimentary tickets in the 70,000 capacity King Fahd stadium, which was almost sold out. Ticket touts worked the traffic on the roads to the stadium, which looked like a Bedouin’s tent, its white fabric roof the largest stadium cover in the world, a barrier against sun rather than rain in the hot desert climate.

United took to the field in a highly charged atmosphere for a friendly. Unlike when United play a friendly in South East Asia or Scandinavia, there were almost no United shirts. The huge crowd hollered ‘Al Hilal! Al Hilal!’ Most of the players were Saudi, while nearby Qatar had imported players like Guardiola, Batistuta, Okocha. And Eric Djemba Djemba.

There were no women present in the stadium, though the headline of the Saudi Gazette, an English language newspaper, proudly declared: ‘Women now allowed to stay in hotels alone.’ Progress and further reforms are desired and anticipated. Rows of prayer mats filled any spare floor space in the stadium concourses, but they lay unoccupied as the teams were introduced.

The home fans and police were friendly with us visitors. They applauded Cristiano Ronaldo’s quick feet and deft trickery, but United slipped a goal behind after 20 minutes. Goals from Tevez and Ronaldo then put us ahead, though one United fan missed the first two goals after turning up twenty minutes into the game. He’d hailed a taxi to the wrong stadium.

Al Hilal scored twice and were leading 3-2 when 17-year-old substitute Daniel Welbeck had the chance to equalise with a last minute penalty. He missed.

We flew back via Bahrain the following morning, while the players played golf, rode camels and practised using local swords for another two days.

United’s fleeting appearance made headline news all over the Arabian Peninsula, just as it will this week in Qatar, a touch of oneupmanship for the neighbouring countries to read about. And despite criticism from some fans for playing a friendly so far away mid-season, United went on to win the league that May, as well as the European Cup.