Prestatyns mirakel

NOTICE: Andy Mitten’s column in English is at the end of this page.

Lei av transferspekulasjoner? Du har igjen seks uker med det. Som et alternativ kan du gå rundt og si ‘Rooney’, ‘Fabregas’, ‘kilder hevder’, ‘Barcelona’, ‘linket til’, ‘Mata’ og ‘Chelsea’.

Vil du høre en ekte historie istedenfor?

Hvis du har sjansen på torsdag, se etter hvordan Prestatyn Town gjør det i Europaligaen. De kommer sannsynligvis til å tape mot HNK Rijeka og deres oljemagnat-eier i Kroatia, men det er ikke det viktigste. Det er et mirakel at de er i andre kvalifiseringsrunde, det er et mirakel at de spiller europacup.

Man er vant til at små klubber fra Skandinavia kommer ut i Europa, men Prestatyn er sannsynligvis den minste britiske klubben som noensinne når en europacup. De hadde et snitt på 227 tilskuere forrige sesong – selv om de har en norsk supporterklubb som teller 20 medlemmer, som jeg snublet over da jeg var på en musikkonferanse i byen, organisert at de walisiske rockerne The Alarm, som selv kommer fra byen.

Deltidsspillere og scousere

Laget består av deltidsspillere, men det er ikke en historie om en lokal businessmann som strør om seg med penger for å kjøpe suksess. Ti av spillerne er fra byen på 18.000 innbyggere på den nordwalisiske kysten, en time fra Manchester. Det samme er den spillende manageren og hans to assistenter.

Byen pleide å være et populært feriemål for folk fra Manchester og Liverpool. Da mine foreldre skilte seg i 1987 var det trangt økonomisk, så vi reiste dit på ferie to år og bodde i en campingvogn. Prestatyn var full av scousere.

Rio Ferdinand tok med seg familien dit i campingvogn i 2009 – ikke akkurat noen typisk destinasjon for en toppspiller. Byen var fortsatt full av scousere, men de elsket å se ham.

I tillegg til de lokale spillerne er troppen forsterket med tidligere proffer, de fleste av dem scousere i midten av 30-årene. Spillerne tjener mellom £50 og £350 i uka, og spiller på et stadion som ikke hadde flomlys før i 2008, og som kun er tildekket fra den ene siden. Det var sesongen de spilte i walisiske Premier League for første gang. Syv år tidligere hadde de spilt på en beitemark på nivå fire i ligasystemet.

Det var ikke forventet at de skulle redde plassen, men de gjorde det, og forrige sesong overrasket de seg selv ved å vinne cupen for første gang. Det betydde europacup for første gang, og en trekning mot latviske Liepajas Metalurgs. Prestatyns stadion var for liten til å huse kampen, så de måtte legge kampen til den nærliggende byen Rhyl, en liten by ved sjøen med dårlig rykte. De tapte, som forventet, men innkasserte £100.000 – halvparten av budsjettet dette året – for å nå europacup-spill.

Mirakelet i Liepajas

Jeg var den eneste journalisten som reiste til returoppgjøret i Latvia, for å gjøre en reportasje for FourFourTwo, og jeg fikk adgang til alle områdene på stadion og fikk lov til å sitte i garderoben.

Spillerne brukte 24 timer på å komme seg til kampen; først med bil til Luton, deretter en overnatting på et billig hotell og påfølgende billigflyvning til Riga, før det ventet en tretimers busstur til Liepajas. Jeg reiste med lagbussen og bodde på samme hotell som dem, og de kunne ikke vært hyggeligere.

I kampen havnet Prestatyn under, som forventet. Men i det 76. minutt utliknet de, noe som var en enorm prestasjon mot et lag bestående av heltidsfotballspillere. Jeg skal egentlig ikke involvere meg følelsesmessig i en historie jeg skriver, men jeg må innrømme at jeg jublet da Prestatyns manager scoret vinnermålet i det 91. minutt. Det stod nå 3-3 sammenlagt. Til forskjell fra de andre walisiske lagene, som hadde blitt overkjørt i første kvalikkrunde i Europa, hadde Prestatyn fortsatt en sjanse.

Da keeperen deres gjorde en enhåndsredning (som Schmeichel gjorde i Wien i ’96) i det 120. minutt gikk kampen til straffer. Kalde som bare det scoret Prestatyns spillere på hver straffe. De så ikke engang nervøse ut, noe de heller ikke var. De løp bort til de 40 reisende supporterne og feiret det beste øyeblikket i karrierene deres. Det var fantastisk å se på disse boys of summer. Og i morgen spiller de i Kroatia, til tross for at seks av spillerne slet med å få fri fra jobb, og flere av konene deres var misfornøyde med at mennene deres dro på den andre borteturen på to uker. £100.000 i ekstra inntekter fikser klubbens budsjett for hele sesongen.

Så hva har dette å gjøre med Manchester United?

Boikott av United

Flere av spillerne deres er United-supprtere. Supportere som går på kamper – selv om en av dem måtte ha et opphold på tre år. Hvorfor? Han løp ut på banen for å feire Cristiano Ronaldos mål på Villa Park i FA-cupen i 2008 og fikk en midlertidig utestengelse.

En av scouserne på laget spilte for Liverpool som unggutt. Han spilte på reservelaget deres og falt på Andy Cole etter at han brakk leggen på Anfield. Han beundrer United og deres lagmoral så høyt at scouservennene hans er overbevist om at han er skapsupporter av United. En av vennene hans nekter å la ham komme hjem til seg.

Prestatyns to assistentmanagere er begge United-supportere som var på både hjemme- og bortekamper i en årreke, og også klubbens administrerede direktør har sett United hjemme og rundt omkring i Europa gjennom flere år. De reiser sjelden eller aldri på kamp lenger. Prestatyn er deres kjærlighet nå, deres prioritet. Uten dem hadde klubben gått under.

Mange av supporterne deres er også United-supportere. Forrige onsdag, før kampen i Latvia, kom en eldre mann bort til meg og forklarte at han var fra Hulme i Manchester, men at han lever i Prestatyn nå. Mange arbeiderklassefolk fra Manchester flytter dit når de pensjonerer seg, og United har stor støtte der.

Mannen hadde blitt lei av Uniteds kommersialisering, og en dag fikk han nok og fortalte en av vaktene om sin frustrasjon over hva klubben hadde blitt. Vakten fortalte at om han ikke likte det så burde han ikke komme til Old Trafford igjen. Det gjorde han ikke.

Når skjedde dette? I 1992 da Old Trafford begynte å bli utsolgt hver uke? I ’94 da det kun ble sitteplasser? I 1998 etter Skys forsøk på å ta over klubben? I 2005 etter Glazers overtakelse og dannelsen av FC United?

Nei, det skjedde i 1989, da det var enkelt å møte opp og betale £3 for å få en ståplass.

Det gjorde at jeg begynte å tenke. På en vennskapskamp i 1992 møtte jeg en United-supporter som hadde nektet å gå på Old Trafford siden 1984, da de hadde gjort om hans elskede Scoreboard Paddock til sitteplasser for familier. Det var dråpen som fikk glasset til å renne over for hans del.

Fotballsupportere kan være irrasjonelle. De stopper også å se laget sitt spille. Det er gjerne en utløsende faktor – jobb, ekteskap, penger, kvaliteten på fotballen eller at de blir desillusjonert. Enkelte folk beskriver seg selv som United-supportere fra 70-, 80-, eller 90-åra – det beskriver perioden de dro på kamper.

Det finnes en teori som sier at man kun skal ha ett fotballag. Det er i stor grad sant, men folk flytter fra by til by og begynner å se fotball i sin nye by. Man bytter ikke lag fullstendig, men i hvilken grad man holder med et lag kan endre seg. Og den eldre herren som sa han aldri skulle se fotball igjen ser nå Prestatyn-kamper. Og Prestatyn får ham til å smile på samme måte som United pleide å gjøre.

Jeg ønsket å reise til Kroatia med dem, men å sjonglere familieliv og jobb gjorde det umulig, særlig siden jeg reiser til Japan på lørdag for å knytte meg til Uniteds sesongoppkjøringsturné.

Uniteds Japan-besøk i 1989; Håndbak i de sene nattetimer

Da United spilte mot Everton i en sesongoppkjøringskamp i Kobe i Japan i 1989 kom det kun 8000 supportere på kampen. United-spillerne spilte noen dager senere mot en sammensatt ellever av japanske spillere på Jingu Baseball Stadium i Tokyo. United vant 1-0 og 35000 tilskuere så kampen, som knapt ble nevnt i britisk media.

Etter kampen i Tokyo dro United-spillerne til Hard Rock Café i Roppongi hvor noen få mennesker gjenkjente dem. Det var en sterk drikkekultur i United på den tiden, så de ble fulle og utfordret noen besøkende amerikanske marinesoldater til en håndbakkonkurranse. Uniteds håndbakmester Clayton Blackmore har fortalt: ‘Vi hadde overtaket på disse marinesoldatene i håndbak, men jeg ble mer og mer sliten for hver seier. De hentet frem denne store, svarte gutten. Jeg trodde han kom til å brekke armen min. Det var USA mot Storbritannia. Alle marinesoldatene stod rundt bordet og ropte ‘oooh, ooh, ooh’. Han slo meg dessverre til slutt’. Spillerne var ute til klokken syv om morgenen.

Det kommer til å være helt andre tilstander når United skal spille i Yokohama og Osaka denne gangen. I 1989 begrenset Uniteds produktsalg seg til en klubbsjappe med to selgere. Tottenham solgte flere drakter enn United. Nå er Uniteds produktsalg en verdensomspennende virksomhet, som Nike er forventet å by £50 milloner årlig for i nær fremtid.

Hva med Prestatyn? To spillere måtte bytte draktene sine til et annet nummer siden størrelsen ikke var riktig, noe som forvirret de latviske journalistene mer enn det deres egne spillerne greide å gjøre på banen. Fotball, hæ?

Andy Mitten’s column in English

Bored of the transfer speculation? You’ve got another six weeks of it. As an alternative, walk around saying ‘Rooney’ ‘Fabregas’ ‘sources claim’ ‘Barcelona’ ‘linked with’ ‘Mata’ and ‘Chelsea’.

Want to read a real story instead?

If you get chance this Thursday night, have a look to see how Prestatyn Town are getting on in the Europa League. They’ll probably be losing against HNK Rijeka in Croatia and their oil magnate owner, but that’s not the point. It’s a miracle that they’re in the second qualifying round, it’s a miracle that they’re in Europe.

You are used to small clubs getting into Europe in Scandinavia, but Prestatyn are probably the smallest ever British club to reach Europe. Their average crowd last season was just 227 – though they have a 20 strong Norwegian supporters club, who happened to stumble across the club while attended a music conference in the town organised by Welsh rockers The Alarm who hail from the town.

Their team is part-time, but it’s not a story of a local businessman splashing the cash to buy success. Ten of the players are from the town of 18,000 on the North Wales coast an hour from Manchester, so is the player manager and his two assistants.

The town used to be popular with working class Mancunians and Liverpudlians for holidays. When my parents separated in 1987, money was tight and we went there for two years and stayed in a caravan. Prestatyn was full of Scousers.
Rio Ferdinand took his family on holiday there in a caravan 2009 – hardly a typical destination for a top player. It was still full of Scousers, but they loved seeing him.

The local players are supplemented by four former professionals, most of them Scousers too, who are now in their mid-30s. The players earn between £50 – £350 a week playing at a stadium which didn’t have floodlights until 2008 and has cover on just one side. That was the season they got into the Welsh Premier League for the first time. Seven years before, they’d been playing in cow fields in the fourth level.

They weren’t expected to stay up, but they did and last year they surprised themselves by winning the Welsh Cup for the first time. That meant Europe for the first time and a draw with Latvian side Liepajas Metalurgs. Prestatyn’s ground was too small to stage the game, so they had to stage their home game at nearby Rhyl, a seaside town with a battered reputation. They lost, as expected, but banked £100,000 – half their total budget for the year – from reaching Europe.

I was the only journalist to travel to the second leg in Latvia to do a feature for FourFourTwo magazine, where I was given access all areas and allowed to sit in the dressing room.

The players took 24 hours to reach their destination after a trip by cars to Luton, a night in a cheap hotel, a budget airline flight to Riga and then a three hour coach trip to Liepajas. I travelled on the team bus and stayed in their hotel, they couldn’t have been friendlier.

Prestatyn went behind in the game, as expected. Yet, in the 76th minute, they equalised. This was a huge achievement against a full-time team. I’m not supposed to get wrapped up in a story, but when Prestatyn’s manager scored a winning goal in the 91st minute I admit I celebrated. It was a fairytale. The tie was now 3-3 on aggregate. Unlike the other Welsh teams who’d been eliminated at the first stage in Europe, Prestatyn still had a chance.

When their goalkeeper made a one-handed save (like Schmeichel in Vienna in ’96) in the 120th minute, the game went to penalties. Cool as you like, Prestatyn’s players scored every one. They didn’t even look nervous because they weren’t. They ran to the 40 travelling fans and celebrated the best moment in their careers. It was beautiful to watch, these boys of summer. And tomorrow they play in Croatia – though six of the players struggled to get time off work and several wives weren’t happy with two trips away in two weeks. Another £100,000 sorts the club’s finances for the season.

What has this got to do with Manchester United?

Several of the players are United fans. Match going ones too – though one had to stop going for three years and start playing. Why? He ran on the pitch to celebrate Cristiano Ronaldo’s goal at Villa Park in the FA Cup in 2008 and was given a temporary ban.

One of the Scouse players was at Liverpool as a kid. Played in their reserves and fell on top of Andy Cole after he’d broken his leg at Anfield. He admires United and their team spirit so much that his Scouse mates are convinced he’s a closet United fan. One banned him from his house.

Prestatyn’s two assistant managers are both Reds who’ve travelled home and away for years, while the club’s CEO also watched United home, away and around Europe for years. They no longer go or they hardly go. Prestatyn is their love now, their priority. Without them, the club would fold.

Many of their fans are Reds too. Last Wednesday, the night before the game in Latvia, an older man approached and explained that he was from Hulme in Manchester, but now lives in Prestatyn. Many working class Mancunians retire there and United have a strong support there.

The man had got sick of the commercialism at United and his patience snapped one day and he told the gateman of his frustrations at what the club had become. The gateman told him that if he didn’t like it then he shouldn’t come to Old Trafford again. So he didn’t.

When was this? 1992 when Old Trafford started selling out every week? ’94 when it came all-seater? 1998 after the attempted Sky takeover? 2005 after the Glazer takeover and the formation of FC United?

No. 1989, when it was still easy to wall up before any match and pay £3 to stand on a terrace.

It made me think. In 1992 in Lisbon for a United friendly, I met a Red who’d refused to go to Old Trafford since 1984 when they made his beloved Scoreboard Paddock a seated family stand. That was the straw which broke the camel’s back for him.

Football fans can be irrational, they also stop going to see their team. There’s usually a trigger – work, marriage, money, disillusionment or the quality of the football. Some people describe themselves as 70s, 80s or 90s Reds – that’s when they went to the match.

There’s a theory that you only ever have one team. It’s largely true, yet people move cities and start watching football in their new home. Their allegiances don’t switch, but they alter. And the old fella who vowed never to go to football again, now watches Prestatyn. And they’re making him smile like United used to.

I wanted to go to Croatia with them, but juggling family life and work meant it’s impossible, especially as I’m going to Japan on Saturday to join up with United’s pre-season tour.

When United played Everton in Kobe, Japan, in a pre-season friendly in 1989, just 8,000 fans attended the game. The United players went on to take on a Japanese National XI days later at Tokyo’s Jingu Baseball stadium. United won 1-0 and 35,000 watched a match barely mentioned in the British media.

After the game in Tokyo, the United players went to the Hard Rock Café in Roppongi where few people recognized them. There was a strong drinking culture among United at that time, so they got drunk, and challenged some visiting American Marines to an arm wrestling contest. In the words of United’s champion arm wrestler Clayton Blackmore: “We were turning these Marines over in arm wrestling, but I was getting more tired with each victory. They brought this big black lad out. I thought he was going to break my arm. It was America v Britain. All the Marines were stood around the table going: ‘Oooh, ooh, ohh.’ He did beat me in the end, sadly.” The players stayed out until 7am.

It will be very different when United play in Yokohama and Osaka this time. In 1989, United’s merchandising efforts amounted to a club shop with two sales assistants. Tottenham Hotspur sold more replica shirts than United. Now, United’s merchandising is a global operation for which Nike are expected to bid over £50 million per year for soon.

Prestatyn? Two players had to change their numbered shirts because the sizes weren’t right, confusing the Latvian journalists more than their players did on the pitch. Football, eh?