Om Mourinho og United

Om Mourinho og United

Av: Andy Mitten, oversatt av Dag Langerød

Da de 2.800 United-supporterne tuslet inn på «Shed End» på Stamford Bridge søndag ettermiddag så prøvde noen få seg med «Jose Mourinho». Det var mest et forsøk på å irritere Chelsea-fansen i nærheten, men hadde liten effekt og det var egentlig få som ble med.

Etter 4-0-tapet var det ingen som ble med. United-fansen var ikke i humør til å feire en manager som akkurat hadde sett laget sitt tape klart.

Til tross for kritikken fra noen fans og de som mente at «han aldri er eller blir en United-manager», så har han fortsatt mye å gå på hos flesteparten av supporterne. De håper at han kan få klubben på rett vei igjen, og de fleste tror også at han kommer til å gjøre det. Det er imidlertid noe skepsis der ute. Fans vil også surmule – og enda mer når spillerne ikke går over for å takke dem for kampen – som det skjedde søndag. Få har imidlertid mistet troen etter bare ni kamper, selv om de ni kampene har vært ganske så svake.

En seier på seks kamper er ikke i nærheten av den formen som trengs av en tropp som var forventet å vinne gullet. Det er imidlertid slik det har blitt i United. Det var sånn under David Moyes og det var slik under Louis van Gaal. Mourinhos resultater i de første ni kampene er jo også helt like de Moyes hadde.

Det er frustrerende at flyten fra fire strake seirer i sesonginnledningen forsvant. Det er også frustrerende å se hvordan så mange av spillerne sliter med å finne storformen. Zlatan Ibrahimovic, som startet glimrende, har helt stoppet å score, og fra første stund i United-karrieren sin har han vært frustrert over at laget ikke bruker ham på en mer effektiv måte. Han mente for eksempel at den eneste pasningen han fikk i Manchester-derbyet var den han fikk fra City-keeper Claudio Bravo, som han også scoret på. Zlatan er imidlertid ikke skyldfri. Han har i de siste kampene sett ut som de 35 årene han faktisk har rukket å fylle. Han har også spilt 498 minutter nå uten å score, noe som er den lengste måltørken hans på ti år.

En av de andre nysigneringene, Paul Pogba, har til gode å vise seg frem slik man forventet. Han har kjent på presset, og var derfor strålende fornøyd med å score to mål mot Fenerbahce. Pogba er også en briljant fotballspiller, men han sliter med å tilpasse seg et lag som skifter formasjon så ofte, noe som gjør at han også flyttes rundt.

Eric Bailly, vår beste forsvarsspiller så langt, skadet seg også på Stamford Bridge, noe som er en smell med tanke på at forsvaret ser mer sårbart ut nå enn det gjorde under Van Gaal.

Henrikh Mkhitaryan har ikke vært å se, og skal ikke ha vært fornøyd med å bli kastet inn fra start i Manchester-derbyet uten å ha startet i ligaen før det. Han skal heller ikke ha vært storfornøyd med å få kritikk av manageren sin etter at han ble byttet ut ved pause i samme kamp. Selv om han var banens beste i den første treningskampen i sommer, mot Wigan, så trener ikke armeneren så bra som han kunne gjort det. Til tross for at manageren snakker positivt om ham, så er det også tvil om manageren egentlig ønsket ham i det hele tatt.

Det er tøffe dager for Uniteds nye manager, som selv fortsatt bor på hotell, mens kona hans oppholder seg i familiens hus i London.

Mourinho fremstår som en humørsyk person på treningsfeltet, og sommersmilene er borte nå. Det sirkulerer også en historie om at spillerne er overrasket over hvor lite de har sett av ham.

Det er kanskje spesielt merkbart etter at spillerne lærte å kjenne David Moyes, en manager som var tett på og forsøkte å gjøre alt selv. Det er også merkbart sammenliknet med Louis van Gaal, som likte å organisere møter om senere møter, og gjerne stoppet treningsøktene for å komme med nye instruksjoner.

Samtidig burde det ikke overraske så mye. Sir Alex Ferguson lot Brian Kidd lede treningene helt tilbake i 1994, og sistnevnte var frustrert over at han ikke alltid fikk den kreditten han fortjente.

Carlos Queiroz fortalte meg senere at han var overrasket over at han fikk «nøklene til Ferrarien» – altså at han en dag fikk beskjed om å lede treningene.

– Jeg gikk kjapt inn på kontoret mitt for å tenke ut noe. Så håpet jeg bare at gutta ikke skulle avsløre at jeg egentlig var uforberedt, sa han.

Rui Faria, Mourinhos assistent, er kjent for å være en «angrepshund» som bjeffer når sjefen hans vil det, men han er hyggelig og populær blant de ansatte. Han har vært mye mer involvert under treningsøktene, som spillergruppen liker atskillig mer nå enn under Van Gaal.

Humøret i en fotballklubb preges imidlertid av førstelagets resultater, og nå, når United ikke vinner, så er heller ikke stemningen på topp. En seier i onsdagens derby mot City vil hjelpe mye, men samtidig husker alle hvordan City overkjørte United i 1. omgangen av ligakampen på Old Trafford i september. Det var en 1. omgang som punkterte den flyten United da hadde opparbeidet seg, en flyt de ikke har klart å nå igjen. Det var en 1. omgang som viste hvor mye arbeid som gjenstår.

Mourinho tror fortsatt at han er mannen som får dette toget tilbake på skinnene igjen, og jeg – og alle andre United-fans – håper selvsagt at så skjer, at United kommer seg ut av sumpa, siden de tre siste årene har vært en lang skuffelse.

Det er ikke urimelig å forvente at United, en av verdens tre største fotballklubber, faktisk holder seg i nærheten av Topp 3 også i England.

85 prosent av supporterne ønsket Mourinho som den nye manageren. Han var den store favoritten, og fansen fikk det som de ønsket. Det er imidlertid en økende frykt for at han ikke er den manageren han var, og at de svake resultatene på Stamford Bridge forrige sesong var et tegn på at han er en manager som er på vikende front.

Mannen, som for noen år siden overtok Real Madrid, var en spillerne fryktet – selv om han endte ganske så isolert etter å ha havnet på kant med flesteparten av spillerne før han dro.

Mourinho tar én-kamp-av-gangen, og hadde en klar plan før bortekampen mot Liverpool. I hans øyne virket også planen. Han forsvarte den utad, og selv om United-fansen diskuterte selve prestasjonen så var 0-0 på Anfield et ok resultat.

Et 4-0-tap på Stamford Bridge var imidlertid alt annet enn ok – uansett hvordan du vurderer kampen.

De tilreisende United-supporterne var likevel glimrende mens laget tapte. De sang og støttet spillerne og laget, og overdøvet lett Chelsea-fansen.

Man får imidlertid ikke poeng for synging, og på tampen var det Chelsea-fansen som spøkefullt sang «Jose Mourinho», akkurat som de gjorde det på Old Trafford i desember i fjor, da portugiseren første gang ble koblet til United-jobben.

Vi er i ferd med å passere en fjerdedel av sesongen, og vi lever i håp. Uansett om United vinner eller taper så er det fascinerende for millioner av mennesker. Da undertegnede tuslet tilbake til t-bane-stasjonen etter søndagens kamp så ruslet jeg forbi tusenvis av Chelsea-fans som var over seg av begeistring. Ikke rart, etter at laget dere hadde knust Englands største og mest suksessrike klubb.

– En perfekt dag, sa en eldre Chelsea-fan til en yngre kamerat, og jeg kunne ikke dy meg da.

– Snakk for deg selv. Vi tapte 4-0.

I stedet for å gni det inn sa han da.

– Bare fortsett med å støtte laget ditt du, unge mann. Stopp aldri med å gjøre det. Dere var også fantastiske fans i dag, spesielt da dere applauderte Harding-familien som var på banen i pausen.

Det hadde gått 20 år siden Matthew Harding, en velstående Chelsea-fan, døde i en helikopter-krasj etter å ha sett laget sitt tape, og navnet hans synges fortsatt av Chelsea-fansen. Han hadde fulgt Chelsea hele livet sitt, og opplevd mye motgang som fotball-fan.

Nå har United-fans, som egentlig har levd i en suksess-boble i 23 år, tre år med mer elendighet enn noen kunne forutse.

Vi håpet elendigheten skulle ta slutt med den nye manageren, men det har foreløpig ikke det. Vi kommer likevel til å fortsette å synge for og støtte laget – selv om det er det eneste vi med sikkerhet vet aldri vil endre seg med denne klubben vi elsker så mye.