Mitten om Champions League-finalen

Andy Mitten skriver om Barcelonas frykt og respekt for Manchester United.

Det var en kald desemberkveld for fem måneder siden at jubel brøt ut blant 600 journalister på Barcelonas pressetribune. Katalanerne møtte Rubin Kazan i Champions League da nyheten om at Manchester United hadde utliknet mot Valencia på Old Trafford. Så hvorfor i all verden jublet de katalanske journalistene?

«Fordi vi ikke vil møte Manchester i åttendelsfinalen,» forklarte en respektert journalist. «Om Valencia vinner ender Manchester på andre i gruppa si, og da kan Barça møte dem. Alle andre enn Manchester…»

Det var ironisk at dette kom på et tidspunkt hvor United-fans kritiserte sitt eget lag for å ikke være i stand til å vinne på bortebane og for det som ikke hadde vært en særlig spektakulær sesong for de Røde. På pressetribunen følte jeg meg nesten beæret. Jeg er en Mancunian, men jeg har delt tiden min mellom Manchester og Barcelona det siste tiåret, både sett og skrevet om begge klubber og intervjuet spillere og støtteapparat.

I Manchester var folk interessert i å vite hvordan ting ble gjort på Camp Nou, mens Barcelona ville vite alt om United. Xavi var den mest interesserte av dem alle. «Hvordan er Paul Scholes egentlig?» spurte han. «Og Giggs?» Xavi er fa til å snakke og en fan av United og Old Trafford. Det stammer fra debuten hans på M16 i 1998, da han ikke kunne tro lyden fra tilskuerne.

Fra 2001 og i mine første sju år i Barcelona, måtte United flere spanske klubber i Champions League. De hadde to turer til La Coruna og Madrid samt kamper mot Villarreal og Valencia, men ikke Barça.

I 2008 ble de to gigantene trukket mot hverandre i semifinalen i Champions League. Telefonen min stoppet aldri og ringe og kompiser antok at jeg drev et hotell i Barcelona og var villig til å la dem bo der gratis. De antok også at jeg hadde gratisbilletter til dem, når jeg hadde én – for meg selv. Billettene gikk for €350 – omtrent en fjerdedel av svartebørsprisene for en viss kommende kamp på Wembley.

I 2008 ringte byrådet i Barcelona meg og lurte på tips til å roe ned United-fansen, siden de ikke ønsket fulle supportere på La Rambla. En suppertersone ble satt opp, hvor jeg hadde invitert Pat Crerand. Jeg anbefalte også at de måtte holde ølprisene på et fornuftig nivå og spille bra musikk. Jeg må innrømme noe – jeg inkluderte en Oasis-låt på spillelista, men den ble møtt med pipekonsert. Allikevel, over 1000 Røde kom dit.

United triumferte og vant Europacupen i 2008, før lagene møttes igjen i finalen i Roma ett år senere. Det var ikke særlig gøy å være United-fan i Barcelona etter det, spesielt ettersom jeg spådde nok en United-seier. Alt startet så bra på Olimpico også. De første ni minuttene er noe av det beste jeg har sett av United – Ronaldo var nære scoring fra sin sentrale rolle, og Park også… så scoret Samuel Eto’o og United kollapset. Sir Alex Ferguson innrømmet det etter kampen, at de Rødes taktikk ble ødelagt da de kom under. Det var en merkelig kommentar fra han. Var ikke hans United-lag berømte for «never say die»-holdningen deres?

Denne sesongen har jeg sett alle Uniteds bortekamper i Europa med unntak av én, og alle Barças hjemmekamper bortsett fra én. Sir Alex Fergusons bror Martin, som jobber som klubbens europeiske sjefsspeider, har sett Barça ni ganger, så han er fullstendig klar over katalanernes ferdigheter og hvordan man best skal stoppe Xavi, Iniesta og Messi.

Han kommer til å gi broren sin informasjon i håp om at det ikke blir noen reprise av tragedien i Roma, men mens noen avskriver United og sier at Barça er klare favoritter, har Barça en genuin respekt for United. De anser United som det nest beste laget i verden. Etter dem selv, så klart. Det er på tide å endre den meningen.

Andy Mitten er en velkjent og respektert journalist fra Manchester. Han er blant annet redaktør for fanzinet United We Stand. Mitten vil skrive en fast spalte for united.no annenhver uke.

Andy Mitten column in English:

It was a cold December night five months ago when a cheer went up from journalists in Barcelona’s 600 seat press box. The Catalans were playing Rubin Kazan in a Champions League game when news filtered through that Manchester United had equalised against Valencia at Old Trafford. So why on earth were Catalan journalists cheering?

“Because we don’t want Manchester in the last 16,” explained a well respected scribe. “If Valencia win then Manchester is second in the group and Barca could play them. Anyone but Manchester…”

It was ironic that this came at a time when United fans were criticising the team for being unable to win away from home and for the less than spectacular season the Reds were enduring.

Up in the press box, I felt strangely honoured by association. I’m a Mancunian, but I’ve divided my time between Manchester and Barcelona for the last decade, watching and writing about both clubs, interviewing players and officials.

In Manchester, United types were curious to know how things were done in Camp Nou, while in Barcelona they wanted to know about United. Xavi was the keenest student.

“What’s Paul Scholes really like?” he’d ask. “And Giggs?” Xavi is a great talker and fan of United and Old Trafford. It stems from him making his debut in M16 in 1998, when he couldn’t believe the noise from the crowd.

For my first seven years in Barcelona from 2001, United drew a variety of Spanish clubs in the Champions League. There were two trips to La Coruna and Madrid, games against Villarreal and Valencia, but not Barca.

In 2008, the two giants were drawn together in the semi-final of the Champions League. My phone never stopped and mates assumed that I ran a hotel in Barcelona and would be willing to put them up for free. They also assumed that I’d have a ready supply of free match tickets, when I had one – for me. Ticket prices were going for €350 – about a quarter of the black market price for a certain forthcoming game at Wembley.

In 2008, Barcelona City Council called and asked for suggestions to keep United fans occupied as they didn’t want drunken fans on La Rambla. A fan zone was set up overlooking the Mediterranean, where I arranged for Pat Crerand to make an appearance. I also suggested that they had to charge reasonable prices for beer and play decent music. I have a confession – I included an Oasis track on a play list which was roundly booed when played. Still, over 1,000 Reds attended.

United triumphed and won the European Cup in 2008, then the teams met again in the Rome final a year later. Being a United fan in Barcelona after that one was not much fun, especially as I’d predicted another United victory. It had all started so well in Olimpico, too. Those first nine minutes were among the best I’ve seen United play, with Ronaldo coming close from a central role and Park too…and then Samuel Eto’o scored and United collapsed. Sir Alex Ferguson admitted as much after the game, admitted that the Reds’ game plan had been shattered after his side fell behind. It was a strange thing for him to say. Weren’t his United sides famed for their never say die spirit?

This season I’ve seen all but one United away game in Europe and all but one Barca home game. Sir Alex Ferguson’s brother Martin, who works as the club’s chief European scout, has watched Barca nine times so he’s well aware of the Catalans, brilliance and how best to combat Xavi, Iniesta and Messi.

He’ll be feeding his brother information in the hope that there’s no repeat of the Roman tragedy, but while some people are writing United off and saying that Barca are clear favourites, the respect towards United from Barca is genuine. They firmly consider United to be the second best side in world football. Behind themselves of course. It’s time to change that opinion.