Ny spalte fra Andy Mitten

Denne gangen drømmer han seg tilbake til gamledager.

Andy Mittens column in english is at the bottom of this article.

Se på Uniteds bortekamper den nærmeste tiden: Swansea, Aston Villa og Basel. Du kan faktisk se på alle kampene ut sesongen. 2-3.000 United-fans kommer til å være så heldige at de får billetter til borteseksjonen (med mindre vi får redusert kvote til enda flere arenaer siden noen klubber heller ønsker at alle supporterne sine får kopper enn å måtte ta imot United-fans) med skinnende seter og perfekt utsikt til utsøkte gresstepper.

Mange fans vil gå til plassen sitt i løpet av de siste 15 minuttene før kampstart, og sangene de synger vil uansett drukne i et høytaleranlegg som står på så høyt at det burde komme med en advarsel. For å skille fansen vil det være et lite område, et ingenmannsland, okkupert av vakter.

Situasjonen rundt Uniteds bortekamper var veldig annerledes for 20 år siden. Man trenger bare å se på utviklingen av arenaer i skandinavia i den samme perioden for å forstå hvor stor forskjell det er. Da jeg så United i Trondheim i 1992 var to av sidene på Lerkendal to høyder med gress, og bak ett av målene var det ingenting. Molde hadde det jeg bare kan beskrive som “en fjellside” langs sin bane.

Nå har disse arenaene forandret seg like mye som de ærverdige tribunene i Drammen, Stavanger, Kristiansand og Lillestrøm har forandret seg.

Jeg så kamper i Århus og Malmø forrige måned. De hadde moderne arenaer hvor familier kunne parkere utenfor og komfortabelt se kampene som foregikk på innsiden. Jeg ble imponert over støynivået fra fansen i begge kamper, men jeg savner de gamle fotballarenaene.

Jeg vet at dette handler om fremskritt, jeg vet at skandinaviske fotballarenaer har utsøkte fasiliteter og at flere av klubbene jeg allerede har nevnt i snitt nå for tiden har flere besøkende enn de ville fått plass til på de gamle tribunene. Jeg savner likevel gresshøyder, fjell i bakgrunnen og tribuner av tre som satte sitt spesielle særpreg på en arena.

I 2008 dro jeg to ganger til Swansea, dit United skal i neste kamp, for å se dem spille mot erkerival Cardiff. Gamle Vetch Field, der United spilte i 1982, stod fortsatt, og kontrasten mellom “The Vetch” og nye “Liberty stadium” var enorm.

Den nye arenaen likner mye på andre arenaer, men den har bare 20.000 seter, ikke 30.000, siden Swansea aldri forventet å bli en Premier League-klubb. Den befinner seg i utkanten av den nest største byen i Wales, ved motorveien og omringet av parkeringsplasser og restauranter som ikke vil skape hodebry for Michelin-inspektørene på kort sikt. Banen har vært fantastisk for Swansea, tilskuertallene har gått i været, men mange Swansea-fans savner gamle Vetch sterkt.

The Vetch var et herlig kaos, med fire fullstendig ulike tribuner og med terassehus og et viktoriansk fengsel rett på utsiden. Det lå rett ved bysentrum og stranda.

Swansea-fansen hevder at de en gang jaget Cardiff-fansen ut i vannet, og synger fortsatt “Svøm vekk” mens de aper etter brysttakene Cardiff-fansen måtte ta for å komme seg vekk.

The Vetch, som til slutt ble fjernet tidligere i år og der området nå fungerer som hageby, var en ordentlig gammel fotballarena. Det var ståtribuner, innganger mellom vanlige hus, flomlys som kunne sees på lang avstand og flere stolper som hindret sikten enn på en normal t-bane-stasjon i Warszawa.

Da Dylan Thomas beskrev Swansea som en “stygg, herlig by” kunne han egentlig sagt det samme om The Vetch, selv om banen ble overflødig i 2005 etter at tilskuertallet hadde sunket fra 30.000 til 12.000.

Swansea spilte på fjerde nivå den gangen, og nå er de i Premier League. Den nye banen er én av årsakene til oppturen, og United-fans vil ha det atskillig med komfortabelt på Liberty Stadium, med sine seter, overbygde tribuner og fin utsikt, men når man prater om gamle arenaer som The Dell, Roker Park, Highbury og til og med Maine Road, så kan jeg ikke noe for at jeg føler at noe forsvant på veien…

(Bilde: Liberty Stadium)

Andy Mitten-column in english

Look at United’s away games in the next month: Swansea, Aston Villa and Basle. In fact, look at them right through to the end of the season, where the 2-3,000 United fans fortunate to have tickets for the away ends (pending more reduced allocations because some clubs would rather their entire support caught small pox than entertain boisterous Reds) will find shiny seats with perfect views of flawless playing surfaces.

Most fans will take to their seats in the final 15 minutes before the game starts and their songs will be drowned out by a public address system so loud that it should come with a warning. There will be a tiny ‘no man’s land’ of seats lined by stewards.

Conditions at United away games twenty years ago were very different. You only need to compare them with how stadiums in Scandinavia have changed in that time. When I saw United in Trondheim in 1992, two sides of Lerkendal were grass banks and there was nothing behind the other goal. Molde had what I could only describe as “the side of a mountain” running alongside their pitch. The stadium now has changed as much as the new homes which replaced character packed venues in Drammen, Stavanger, Kristiansand and Lillestrøm.

I watched matches in Aarhus and Malmo last month. They were modern stadiums where families could park their cars outside and watch the game in comfort. I was surprised by the impressive noise level from fans at both, but I miss old football grounds.

I know this is progress, I know that Scandinavian football boasts excellent facilities and several of the clubs mentioned now enjoy average crowds which would have been too big for their old homes, but I miss the grass banks, the rocky outcrops and the wooden stands which made the stadiums so individual.

I went to Swansea, the venue of United’s next away game, to watch them play arch rivals Cardiff City twice in 2008. Their old Vetch Field home, where United played in 1982, was still standing. The contrast between ‘The Vetch’ and the new ‘Liberty Stadium’ was immense.

The new stadium is much like any other, except it has 20,000 seats and not 30,000 because Swansea didn’t expect to be a Premier League club. It’s on the outskirts of Wales’ second biggest city, close to the motorway and surrounded by car parks and garish restaurants which won’t be troubling the Michelin inspectors any time soon. It has been the saviour of Swansea City and attendances have boomed, but many Swans fans miss the old Vetch badly.

The Vetch was a glorious mess, with four completely different stands hemmed in by terraced houses and a Victorian prison. It was close to the city centre and the beach. Swansea fans claim that they once chased Cardiff fans into the sea and still sing ‘Swim away’ while mimicking the breast stroke to this day.

The Vetch, which was finally pulled down this year and is currently allotments, was a proper old football ground, with standing terraces, entrances between houses, floodlights that could be seen for miles and more poles obstructing the view than in a Warsaw metro station.

When Dylan Thomas described Swansea as an ‘ugly, lovely town’ he could have been describing the Vetch, even though it was condemned by the time Swansea left in 2005, with the capacity down from 30,000 to just 12,000.

Swansea were in the fourth level then and now they’re in the top flight. The new ground has played a part in this rise and United fans will be far safer at the Liberty Stadium, with it’s seats, cover and fine views, but when you talk about old grounds like The Dell, Roker Park, Highbury and even Maine Road, I can’t help but reminisce with regret.