José Mourinho reiste seg opp og forlot pressekonferansen på Carrington dagen før ligaåpningen mot Leicester, og tuslet opp til sitt panelbelagte kontor.
United hadde signert Fred tidligere på sommeren, men til tross for at de virkelig hadde forsøkt så lyktes de ikke med å få inn noen etter det.
Journalistene som var til stede ble så bedt om å vente. De skulle få mer informasjon – og de ble gitt informasjon som liknet mye på det United hadde gitt dem tidligere under USA-turneen.
Poenget, fra Uniteds side, var at spillerstallen er sterk og kapabel til å kjempe om ligagullet, at United ikke hadde forsøkt å kjøpe Toby Alderweireld, at klubben ikke var klare til å betale rekordsummen som var nødvendig for å kjøpe en spiller som Harry Maguire, en spiller som uansett ikke var spesielt mye bedre enn midtstopperne United allerede hadde, og at United gjerne hadde betalt 100 millioner pund for Raphaël Varane, verdens beste unge midtstopper, selv om Real Madrid aldri ville solgt ham.
Annonse
Om det var tilfeldig eller ikke så tuslet Ed Woodward samtidig forbi presserommet, og han bekreftet alt som er nevnt over.
Han la til at klubben vurderte å ansette en sportsdirektør. Samme kveld ringte Woodward også personlig til et par av journalistene, noe som er uvanlig.
José Mourinho skal ikke ha visst noe om at dette foregikk, og klubbens meldinger utad var helt ulike fra hans egne negative uttalelser under oppkjøringen.
United hadde rett til å komme med sin side av saken, men hva er egentlig «United»?
Klubbens side av saken kommer fra Ed Woodward og Glazer-familien, men manageren og for eksempel Paul Pogba har andre oppfatninger.
Det som skjedde på Carrington var uansett uvanlig. United briefer faktisk ikke mediene så ofte som du kanskje tror, men forholdet mellom journalistene og klubben er som følger:
Alle journalistene har telefonnummeret til Ed Woodward, noe de fikk da han fikk sin nåværende United-jobb.
Noen av journalistene misbrukte dette ved å ringe ham hver dag, og han var ved sin fulle rett da han sluttet å svare – og kuttet kontakten.
Annonse
Woodward kan imidlertid svare på tekstmeldinger, som denne sommeren.
– Ed, er United interessert i Harry Maguire?
Svaret «ingen kommentar» ble sett som et «ja» siden det er hva «ingen kommentar» betyr i journalist-håndboken, og hadde ikke United vært interessert så ville han benektet det.
Journalisten som spurte delte det så med en annen journalist han ofte jobber med.
United har journalister som de gir informasjon til, men en journalists fremste oppgave bør være å finne sannheten, og det er her det blir interessant – siden det ofte er flere versjoner av sannheten innen fotballen.
The Sun hadde en sak på sportsforsiden om det dårlige forholdet mellom Mourinho og Pogba, og at Mourinho hadde fortalt Pogba at han kunne dra hvis han leverte inn en transfersøknad – noe spillere hater å gjøre.
United vil aldri selv svare på en sånn sak.
Annonse
Det kan være et dusin med saker om United i mediene hver eneste dag, og de ønsker ikke å bidra til å gjøre dem mer troverdig – selv om de er sanne.
De ville heller ikke hjulpet seg selv ved å uttale at «ja, vi forsøker å signere Harry Maguire», siden det ville bedre Leicesters kort før eventuelle forhandlinger – og United ville sittet igjen som klare tapere hvis de ikke signerte ham.
Så hva skjedde egentlig med Pogba-historien?
Klubben gikk til James Cooper, en respektert Sky Sports-journalist som følger klubben tett, for å få ut sin versjon. Det var nemlig i Uniteds interesse å få den ut.
Cooper serverte så Uniteds versjon av saken, noe som førte til et masseangrep fra United-fansen mot Neil Custis, The Sun-journalisten som skrev artikkelen om at det var et problem.
En del fotballfans har et stort problem med sportsjournalister.
Hvis de er enige eller liker det som står så sier de at journalisten er fantastisk og velinformert.
Hvis de ikke liker det som skrives så vil de forsøke å diskreditere både journalisten og avisen.
Jeg husker selv at jeg avslørte Uniteds store problemer i ungdomsavdelingen.
Kildene mine var de aller beste, men noen fans hatet det siden det satte klubben i et dårlig lys. Saken var imidlertid 100 prosent rett – noe klubben senere innrømmet ved en total overhaling av akademiet. Jeg opplevde også at flere personer ansatt i United takket meg for at jeg skrev saken «siden vi hadde mistet jobbene våre hvis vi selv hadde sagt noe sånt».
Annonse
Så er det sant at The Sun har et alvorlig problem med merkevaren sin i England, men det er også sant at de investerer i ordentlige journalister som skal skaffe dem saker – i motsetning til mange av bloggene eller andre nettsteder som nå bruker tiden på å snakke dem ned.
Custis har dekket United siden 1999, og han har ofte korrekt sagt at «det er vanskeligere å få en sak enn å snakke den ned». Det er faktisk kjempelett å hevde at en sak er søppel, samtidig som det ofte er i Uniteds interesse å slå tilbake mot en negativ sak. Det er noe større bedrifter ofte gjør.
Så hva er sannheten?
Jeg har lenge visst om problemer mellom Pogba og Mourinho, og jeg har også skrevet om disse.
Problemene var genuine, og jeg hadde en rekke pålitelige kilder som bekreftet dette.
Samtidig er dette som en krangel med kjæresten.
Det som skjedde for noen uker siden er kanskje ikke det som er sannheten i dag. Forhold endrer seg kontinuerlig, og de involverte partene tjener gjerne på å avvise at noe er galt.
Sånn sett er Custis modig, siden saken la opp til at mange ville gå etter ham og ikke innholdet.
En fri og demokratisk presse skal imidlertid spørre de vanskelige spørsmålene og skrive artikler som folk ikke ønsker at de skal skrive.
Det er helt klart utfordringer i United, og det er ikke ideelt at de tre viktigste personene i klubben gir helt ulike signaler utad. Det hadde vært veldig mye bedre om forholdet dem imellom var bedre.
Samtidig er det også sant at Sir Alex ofte var på kant med sine spillere.
Forskjellen var at han og daværende toppsjef David Gill hadde et veldig godt forhold. De ville aldri gått mot hverandre, selv om de jevnlig var uenige.
Annonse
Gill og Ferguson sitter fortsatt i fotballstyret i United, men det er et styre så godt som uten makt.
United mistet nylig kommunikasjonsdirektør Phil Townsend til UEFA. Han kom til United i januar 2004, og var en bra mann for United. Han kjente klubben, kulturen, feilene, men handlet alltid i klubbens beste interesse – selv om han personlig kunne være uenig.
Townsend er fortsatt ikke erstattet, men United er klar over at de nå har havnet bak for eksempel Liverpool i relasjonen til media.
Det har blitt mer internasjonalt, og det er store rom for forbedringer i United. Klubben har imidlertid så mange sponsorer at spillerne ofte har nok med å ta seg av oppgavene mot dem – selv om det i rettferdighetens navn også skal sies at flere av spillerne også driver med veldedig arbeid på siden av det igjen.
Liverpool har imidlertid vært proaktive. De har gitt journalistene tilgang, og stolt på at de faktisk gjør jobben sin ordentlig.
På motsatt side sier United som oftest nei til henvendelser – selv om de faktisk var ganske så hjelpsomme under USA-touren.
Mourinho sa imidlertid nei til alt annet enn pressekonferansene der.
Det er ikke nok personer i United som vet nok om klubben. De tror imidlertid at de vet det. De kaller seg selv United-fans, men ofte ble de United-fans da de fikk jobben i klubben. Det er små nyanser som også er viktige, og Townsend, som pleide å ha sesongkort selv, forstod disse nyansene bedre enn de fleste. Han vil bli savnet.
United må nå få orden på kommunikasjonen sin med media, et problem som forsterkes når det det er spenninger.
Så skal det imidlertid sies at dette som regel betyr mindre når United vinner fotballkamper. Som Townsend selv pleide å si det – jobben var som travlest da United tapte kamper og folk lette etter grunnene til det.
