Mitten om nettfans og flyprotesten

Mitten’s column in English is at the end of this page.

Av: Andy Mitten

Under de mørke tider i desember 1989, da Liverpool regjerte og United snublet hele tiden, stod én supporter opp fra setet sitt på J-tribunen. Opp holdt han et banner, og på det stod det: «Three years of excuses. Ta Ra Fergie».

Pete Molyneux var mannens navn, og han var ikke til å rikke. Alle var ikke enige, men han ble respektert som en langvarig United-fan. Han hadde gjort seg fortjent til det. Han hadde blitt sett på bortekamper i flere tiår. Han var ikke en impulsiv fan eller en gærning. Mange av de som var på kampen var også enige i budskapet.

Det var slutt på tålmodigheten hans etter tre år med Fergie. United lå på 13. plass i ligaen, og tilskuertallet hadde sunket til bare 33.514 hjemme mot Crystal Palace. Mark Hughes, da helt ute av form, var benket, men fansen buet på avgjørelsen, sang «Hughsie» og Molyneux fikk frem poenget sitt.

United vant ikke i serien mellom 18. november og 10. februar det året og endte som nummer 13, men Ferguson ble reddet av FA-cupfinaleseieren mot Crystal Palace i mai. Etterpå så han seg aldri tilbake. Molyneux har måttet forsvare seg mange ganger i ettertid, men sitter fortsatt på J-tribunen og skrev en bra bok om banneret og sitt liv som United-fan i fjor.

Så kan du sammenlikne den episoden med flyprotesten med banneret «Wrong One – Moyes out» som fløy over Old Trafford i starten av kampen mot Aston Villa. Det var organisert av folk som gjemte seg bak pseudonymer på et Red Issue-forum – et forum som overhodet ikke har noe å gjøre med fanzinet Red Issue.

Siden standpunktet ikke akkurat ble delt av de andre som går på kamp så ble de som solgte Red Issue-fanzinet faktisk kontaktet av politiet i forkant. De ble forklart at de hadde gode kilder på at fanzine-selgerne kunne bli angrepet utenfor banen. Rett og slett fordi Red Issues navn feilaktig var blitt synonymt med protesten og banneret – et banner som for øvrig ble buet  på og ignorert og som definitivt ikke ble tiljublet da det hang bakpå flyet som hadde tatt av fra flyplassen i Barton.

Nå skal det sies at fanzine-selgerne aldri ble angrepet, men de ble skjelt ut for noe de overhodet ikke hadde noe å gjøre med.

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

De som fikk i stand protesten bestemte seg for å samle sammen penger til den etter tapet for City. De fikk raskt de £840 de trengte, men ingen av de som stod bak stod noensinne frem offentlig. Alt skjedde på nett av personer hvis navn var aliaser og av mange som aldri en gang drar på kamper.

Med bare et par klikk hadde de organisert noe som fikk global oppmerksomhet selv om det overhodet ikke stemte med hva resten av fansen på kampen mente.

United-fans som bare er på nett speiler rett og slett ikke de som er på kampene. Fans på nett forventet at Rooney ville bli buet på i første seriekamp borte mot Swansea. I stedet ble han jublet for. Fans på nett har også rast mot de grusomme resultatene, men atmosfæren på arenaene har vært støttende og positiv. Det har kanskje overrasket noen, men det er sannheten. I motsetning til hva som skjer på nett så er det virkeligheten.

Det er to aspekter å tenke på.

Folk på nett sier gjerne ting på nett som de aldri ville sagt i det virkelige liv. Selv ikke om de var en del av en gruppe. Anonymiteten får frem mørkere og sintere personlighetstrekk, og i perioder kan forum flomme over av hat og skit. Så kan man møte nøyaktig de samme menneskene et annet sted, men uten at de på noen måte er som det. Og ja, av og til handler det bare om å lufte frustrasjon.

Så, selv om nettavstemninger viser at 80 prosent av United-fansen ønsker Moyes vekk så jubles det for ham på arenaene. Det er bisart. Folk sier noe på nett og oppfører seg så helt annerledes i virkeligheten.

Er de hyklere?

Jeg tolker det som om at da det virkelig gjelder så er ikke United-fansen villig til å være illojale foran andre United-fans og media. Ja, det var flere som sikkert var enig, men realiteten er at når det blir alvor så var de ikke villig til å bue på manageren i klubben de elsker når han bare sitter noen meter unna og helt klart er under enormt press.

Ingen kan heller ta dem som organiserte det hele, siden ingen vet hvem de er.

Molyneux derimot, han stod opp for hva han mente. Det var det ingen som gjorde med flyprotesten.

Jeg snakket med Phil Neville om dette for et par måneder siden:

– Sosiale medier kan være farlige, sa han.

– Du aner ikke hvem som sier hva, og hvilken agenda folk har. Det jeg elsker med denne klubben er imidlertid hvordan fansen faktisk reagerer.

Det er lett å være skeptisk til det han sier. Som trener ønsker han støtte, men jeg mener han har rett. Fansen reagerer under kamper, men de er positive.

Da en tidligere United-spiller nylig reagerte mot et par mennesker på twitter så tok han direkte kontakt med dem. Han fant da ut at flere av dem ikke var hvem de utga seg for å være på nett. Det hele  foregikk i det skjulte.

Dette handler også mye om kredibilitet. Hvis en supporter, som bruker et pseudonym, mener noe i et forum så gir det hele veldig lite kredibilitet.

Så kan man bare forsøke å si det til deler av media.

Samtidig så kan ett enkelt innlegg også starte en revolusjon. Ideen til de grønne og gule skjerfene kom fra ett eneste innlegg i et forum.

Men ideene som virkelig tar av (beklager ordspillet) er i mindretall, og journalister forstår ikke alltid nyansene i supporterkulturen. Da jeg nylig var på Upton Park så ble jeg stoppet av en fan da jeg kjøpte noe å drikke i kiosken under tribunen. Han var irritert over et par historier i avisene hvor United-blogger var sitert.

– Hvem er disse folkene som skriver dem, egentlig, spurte han.

Så nevnte han selv navnet på et par av dem, og la til:

– Hvor er de nå? Kan du peke ut for meg hvor de står hen her på bortetribunen?

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

Forrige uke ble for eksempel en som tidligere solgte fanziner for United We Stand sitert i en avis. Han fastslo at David Moyes måtte gå. Det er en mening mange er enig i, men å bruke sitatet under tittelen «United We Stand sier» blir som å sitere en aviskiosk på meningen til avisene han selger.

Det blir tøv.

Det er også mye tøv å høre for tiden. Meningene varierer avhengig av resultatene, men på innsiden av arenaene har altså misnøyen vært begrenset. Phil Nevilles ansikt så imidlertid ut som Munchs «Skrik» da en sint fan beveget seg mot innbytterbenkene under 3-0-tapet for City.

Forrige gang United var like dårlige, på 80-tallet, var manageren beskyttet av plastvegger, men nå er benkene så nærme fansen at han kan ta en prat med dem som sitter rett bak ham. Det er greit når alt er bra og man ønsker autografer. United er kanskje en global institusjon, men en helt vanlig supporter kan fortsatt sitte like bak en av verdens mest berømte fotballmanagere.

Forholdet mellom fans og manager var imidlertid atskillig hyggeligere da Ferguson radet opp 15 hjemmeseirer hver eneste sesong i to tiår. Han kunne signere autografer, glise og smile. Det er vanskeligere når laget taper, men de store protestene skjer foreløpig først når supporterne er kommet hjem, kan gjemme seg bak et alias og lire av seg skjellsordene der.

By Andy Mitten

In the dark recesses of December 1989, when Liverpool reigned and Manchester United stumbled, a lone fan stood up on his seat in J Stand and raised a homemade banner saying ‘Three Years of excuses. Ta Ra Fergie’. Pete Molyneux was defiant and as a Red of many years standing, his views were respected even if not everyone agreed with him. He’d earned his stripes as a fan, been seen at away matches over decades. He wasn’t a knee-jerk reactionary or nut case. His views reflected those of many at the match.

He’d run out of patience after three years of Fergie. With United 13th in the league and crowds down to just 33,514 for the home defeat to Crystal Palace, where an off-form Mark Hughes was left on the bench, prompting boos and ‘Hughesie!’ chants, Molyneux made his point.

United didn’t win a league game between November 18^th and February 10^th and the team finished 13^th, but Ferguson’s job was saved by a cup final victory against Palace in May. And Ferguson never looked back. Molyneux has defended his actions many times since. He still sits in J and wrote a good book last year about his life supporting United.

Compare that to the plane trailing the ‘Wrong One – Moyes Out’ banner at the start of the game against Aston Villa.

It was organised by men behind pseudonyms on a Red Issue forum. A forum which has nothing to do with the fanzine. And, because the mood didn’t chime with people actually at the match, sellers of Red Issue outside Old Trafford were approached by police before the game and told that there was credible evidence that they were going to be attacked. They had become associated with organising the protest, a banner which would be booed, ignored, jeered and definitely not cheered when it trailed behind a small plane which had taken off from Barton Airport.  They weren’t attacked, but other young Reds selling a fanzine were verbally abused for something they had no part in.

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

It’s been the same all season; the mood among United fans online simply not reflecting the reality at matches. Online fans expected Rooney to be booed in the first league game of the season at Swansea. He was cheered. Online fans have raged at the dreadful results, yet the atmosphere inside the ground has been supportive and positive. Surprisingly so, but that’s how it is. That’s the real world as opposed to the online one.

There are two issues here. Plenty of people say things online that they’d never say in real life, not even among a crowd. The anonymity tends to draw out darker, angrier personality traits. At times the message boards can be hateful places full of sneering spite. And you can meet the people writing such comments and they’re nothing like that face to face.  And, yes, sometimes people are just letting off steam.

So while online polls suggest that 80% of United fans want Moyes gone, he gets cheered inside the ground. It’s bizarre. People say things online and then act in a completely different manner in real life. Hypocrites?  The best interpretation is that when it matters United supporters are not prepared to be disloyal in front of the fellow fans and the world’s media. The protest had a pantomime element to it, but the reality in the cold light of day in the stadium may be that they’re not prepared to boo the manager of the club they support when he’s 50 yards away and clearly under huge pressure. Nobody is going to pull them up in changing their opinions like the weather because nobody knows who they are online. Yet when Molyneux held up that banner, he had the individual responsibility which went with that. There was no such responsibility for the plane.

I spoke to Phil Neville about this a few months ago.

«Social media can be dangerous,» he said. «You don’t know who is behind the buttons or what their agenda is. The thing I love about this football club is how the fans react.» It’s easy to dismiss his comments,  obviously as a coach he wants support, but he’s right. The fans do react at matches and in a positive way.

When a former United player took issue with a few people on Twitter recently, he contacted them to speak to them directly. He found that several weren’t who they said they were online; it was all a bit smoke and mirrors.

There are credibility issues here. If one fan, using a pseudonym, starts a post on a message board then it shouldn’t hold much credibility, but try telling some sections of the media that.

Then again, that single post could start a revolution. The idea for the green and gold scarves came from a single message board post.

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

But the ideas which take off (sorry) are in the minority and journalists don’t always understand the nuances of fan culture. At Upton Park recently, a supporter stopped me beneath the stand as I bought a drink. He’d taken issue with a couple of newspaper stories, where United blogs were quoted.

«Who are these people in real life?» he asked, before naming a couple. «Where are they now? Can you point them out to me in the away end right now?»

Last week, a former United We Stand fanzine seller was quoted in one newspaper as saying that David Moyes must go. Which is an opinion many people would agree with, yet quoting a former fanzine seller under the heading «United We Stand Says» is like quoting a newsagent as the voice of a newspaper which he sells. It’s nonsense.

There’s a lot of nonsense about, a lot of shifts in opinion depending on results. Yet inside the ground, the discontent has been limited, though

Phil Neville’s face looked like the haunted character in Munch’s ‘Scream’ when an angry fan approached the dug out with City leading 3-0. The last time United were this bad in the 80s, the manager was protected by a plastic shelter. Now, United’s dugout is so close to fans that the boss can have a chat with fans immediately behind him. Fine when things are good and autographs are requested. United may be a global institution but a non-executive fan could (and still can) sit right behind one of the world’s most famous football managers and chat to him.

The relationship between fan and manager was a largely cosy one under Ferguson as United averaged 15 home league wins a season for two decades. He could sign autographs, laugh and smile. That’s harder to do when the team are losing, but the protests usually wait until the fans are back at home, hiding their identity and they pour invective into a keyboard.