Mitten om Fergusons nye bok

I sitt nyeste innlegg kan du lese hva Andy Mitten synes om Fergusons nye bok.

Mittens column in english is at the end of this page.

Om Fergusons bok

Av: Andy Mitten

Kaoset startet ti (engelsk tid) om morgenen forrige tirsdag i hovedkvarteret til Hodder & Stoughton i Londons kaotiske Euston Road. Det var nemlig der journalister måtte dra for å få tak i en kopi av Sir Alex Fergusons nyeste biografi – før de så dro videre til kafeer, kontorer eller puber i nærheten for å få lest mest mulig før sperrefristen ble opphevet klokka 14 samme dag.

Journalistene startet bakerst med å kikke gjennom bokas ordliste. Nøkkelord som «Keane», «Beckham», «Glazer», «Magnier», «Benitez» og «Bebe» var blant ordene som raskest ble sjekket. Det var en masse stoff å komme seg gjennom før pressekonferansen med Ferguson startet tre timer senere.

Jeg var en av journalistene som var til stede, sammen med flere fra Norge. Britiske journalister var ikke spesielt imponert da norske, israelske , australske, italienske og kinesiske journalister stilte spørsmål som britene mente var irrelevante.En kinesisk journalist ba for eksempel Ferguson om å komme med en beklagelse til sin egen tidligere kvinnelig kollega som han tydeligvis hadde fornærmet. Det var faktisk det første spørsmålet. Det var bisart, men det hjalp trolig Ferguson siden han kunne spøke litt med det.


De fleste nye, store biografiene blir solgt til avisene før de kommer ut, slik at forlagene tjener inn noe av det de har lagt ut til forfatteren og han som har skrevet boka. Ferguson skal ha fått £ 1 million da han skrev «Managing My Life» i 1999, og selv om det ikke har kommet detaljer om pengene involvert denne gangen så vil summene være betraktelig høyere – og det selv om bokbransjens marginer er små etter at Amazon kom på banen og minsteprisen på bøker forsvant.

Forlaget valgte imidlertid å ikke selge innholdet av den nye biografien til avisene. De trengte det ikke. Hvorfor begrense seg selv til dekningen bare i én avis når de visste at alle aviser ville skaffe seg boka og så kjøre historiene derfra på topp i sine aviser?

Boka genererte en oppmerksomhet vi ikke har sett tidligere – alt gratis for å hjelpe boka rett til topps på salgslistene – foran Morrisseys biografi. Den tidligere vokalisten i Smiths skrev en gang en sang som het «Roy’s Keen» og ble født i nærheten av Old Trafford. Han nevner også fotball noen ganger i boka si. Én av Uniteds stjerner da han var ung var Willie Morgan, som også lanserte sin egen biografi forrige uke. Jeg møtte ham i Salford forrige uke, og han innrømmet at timingen kunne vært bedre. Selv om Morgan faktisk fikk litt omtale, så var det jo innholdet fra Fergusons bok som skapte overskriftene i Storbritannia i tre dager på rad. Det var på TV-nyhetene, med intervjuer på alle kanaler, men intervjuet med Channel 4s John Snow er det beste.

Han er en tøff journalist med lite å frykte, og han utfordret Ferguson på ting han ville foretrukket å ikke snakke om. Fotballjournalister ville også likt å gjøre det, men da ville de blitt utestengt og mistet sjansen til å gjøre jobben sin.

Det var de kontroversielle sitatene fra boka som ble omtalt i pressen. Det er det som vurderes som nyheter – bråket med Keane og Beckham og kritikken av Benitez. Men dette representerer på ingen måte boka som helhet. Ja, det var noen få  kritiske linjer til Beckham, men stort sett omtalte Ferguson ham i positive ordelag. De ble imidlertid ikke nevnt. Det er sånn pressen opererer.

Jeg gjorde for eksempel nylig et intervju med Eric Steele, Fergusons keepertrener de siste årene, for United We Stand. Han ga meg faktisk to timer av tiden sin, og var nesten utelukkende positiv om sine fem år på Old Trafford. Det var likevel nesten umulig å skjønne fra overskriftene som fulgte. Av dem satt man med følelsen av at Steele var bitter, men det er han ikke.

Kan man da klage om han ikke stiller opp i flere intervjuer? Nei.

Ferguson-overskriftene speilet heller ikke boka på en riktig måte. Forlaget klager nok ikke, siden kontroverser selger, men jeg var til stede på den første pressekonferansen og leste boka de neste par dagene. På toget tilbake til Manchester la jeg merke til et kapittel som het: «Liverpool – A great tradition». Som tittelen antyder så kom Liverpool godt fra det. Likevel ville man etter en rask titt på sosiale medier – eller ved å lytte til hva Brendan Rodgers sa på pressekonferansen da han ble spurt om boka – trodd det motsatte. Rett og slett fordi innimellom all rosen så var det også noe som ikke var like positivt.

Det kommer imidlertid veldig klart frem at Ferguson har stor respekt for Liverpool, og det er også ganske så godt kjent at han i sin tid ønsket å kjøpe Steven Gerrard. Mellom linjene kan leserne forstå hvorfor han ikke trodde Gerrard ville forlate Liverpool og hvorfor han synes det er vanvittig at Barcelona-spillerne han skryter så mye av kan spille så mange kamper på toppnivå hver sesong. Selv Ferguson vet hvor grensa går for hva han kan skrive.

Kritikken mot Ferguson etter lanseringen var imidlertid nødt til å komme. Var han for frittalende, ville det blitt galt. Så han for lite, så ville det blitt galt. Men hva vil folk egentlig? Noen fotball-biografier er av den typen hvor det sies lite, og det er derfor bøkene til Wayne Rooney og Rio Ferdinand selger dårlig. Det var også derfor at Giggs’ biografi var en av de mest skuffende bøkene innen fotballen. Samtidig, hvis man ser på Giggsys privatliv så var han ikke i en posisjon hvor han kunne slenge dritt om andre.

Det er også et annet argument her. Det kan sees på som et kompliment om noen «aldri har noe vondt å si om noen». Det brukes gjerne når noen dør, men det er en latterlig uttalelse. Hvem er det som ikke har noe vondt å si om andre? Og hvorfor skal man ikke omtale dårlige mennesker som de fortjener?

Ikke at Beckham eller Keane er dårlige mennesker. De har stort sett levd suksessrike liv, og det krevdes både innsats og kvalitet for å lykkes. Som Ferguson ble de ikke født med en sølvskje i munnen, men i arbeiderklassestrøk hvor livet var tøft.

Det er imidlertid sjelden kontruktivt når tidligere United-personligheter kritiserer hverandre. Keane og Beckham er legender for hva de gjorde på banen med United-trøya på, men å foreslå at fans vil ta side i en sånn sak – slik en radiostasjon spurte meg – blir å sette fans i bås. Voksne mennesker skjønner faktisk at andre voksne mennesker ikke alltid er bestevenner – spesielt når disse voksne menneskene gjerne har en sterk vinnervilje.

Ferrguson og Keane var kolleger, ikke venner. Hvorfor må de da komme så godt overens? Mitt inntrykk av Keane endres ikke av at Ferguson kritiserer ham. Det blir på samme måte som at jeg ikke tar alt Ferguson sier for god fisk. Og til de som hevder at han ikke er langsint? Det er feil. Det finnes mennesker som har gått mot ham og som han har kuttet ut for alltid. Men igjen – det er noe han kan velge å gjøre. Hvis noen stjal alle hønene dine – hvorfor skulle man da bruke tid på dem i fremtiden?

Fergusons bok fungerer som en karakterbok på ex-spillerne hans. Stort sett er det positivt, men alt er ikke det. Det er han som setter premissene, og det er hans meninger som presenteres som fakta. Et par av spillerne har mislikt kritikken fordi de foretrekker å bare tenke tilbake på de gode øyeblikkene i United-karrierene sine, og i deres hoder var alt fantastisk da de var her. Det var imidlertid ikke det, som Ferguson påpeker i en biografi som stort sett likevel er positiv.

Anmeldelsene av boka har stort sett vært positive, selv om de med litterær bakgrunn har beskyldt den for å ikke være gjennomarbeidet nok, samtidig som den er tabloid. Den typiske leseren vil imidlertid ikke ha den tilnærmingen.

Det var en FC United-fan som i the Observer klaget over mangelen på omtale av Glazer-familiens oppkjøp av United. Innvendingen er grei nok, men hvis Ferguson hadde gått enda dypere inn i den materien så ville han nok ikke forblitt en United-direktør altfor lenge. Det er vel også som direktør United-fansen ønsker ham – slik at han han gi støtte til David Moyes, i stedet for at han settes helt utenfor slik Liverpool gjorde med Bill Shankly da han sluttet.

Ferguson har også droppet omtale av noen av de mest kontroversielle delene fra fortiden sin, siden han ikke kom godt ut av dem. De 99 spørsmålene han ble stilt av Magnier og McManus nevnes ikke, siden de er blitt enige om å ikke rippe opp i fortiden. Det er beleilig for dem alle.

Ferguson har så mye materiale å gå inn i at boka kunne vært delt opp i to-tre store bøker, og som en konsekvens blir store temaer av og til bare avspist med noen få linjer eller avsnitt, selv om man helt klart kunne gått mer i dybden. Da ville biografien imidlertid fort blitt som de biografiene han selv foretrekker – eller som historiene fra den amerikanske borgerkrigen.

Selv foretrakk jeg historiene som jeg ikke kjente til, og det er nok av dem i boka. Mens hans tidligere liv har blitt nøye omtalt i tidligere bøker så er det fortsatt en rekke fine historier fra tiden hans i Glasgow. De som omtaler tiden da han drev pub der er herlige – for eksempel den om mannen som dro til puben for å selge fuglefrø – som om det var det mest naturlige i hele verden. Jeg likte også historiene om hans virkelige venner også, gutta han vokste opp med før veiene skiltes og de senere fant tilbake til hverandre da de alle var voksne menn med barn.

Jeg skal ikke si noe om sannhetsgehalten i dem, da jeg selv har skrevet bøker hvor jeg har snakket med 70 år gamle menn. Jeg lærte da ofte at minnet skapte trøbbel for dem, og at minner blir selektive med alderen. Man husker kanskje ting som faktisk ikke er helt rett. Jeg hadde en kontrakt på å skrive en bok om United-spillerne på 60-tallet, men jeg kommer trolig til å droppe det da jeg vet at faktasjekken vil bli et mareritt. De bommer på detaljer, og hjernen velger å huske det den vil huske – noe som kan skille seg klart fra den sannheten leserne faktisk fortjener.

Det er et par andre imponerende ting med Fergusons bok – som bildet av Stretford End – som er så detaljert at et par tusen United-fans vil klare å finne seg selv. Det er også United-fans boka stort sett er ment for, og i stor grad så gir boka fansen det de ønsker.

 Du kan bestille Fergusons bok fra nettbutikken vår her.

mittena_artikkel_stor

 

On Fergusons book

By: Andy Mitten

The scramble began at 10m last Tuesday at the headquarters of Hodder & Stoughton on London’s busy Euston Road. Journalists jostled for copies of Sir Alex Ferguson’s latest autobiography, before disappearing to nearby cafes, offices or pubs to devour as much of the contents in a short time frame before the 2pm embargo was lifted.

They started at the back, thumbing through the index for the key words ‘Keane’, ‘Beckham’, ‘Glazer’, ‘Magnier’, ‘Benitez’ or ‘Bebe’. There was plenty of material for them to forage in the three hours before the book was launched by Ferguson across the West End at the Institute of Directors, with its gilded chandeliers and prestigious Pall Mall address.

I was one of the journalists present from around the world, including several from Norway. British journalists weren’t impressed when Norwegian, Israeli, Australian, Italian and Chinese journalists asked questions about what they considered to be peripheral subjects. One Chinese journalist asked Ferguson for an apology for a former female colleague he’d apparently slighted. And that was the first question. It was a little bizarre, which probably helped Ferguson as he could make humour from them.

Most major autobiographies run newspaper serialisations before publication. They help the publisher recoup some of the advance paid to the author and their ghostwriters. Ferguson was paid a reported £1 million for his ‘Managing My Life’ autobiography in 1999. No details have been given of his latest advance, but it will be considerably more, even in an industry where margins have been squeezed by Amazon and the abandonment of the minimum book price.

The publishers didn’t bother with serialisation before ‘Alex Ferguson – My Autobiography’. They didn’t need to. Why limit themselves to coverage in one newspaper when you know that every newspaper would get the book and run the stories as headlines?

The book generated unprecedented publicity – all of it for free to help propel the book straight to the top of the bestseller charts ahead of Morrissey’s autobiography. The former Smiths singer, who once wrote a song called Roy’s Keen, was born and raised in the shadow of Old Trafford and makes a couple of references to football. One of the stars of Morrissey’s youth was Willie Morgan, who launched his own autobiography last week. The timing could have been better as Willie acknowledged when I met him in Salford the day before Ferguson’s launch.

While Morgan had some publicity, it was copy from the 400 pages of Ferguson’s book which  made headlines in most British papers for three straight days. It made the national television news, with interviews across the various channels. The one with Channel 4’s John Snow is the best. A hard-line newsman with little fear, he took Ferguson to places he’d prefer not to have gone. Football journalists would have liked to have done this, yet they would have been banned and unable to do their job.

Controversy dominated the headlines. That’s news – the fallouts with Keane and Beckham, the criticism of Benitez. But it was unrepresentative. Ferguson was largely complimentary about Beckham, for instance, yet there were a few lines which weren’t. These were the lines which got noticed. That’s how the media works. I did an interview with Eric Steele, Ferguson’s trusted goalkeeping coach, for United We Stand recently. He was good enough to give up two hours of his time and it was overwhelmingly positive about his five years at Old Trafford, yet you would have never guessed it by the headlines which followed. You would have had Steele down as a bitter former employee. He’s not. Could he be blamed if he did nothing else in the media? No.

The Ferguson headlines weren’t a true reflection of his book either. The publishers won’t have complained as controversy sells, but I went to the launch and spent the next couple of days reading it. On the train back to Manchester, I was drawn to a chapter called ‘Liverpool – A Great Tradition’. As the title suggests, it was complimentary about Liverpool. Yet a look on social media, or listening to Brendan Rogers’ press conference when the subject was raised, would have told you the opposite, because in among the many compliments were a few barbs. Ferguson clearly respects Liverpool deeply and it was widely know that he wants to sign Steve Gerrard. Readers can read between the lines as to why he thinks Gerard wouldn’t leave Liverpool or why he was amazed that the Barcelona players he praises so much could play so many games at the top level. Even Ferguson has to operate within the laws of libel.

Ferguson was damned if he was open, damned if he wasn’t. What do people want? For him to only say nice things, thus making for a really dull book? Some footballer books are like that. And that’s why Wayne Rooney or Rio Ferdinand’s books sell hardly any copies. It’s why Giggs’ autobiography was one of the most disappointing books in football, but then when you look at Giggs’ private life, he was hardly in a position to go around casting aspersions.

There’s a counter argument, of course. It’s taken as a compliment that someone ‘never has a bad word to say about anybody’. It’s usually trotted out when someone dies, but it’s a ridiculous claim. Who in life doesn’t have a bad word to say about anyone? And why shouldn’t you have bad words about bad people?

Not that Beckham are Keane are ‘bad’. Their lives have been hugely successful and it took qualities and effort for them to get where they were and are. Like Ferguson, they weren’t born into privilege, but working class backgrounds where life was tough.

Still, it’s not always edifying to read Red heroes criticising each other. Keane and Beckham are legends for what they did on a pitch in the United shirt. Yet to suggest that fans will side with one person or another, as was put to me by two radio stations, is patronising towards fans who realise that adults don’t always see eye-to-eye, especially adults with very strong characters.

Ferguson and Keane were work colleagues, not friends. Where does it say that they have to get on? I don’t think any less of Keane because Ferguson criticized him, nor do I think that every word Ferguson utters is gospel. As for the claim that he doesn’t hold grudges, that simply isn’t true. There people who have crossed him and been cut out for life. Again, that’s his prerogative. If someone came and stole all your chickens, why should you create time for them at a future undeterminable date?

Ferguson’s book reads like a school report of his former players. His words are largely, but not always, positive. Everything is on his terms, it’s his gospel with opinion presented as fact.

A few of those players have been uncomfortable with the criticisms because they’d prefer only to remember the good moments of their time at United. And, in their mind, everything was great when they were there. When it wasn’t, as Ferguson points out in a largely good tempered memoir.

The reviews of the book have been positive, though literary types have called it rushed and tabloid. Then the typical reader won’t be a literary critic.

There was an FC United supporter writing in the Observer who was frustrated at the lack of words on the Glazer takeover. It’s a valid point, but then if he did he wouldn’t remain as a United director, which is where most United fans like him, supporting David Moyes and not being cast aside as Bill Shankly was after his time at Liverpool.

Ferguson has glossed over some of the most controversial areas of his life because he doesn’t come out of them well. There’s no mention of the 99 questions put to him by Magnier and McManus. They’ve reached an agreement not to speak about past events. It’s convenient for them.

Ferguson can draw from so much material that the book could extend to two or three volumes. The result is that major subjects or match get a few lines or paragraphs when a lot more analysis could be given. It could easily be the size of the biographies that he favours or histories of the American Civil War.

I like the stories which I didn’t know and there are plenty. While his earlier life has been covered in previous books, there are still some great tales of his time in Glasgow. The ones where he ran a Glasgow pub are superb – like the drinker who came into sell birdseed by the bar like it was the most normal thing in the world. I enjoyed the stories about his real mates too, the lads who he grew up with, drifted apart from and then re-connected with when they were all ‘mature men’ with grown up kids.

Maybe they’re apocryphal and, having written books with 70-year-old men myself, I often found that their memory failed them. Memories can be selective at any age, but they’d remember incidents which simply weren’t factually correct. I was contracted to do a book on United’s players from the 60s, but I’ll probably leave it because I know the research will be a nightmare. They get details wrong and their brain remembers the version of events that they want to remember. Which maybe distinctly different from the truth which the reader deserves.

There are other impressive touches in Ferguson’s tome, like a shot of the Stretford End, printed on the covers in such detail that a few thousand Reds will be able to pick themselves out clearly. United fans are the core audience and for the majority, the book will serve them well.