Mitten etter Liverpool borte

Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for United We Stand og etter et langt liv som United-supporter følger han United verden rundt. Han bor delvis i Barcelona og delvis i Manchester, og jobber som journalist for flere store fotballblader, deriblant FourFourTwo og United-Supporteren. Han skriver fast for både united.no og United-Supporteren.

Om Liverpool og unggutta

Av: Andy Mitten

Jeg ankom Manchester fra Anfield tidlig torsdag morgen, men det var en dyster opplevelse å være der. Vi tuslet ut av stadion, omgitt av Scousere som sang om «poetry in motion».

Jeg snakket med både Ed Woodward og David Gill på kampen, og begge ristet oppgitt på hodene sine etter skuffelsen.

Sir Alex Ferguson var også der, til stede på nok en dårlig kveld for United.

2.700 syngende United-fans var også til stede. «Den hvite veggen» klubben håpet på skjedde aldri, akkurat som forventet, men det virket som om spillerne heiste det hvite flagget for å overgi seg.

Dette var den første av fire store kamper i løpet av ti dager, mot Liverpool, West Ham, Liverpool igjen og City, fire kamper som langt på vei vil avgjøre om sesongen fortsetter som en skuffelse eller om den kan ende med smil.

Skulle United ryke ut av begge cupene så blir Van Gaals posisjon enda mer usikker, men det er også sant at det har vi sagt før.

2-0-tapet sørget imidlertid for en dårlig start på de 10 dagene, og skulle det bli tap mot West Ham har vi enda et mer alvorlig problem.

Fire strake seirer sørget for kort tid siden for bedre stemning, men alt forsvant med tapene mot WBA og Liverpool. Rett før WBA-kampen, da United kun lå tre poeng bak City og ingen av gullkandidatene vant, så jeg at oddsen på ligaseier for United var 33 ganger pengene. Da tenkte jeg: «Denne sesongen har egentlig vært så latterlig at hvem vet…».

Så tapte United mot WBA, og da visste jeg veldig klart igjen.

Dessverre, etter å ha sett 80 kamper med Louis van Gaal, så fremstår United rett og slett som et lag som er et godt stykke bak de beste, kapable til å vinne en eller annen storkamp og rade opp noen små seiersrekker, akkurat som de gjorde på 70- og 80-tallet. United er imidlertid ikke stabile nok til å vinne ligaen etter 38 kamper.

Derfor må vi satse på cupene, slik United også gjorde det på 70- og 80-tallet, da de ikke hadde gode nok lag til å utfordre Liverpool om ligagullet. Cupen avgjøres mer av flaks, noe som gir de litt dårligere lagene en sjanse til å vinne.

Jeg snakket med tidligere United-forsvarer Gerard Pique, om dette, og han sa:

– Vi vet at vi (Barcelona) kan vinne alt, som vi gjorde forrige sesong, men i knockout-spillet spiller flaks og uflaks en større rolle.

Poenget hans er at hvis Barcelona møter et lag ti ganger, så vil de trolig vinne åtte, spille én uavgjort og tape én. Men som de fant ut mot Inter i 2010 og Chelsea i 2012, da de dominerte to semifinaler over to kamper, så er det ikke alltid det beste laget som vinner.

United har lenge vært blant de «beste lagene», men ikke nå lenger. I Europa League så vil det være mange lag som er favoritter hvis de blir trukket mot United – og jeg kan nesten ikke tro at det er blitt sånn.

United har fortsatt en sjanse i FA-cupen, en turnering som har gitt noen fantastiske øyeblikk i klubbens historie, men som egentlig har blitt vurdert som annenrangs etter 2004, da klubben vant den forrige gang.

Sjansen er heller ikke borte i Europa, selv om min optimisme før kamp er borte etter 2-0-tapet.

I forrige runde, mot Midtjylland, var jeg rasende etter tapet i Danmark og da vi kom under på Old Trafford, men etter mørket kommer det også lys.

Jeg er blitt fortalt at han er en hyggelig og jordnær gutt av de som kjenner ham godt, og det samme kan ikke sies om alle United-talentene som går på Ashton on Mersey-skolen like ved Carrington.

Jeg er fra den delen av Manchester selv, en del hvor United er en av de største arbeidsgiverne, og skolens rektor, Eamon Maloney, var en ganske så god fotballspiller for Flixton. Jeg så selv at han bare var et par kamper unna Wembley i FA Vase-turneringen i 1996, før klubben så gikk konkurs i 2013.

Flixtons store rival den gangen var Trafford, som fortsatt eksisterer. United har også sterke bånd til Trafford, og nylig sendte de U10-, U12-, og U14-lagene sine dit for litt bonding før de skal ut på sine påsketurneringer i Europa.

Det er bra at United tar med seg unggutta bort fra luksuriøse Carrington en gang i blant, slik at de ser hva grasrot-fotball egentlig er for noe. Det var for eksempel den grasrota som var årsaken til at Juan Mata nylig ble med på en reklamekampanje for Trafford.

En av de sentrale skikkelsene hos Trafford, som er drevet av frivillige, er David Law. Han er tidligere manager både for Flixton og Trafford, men om dagen er han ansvarlig for gym-utdanningen på Ashton-skolen. Sånn sett jobber han tett med United-spillerne som går der.

Mange av spillerne har holdt kontakten med ham, og jeg er blitt bedt om å være vert for en såkalt «Sportsmans Dinner» med en av dem, Danny Higginbotham, hvor formålet er å få inn penger til Trafford. En annen gutt, Michele Fornasier, har også datet Laws datter i fire år.

Law fortalte meg at utenlandske unggutter, som Pique og Giuseppe Rossi, alltid var de mest høflige. Flesteparten av de britiske gutta oppførte seg også, blant annet Chris Eagles, for å ta nok et eksempel. Et par andre, som Ravel Morrison, var imidlertid ikke helt bra, og gikk der uten å respektere andre. Ja, fotball var det store talentet de hadde, men det er sjelden bra nok for å lykkes i United.

Morrison klarte det heller ikke.

Rashford, Lingard og Axel Tuanzebe, kommer heldigvis også godt ut av det både som fotballspillere og mennesker.

Ashton hører til Sale, og Rashford selv bor i den andre delen av Sale, den som heter Northern Moor, som er en del av Wythenshawe. Som de fleste fotballspillere så kommer han fra en arbeiderklase-bakgrunn, og Whytenshawe var Europas største kommunale byggprosjekt da det ble bygget på 30-tallet.

Det er kjent som et såkalt tøft område, og du kan ta en titt selv hvis du en gang bruker den nye Metrolink-forbindelsen mellom flyplassen og Manchester. Den kjører faktisk rett forbi Rashfords hus.

Å komme fra Northern Moor betyr at han kan bo hjemme, og ikke hos såkalte verts-familier som de fleste andre unge United-spillere gjør.

Pique bodde hos en sånn i Sale, Rossi også, og 80 prosent av de unge spillerne gjør det. Disse unge gutta møter derfor som oftest Sale-jenter, som er et område med ganske så bra skoler i Manchester-området. Det betyr at fotballspillere fra arbeiderklassen tiltrekkes av jenter fra middelklassen og det motsatte.

Sale er også et område fullt av United-fans.

I mange år møttes spillerne for noen øl på Amblehurt-hotellet midt i Sale, og flere tidligere spillere drar fortsatt dit. Det er også fortsatt populært blant besøkende United-fans.

På 60- og 70-tallet var Sale (som historisk sett var Sale, Cheshire, siden det ligger på den andre siden av Mersey-elva) det området de fleste United-spillerne bodde i. Senere flyttet spillerne stadig sørover, til de beste områdene i Cheshire. Sale Sharks, det eneste rugby-laget i toppserien fra nordvest, hører også hjemme der. Rugby-spillerne pleide også å henge med United-spillerne på 80-tallet, og spiss Stuart Pearson spilte til slutt faktisk også en kamp for Sales rugbylag.

– Rugby-gutta og fotballspillerne var mye sammen. Vi herjet en del med hverandre, men ble gode venner og jeg pleide å trene litt med dem. De lærte meg det viktigste, og jeg spilte et par kamper som ving for dem.

For én måned siden var Rashford en 18 år gammel gutt hvis utvikling handlet om å etablere seg på U19- og U21-nivå denne sesongen. Ingen visste hvem han var, bortsatt fra de som følger United aller tettest. Han kunne tusle rundt i Sale uten at noen brydde seg. Det kan han ikke lenger gjøre noe.

Målene hans – og alle debutene den siste tiden –  fikk United-fansen til å våkne fra kjedsomheten denne sesongen. Van Gaal liker også å gi unge spillere sjansen, men  han ville aldri ha sluppet til så mange om det ikke var for skadene.

Noen spillere er også på vei tilbake fra skade nå, men uten at de klarte å utgjøre en forskjell i den triste forestillingen på Anfield.

Samtidig trengs de bedre spillerne.

At vi slo Arsenal med unggutta var nok en énkeltkamp. Det ble som en cupkamp hvor det ene laget hevet seg og kom unna med det. Å kunne tro på det samme borte mot City vil være noe helt annet.

Samtidig, i denne gale sesongen, så er det ingen som helt vet hva som skjer videre med et Manchester United ledet av Louis den Gale.