Litt Madrid, mye München

Denne gang skriver Andy Mitten om hvordan minnesmarkeringene rundt München-ulykken har endret seg med årene, og hvordan Real Madrid viste sin sympati.

Publisert Sist oppdatert

Skrevet av: Andy Mitten

(You’ll find Andy Mitten’s column in English at the bottom of this page).

Om du på 1990-tallet hadde stått under München-klokken den 6. februar klokken 15.04, ville du vært bortimot alene.
Til tider var færre enn et dusin mennesker samlet der for å vise sin respekt, en liten gruppe som inkluderte Cliff Butler, mangeårig redaktør av kampprogrammet United Review.
Årsdagen for München-ulykken ble aldri glemt, men den ble heller ikke markert slik den blir det i dag, med hundrevis av mennesker samlet under klokken som i sin tid ble finansiert av klubbens supportere. Hvert år, foran hjemmekampen som faller nærmest årsdagen, synger fansen The Flowers of Manchester, en sang skrevet i 1958, og som i stil minner om en soldats klagesang.
Bortsett fra i 2003, da Manchester City var motstander og man fryktet avbrytelser, har det bestandig blitt observert ett minutts stillhet i forbindelse med kamper på eller rundt årsdagen for ulykken.

Sosiale medier har bidratt til å forandre disse minnestundene. Foran 55-årsmarkeringen sist onsdag, var mange nettsteder fylt med München-referanser, ikoniske bilder av The Babes i Beograd, av gravsteder og et flyvrak i München-snøen. For noen ses imidlertid dette som et symptom på et stadig mer sentimentalt Storbritannia, et land som ynder å velte seg i sorgfølelse, vist gjennom blomsternedleggelser i forbindelse med Fabrice Muambas nær-døden-opplevelse, eller med ett minutts stillhet til ære for en død venn eller fiende.

Til disse kynikerne vil jeg si at dette er litt Scouse – smakløst. Det er lite konstruktivt å score billige poeng på en katastrofe, og man kan undre seg over hvordan de forulykkedes slektninger reagerer på slikt. München-ulykken vil bli glemt om den ikke markeres.
I september dro jeg hjem til den nylig avtroppede Bayern München-keeperen Hans-Jörg Butt. Han bor like ved ulykkesstedet og kunne fortelle meg følgende:

– Eldre mennesker i München kjenner historien, men det gjelder ikke i samme grad for de unge.

Manchesterplatz

I selve München er flykrasjet nesten glemt. På Manchesterplatz, i enden av en boliggate nær det som en gang var München-Reim Flyplass, finnes en enkel minnetavle over de 23 menneskene som døde. United-representanter besøker stedet hver gang de er i München, og City sendte en stor representasjon dit for å vise sin respekt foran kampen mot Bayern München i september 2011. City, som klubb, har bestandig vist eksemplarisk respekt, og det samme gjorde klubbens fans under 50-årsmarkeringen i 2008. Riktignok var det en liten minoritet, de mest cerebralt utfordrede av dem, som ufortrødent fremførte sine München-sanger.

Selve minnemarkeringen har endret seg fra den opprinnelige «Black Week». Lørdag 8. februar, umiddelbart etter ulykken, beordret The Football League to minutters stillhet, sorte armbind og flagg på halv stang på alle arenaer.

Ligaens «offisielle stillhet» ble imidlertid avholdt under en konsert med Halle-orkesteret i Sheffield dagen etter ulykken, den 7. februar. Publikum reiste seg under fremføringen av Elgars «Nimrod Variation», musikernes tradisjonelle hyllest til avdøde kolleger, og observerte deretter ett minutts stillhet.

Ligaen ble kritisert for beslutningen om å ikke utsette ligarunden, og Manchester-avisen Evening Chronicle hevdet at «det store flertallet» av byens befolkning støttet kravet om utsettelse.

Dette førte til at Ligaen konsulterte United, hvor den fikk støtte av klubbens styreformann, Harold Hardmann. Han mente at den beste måten å hedre de døde spillerne var å forsette som vanlig. Kampprogrammet hadde jo ikke en gang blitt endret i kjølvannet av dødsfallene til landets to forrige konger.

Sørgende mennesker hilste de omkomne

Om kvelden 10. februar 1958 utspilte det seg bemerkelsesverdige scener i form av offentlig sørgende da de avdøde spillerne og representanter for United returnerte til Old Trafford etter å ha blitt fløyet tilbake til Manchester. Selv om flyet ankom sent ved midnatt og regnet pisket ned, var kortesjeruten fra flyplassen til stadion, ifølge Daily Express, fylt med en kvart million skuelystne. Og selv om The Times reduserte dette tallet til 100.000, var fremmøtet imponerende. De fleste sto i ordnede rekker og fulgte kistene i taushet etter hvert som de passerte, mens andre demonstrerte sin sorg mer åpenlyst: «Kvinner knelte og menn gråt».

En av de tilstedeværende fremkalte minner om tilstandene som rådet under krigen:

– Dette er det frykteligste som har skjedd siden blitz-krigen, og det minste vi kan gjøre er å vise vår respekt».

Det var veldig mange kvinner i mengden av sørgende, noe som kanskje reflekterte Busby Babes’ «pin-up»-status. Symbolsk kunne det samtidig tolkes som en sorg over tap av sønner, brødre og ektemenn under krigen.

En tysk målvakt, Manchester Citys Bert Trautmann, var en av dem som var tilstede denne kvelden:

– Det var kaldt og vått, en av disse grufulle vinterkveldene i Manchester som jeg ikke savner nå som jeg bor i Valencia, sier han. – Jeg ønsket å vise min respekt og hadde tenkt å dra dit på egenhånd, men min kone ønsket å være med. Og venner. Og venner av venner, folk som ikke hadde noen interesse av fotball. Katastrofen rørte ved oss alle.

Manchester var i sjokk. Likevel var der noen røster som hevet seg imot. Da noen av byens firmaer nektet å flagge på halv stang, ble de forsvart av en brevskriver som mente at de bare motsto det rådende «massehysteriet».

Noen av de forulykkedes nærmeste opprettet sine egne minnesteder hjemme hos seg selv. Disse kunne bestå av drakter, landslags-caps og medaljer, som de viste frem til besøkende. Journalisten John Roberts fikk selv se disse «helligdommene» 25 år etter ulykken.United ble forresten overrakt to «lysende æresruller», en praksis som ble innført under 1. Verdenskrig og fortsatt holdt stand etter den 2. En av disse rullene kom fra innsatte ved Pentonville og bar RAF-mottoet Per ardua ad astra, mens en annen kom fra en klubb av tidligere tjenestegjørende i Stretford, og bar navnene til de avdøde. En tredje, Coggan’s Memorial to the Ambassadors of Sport er, i likhet med mange andre militære ruller, fortsatt utstilt i Cheshire-kirken St. Luke’s Dukinfield.

Pilgrimsferd til spillernes gravsteder

Noen av spillernes gravsteder ble åsted for uoffisielle pilgrimsferder. En mann fra Salford påsto å ha besøkt Eddie Colmans grav hver eneste uke «fordi han var vår lokale stjerne».Motet som ble vist av Duncan Edwards i de to ukene han kjempet for livet, ga ham en helt spesiell posisjon blant de avdøde. Faren hans, Gladstone, ble vaktmester ved Queens’s Cross gravplass i Dudley, hvor han viste besøkende sin sønn og hans lille søsters felles grav. I en hyllest i 1967 ble det rapportert: «Selv nå …. dukker det til tider opp 20 pilgrimer per dag for å se graven hans i Dudley.

Ved siden av Eddie Colmans gravstøtte sto det tidligere en marmorstatuett av spilleren iført drakten og med ballen i beina. På grunn av vandalers herjinger ble den senere fjernet og oppbevart hos Colmans bestefar sammen med andre minnegjenstander. Men dette er ikke det eneste minnestedet om katastrofen som har blitt utsatt for skade eller annen forsømmelse.

Edwards’ gravstein, som ble avduket av Matt Busby under en spesiell seremoni den 5. oktober 1958, bar spillerens portrett, en kontinental europeisk tradisjon som sjelden er å se i England.

Der har ellers blitt avholdt flere minnestunder på Old Trafford, hvorav den første fant sted den 25. februar 1960. Den ble ikke annonsert fordi man antok at tusenvis av mennesker ville ha forsøkt å komme til for å overvære den.Manchester Evening Chronicle mente at denne minnestunden markerte sluttstrek for sørgetiden: «Dempet …ble avslutningskapitlene skrevet … om tragedien i München». Men minnestundene fortsatte, og gjennom årene med stadig økende oppmerksomhet. Det var for eksempel mer oppmerksomhet rundt 40-årsmarkeringen enn det hadde vært rundt tilsvarende etter den 30., den 25. og den 20.6. februar 1998 ble det avholdt minnegudstjeneste i Manchester Cathedral, før en mindre minneseremoni ute på Old Traffords gressteppe den påfølgende dag.En forsinket minnekamp til inntekt for Munich Disaster Fund den 18. august, innbrakte nærmere £1 million, selv om en utbetaling på £90.000 til Eric Cantona for hans deltakelse, samt andre kostnader, førte til kontroverser.

Sympati fra Madrid

Real Madrid, kommende ukes motstandere, tilbød sin hjelp etter ulykken, og spilte en vennskapskamp på Old Trafford den 1. august 1959 mot halvparten av ordinær betaling. Spillerne deres mottok like fullt £50 hver for seier, et enormt beløp i forhold til United-spillernes lønninger.Men for Real dreide det seg ikke bare om penger. Santiago Bernabeu, klubbens legendariske styreformann, tok spillerne sine med til Eddie Colmans gravsted i Salford for å legge ned en krans. Siden Roger Byrne var blitt kremert og noen av de øvrige ikke var fra Manchester, var Colmans grav den som lå nærmest Old Trafford.Deretter gikk Bernabeus europacupvinnere, bestående av spillere som Di Stefano, Santa Maria og Puskas, hen og banket United 6-1. De var så gode at de 63.500 på tribunen klappet dem inn til pause.

– Det kan virke rart å tape 6-1 og likevel ha nytt hvert øyeblikk av kampen. Likevel tror jeg at jeg kan uttale meg på vegne av hele laget når jeg sier at vi koste oss med å få stryk av Real, sa David Herd senere.

Real ville imidlertid ikke ha gitt et fullt lag av Busby Babes juling på en slik måte.

Det vil heller ikke dagens moderne Real under Jose Mourinho gjøre til uken – selv om de er knappe forhåndsfavoritter.

Had you stood by the Munich clock at Old Trafford at 3.04pm on the 6th February in the 1990s, you’d have been almost alone. At times, there were fewer than a dozen people paying their respects, a small group which included Cliff Butler, long-time editor of the United Review.

Munich’s anniversary was never forgotten, but nor was it remembered as it is today, when hundreds gather outside the clock, the original version of which was paid for by supporters. Fans now sing The Flowers of Manchester, an anonymous folk song in the style of a soldiers’ lament, written in 1968, an act which is repeated before the nearest home game to the anniversary.

A minute’s silence has always been observed at games played on the anniversary, although not in 2003 as the nearest home game was against Manchester City and there were fears that it might be disrupted.

Social media has changed the memorials too. Sites were filled with references to Munich for the 55th anniversary this Wednesday, with iconic pictures of the Babes in Belgrade, of graves and a stricken airplane in the Munich snow. To some, it’s a symptom of an increasingly maudlin, mawkish Britain which revels in grief, be it the flowers which accompanied the near death of Fabrice Muamba, to the many silences at games to honour a passing friend or foe. To these cynics, it’s all a bit Scouse. It’s unedifying to see fans point scoring over a disaster and one wonders what the relatives of the deceased make of it.

The Munich Air disaster will be forgotten if it’s not remembered though. In September, I went to see the recently retired Bayern Munich goalkeeper Hans Jorg Butt at his home. He lives close to the crash site and explained: “The older people in Munich know the story, not so much the younger people.”

In Munich itself, the crash is almost forgotten. A simple memorial to the 23 people who died as sits at the Manchesterplatz, at end of a residential avenue near what was once the Munich-Reim airport. United officials visit on any trip to Munich, while City sent a large representation to pay their respects before the Blues played Bayern Munich in September 2011. City, as a club, have always been faultless in paying their respects and their fans were exemplary on the 50th anniversary in 2008 when almost no United fans thought they would be, though a minority of the most cerebrally challenged persist in singing Munich songs.

The manner of the memorials has changed over the decades, from the original ‘black week’ which followed the disaster. In the immediate aftermath, the Football League ordered a two minutes’ silence at all games on Saturday 8th February, together with the wearing of black armbands and the lowering of flags to half mast. However, the League’s ‘official silence’ was preceded at a Halle Orchestra concert in Sheffield on 7th February. The audience stood as the orchestra played Elgar’s ‘Nimrod Variation’, ‘the musicians’ traditional tribute for colleagues who have died’, followed by the observation of a minute’s silence.

The league came under criticism for not suspending matches and The Manchester Evening Chronicle claimed that the ‘vast majority’ of Manchester people wanted professional football called off the following Saturday. The league consulted United, whose chairman Harold Hardman backed their decision to carry on as ‘the best way of playing tribute to the players concerned in the tragedy’. After all, the League programme had not been suspended after the death of the last two kings.

On the night of 10th February, remarkable demonstrations of public mourning accompanied the return to Old Trafford of the bodies of the dead players and Manchester United officials which had been flown back to Manchester. Although the aeroplane arrived late at midnight, and it rained heavily, the twelve mile route from Ringway airport to the stadium was lined, according to the Daily Express, by a quarter of a million onlookers, although The Times reduced the figure to a still impressive 100,000. The bulk of the spectators stood to attention in orderly ranks or maintained a ‘silent vigil’ as the coffins passed. Others demonstrated their sorrow more openly: ‘women knelt and men wept’. One of those who joined the vigil directly evoked the war said ‘This is the most terrible thing that has happened since the Blitz and the least we can do is to pay our respects’. Women were prominent in the crowds of mourners, reflecting perhaps partly the pin-up status of the ‘Busby Babes’, but also symbolically mourning the loss of sons, brothers and husbands in wartime. Another German goalkeeper, Manchester City’s Bert Trautman was among those there that night.

“It was cold and wet, one of those awful Mancunian winter nights that I don’t miss now I live in Valencia,” he says. “I wanted to pay my respects and intended going alone, but my wife said she wanted to come. And friends. And friends of friends, people who had no interest in football. The disaster touched us all.”

Manchester was in shock, yet there were dissenting voices. When some businesses in the city refused to fly their flags at half-mast, one letter writer defended them for resisting the prevailing ‘mass hysteria’.

Some relatives of the dead players maintained their own commemorative ‘shrines’ in their homes, collections of shirts, caps and medals, as well as other mementoes, which they showed to visitors. The journalist John Roberts was still able to see these ‘shrines’ twenty-five years after the crash.

United were presented with two illuminated ‘rolls of honour’, a WW1 practice which endured after the Second. One, from prisoners in Pentonville carried the RAF motto, ‘Per ardua ad astra’, another, listing the names of the dead, came from an ex-servicemen’s club in Stretford. A third, ‘Coggan’s Memorial to the Ambassadors of Sport’, is still displayed, like many military rolls, in a Cheshire church: St. Luke’s Dukinfield.

The graves of some of the players became sites of unofficial pilgrimage. A Salford man claimed to have visited Eddie Colman’s grave every week ‘because he was our local star’.

The courage shown by Duncan Edwards in his two week struggle for life won him a special place among the dead. Edwards’s father, Gladstone, became caretaker at Dudley’s Queen’s Cross cemetery where his son and infant daughter were buried and guided visitors to the grave they shared. A 1967 tribute reported that, ‘Even now … there are sometimes 20 pilgrims a day at his grave in Dudley Cemetery’. Standing at the side of Colman’s headstone was a marble statuette of the player in his kit with a ball at his feet, but it was removed later because of damage by vandals and kept in his grandfather’s house along with other mementoes. This is not the only memorial of the disaster, intended to be permanent, which suffered later harm or neglect. Edwards’s headstone, unveiled by Matt Busby at a special ceremony on 5th October 1958, bore his portrait, a continental European tradition rarely seen on English graves.

There were several more memorials at Old Trafford, the first unveiled on 25th February 1960. The memorial was unpublicised as it was felt that thousands of spectators would try to attend. The Manchester Evening Chronicle observed that the unveiling would bring a measure of closure to the mourning. ‘Quietly…the closing chapters were written … to the tragedy at Munich.’

The memorials continued, with attention growing rather than receding over the decades. There was more attention paid to 40th anniversary than the 30th 20th or 25th. A service was held at Manchester Cathedral on 6th February 1998, and a small ceremony of remembrance carried out on the Old Trafford pitch the following day. A delayed benefit match for the Munich Disaster Fund was staged at Old Trafford on 18th August which raised nearly one million pounds, although the payment of over £90,000 in expenses to Eric Cantona for his appearance in the game and other deductions led to controversy.

Real Madrid, United’s opponents next week, offered their services after the disaster and played a friendly at Old Trafford on 1st August 1959 for half their usual fee. Their players were still on £50 a man to win the game though, a huge amount compared to the wages of the United players.

It wasn’t all about money with Madrid. Santiago Bernabeu, their legendary chairman, took his players to Salford’s Weaste Cemetery to lay a wreath on Eddie Colman’s grave – as Roger Byrne was cremated and the other dead players were not Mancunians, it was the closest to Old Trafford.

Then his side of European champions like Di Stefano, Gento, Santamaria and Puskas hammered United 6-1. They were so good that the 63,500 crowd applauded them off the pitch at half time.

“It seems odd to lose 6-1 and yet enjoy a match so much,” said United’s David Herd, “but I think I speak for the rest of the team when I say we enjoyed the hiding Real Madrid gave us.”

The wouldn’t have give such a hiding to a full strength Busby Babes. And while modern day Madrid under Jose Mourinho are slight favourites, they won’t give United such a hiding next week.

-ends-

Powered by Labrador CMS