– Jeg har opplevd verre

Andy Mitten skriver om sine verste opplevelser som United-fan i sin siste spalte.

Publisert Sist oppdatert

You’ll find Andy Mittens column in english at the bottom of this page.

Føles forferdelig? Gjør det ikke?

Å tape 1-6 hjemme mot City. Det er det verste resultatet i mitt United-liv, men likevel føltes det verre da vi mislyktes i gullkampen i 1992. Gåturen tvers gjennom Stanley Park tilbake til bussen etter tapet mot Liverpool ødela gullsjansen vår den gangen, og er mitt verste øyeblikk som United-fan. Jeg var også knust to år senere da Barcelona maltrakterte United med 4-0 på Camp Nou.

Jeg er sikker på at du har dine egne verste øyeblikk.

Jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å få oppleve United vinne serien etter den kampen på Anfield i 1992. United hadde ikke vunnet ligaen siden 1967 så hvorfor skulle jeg tro noe annet? Jeg trodde det var skjebnen at Manchester United aldri igjen kom til å bli mestere i England.

Barcelona-kampen i 1994 var en smell fordi jeg hadde sett frem til den turen mer enn noen annen tur. Vi var 30 kamerater som reiste, og jeg visste at det aldri kom til å bli så mange av oss igjen. Jobber, ekteskap, lån og barn kom til å sørge for at antallet av oss på tur bare sank. Det – sammen med økte billettpriser og Glazer-familien.

Vi bodde på et hotell i fire dager, og hadde noen fantastiske dager i den katalanske hovedstaden. Hvis man ser bort fra kampen. Regelen om max tre utlendinger satte en stopper for Uniteds sjanser siden Eric Cantona og Peter Schmeichel satt på tribunen. Så sørget Romario og Stoichkov for å senke United. Paul Parker grøsser fortsatt når han tenker på opplevelsen.

Når man blir eldre lærer man å leve med de smellene livet gir deg. Du får oppturer. Du får nedturer. Men livet går videre. Det finnes faktisk viktigere ting enn resultatet til fotballaget man holder med. Sykdom, kjærlighet og død påvirker hjertet i mye sterkere grad enn et tap. Å oppleve tap er en del av det å være fotballsupporter og man må leve med nedturene og sette pris på oppturene.

Jeg krymper meg når jeg ser bilder av fans som gråter etter et tap. Det er vanligvis unger som gjør det, men samtidig var det sånn jeg følte det etter tapene på Anfield i 92 og Camp Nou i 93 da jeg var henholdsvis 19 og 21 år gammel.

Tårene presset ikke på forrige søndag, men det var sprøtt å se United tape på den måten for City. Sprøtt fordi jeg samtidig ikke kunne unngå å beundre deler av Citys spill og kvalitetene til en spiller som David Silva.

Jeg kjørte rundt i de forlatte gatene i Manchester søndag kveld, og med unntak av en og annen politibil med baende lys var det rolig. De var trolig på vei for å ordne opp i trøbbel mellom ekstatisk full City-fan og en nedslått full United-fan. Det er som regel uro i Manchester-pubene etter et derby. Normalt oppstår det mellom mennesker som ikke en gang er på kampene.

Spillerne selv var ute for å feire Rooneys bursdag, og det ble etterpå diskutert heftig på nettet om spillerne hadde lov til å vise seg glade rett etter et stortap. I nettdebatter er folk alltid sintere enn i virkeligheten også, men supporterne hadde et poeng. Hvordan kunne spillerne ha det bra når fansen led så stort? Samtidig var det ikke akkurat sånn at spillerne tapte med vilje, eller at dette var én av flere skuffelser i det siste. Det er bare et par måneder siden United-fansen mesket seg med 8-2-seieren over Arsenal – et annet vilt resultat.

Akkurat da tankene mine kom inn på noe annet, så slo jeg på bilradioen. Da slo realiteten inn igjen. Nyhetsoppleseren sa at City hadde slått United 6-1. Det hadde faktisk skjedd.

Hvor utålelige blir ikke City-fansen nå? De holdt ikke kjeft på mange år etter 5-1-seieren i 1989.

Jeg kjørte forbi Old Trafford, og det var ikke en sjel å se. Hadde dette virkelig være åsted for en massakre bare fem timer tidligere?

Som fotballfan lever man med alle følelsene, men man får ikke gjort noe med det. Vi supportere er verken manager i United, trener eller spiller. Som fan er påvirkningskraften på det som skjer minimal, og det er nesten patetisk at det er sånn med noe man tross alt investerer en så stor del av livet sitt i. Men sånn er det. Man kan bare håpe at Sir Alex Ferguson ordner opp. Det gjør han vanligvis og man vil jo heller ikke ha noen annen på denne planeten enn ham som sjef i Manchester United.

På en måte er det bedre å tapte stort enn lite fordi det blir mer fokus på problemene, men hvis det faktisk kom noe godt ut av 1-6-tapet mot City så har jeg fortsatt ikke hørt noe om det.

ANDY MITTEN-COLUMN IN ENGLISH:

Feels horrific doesn’t it? Losing 6-1 at home to City. It’s the worst result I’ve ever experienced in my life as a United fan, yet I don’t feel as bad as I did when United failed to win the league in 1992.

That walk across Stanley Park back to the coach after the defeat to Liverpool ruined our chances was a low point as a Red. I was also devastated two years later when Barcelona hammered United 4-0 in Camp Nou. I’m sure you have your own lows.

I was convinced that I’d never see United win the league in my lifetime after Anfield ’92. United hadn’t won the league since ’67 so why should I have thought any differently? I thought it was destiny that Manchester United would never be champions of England.

Barcelona ’94 was a blow because I’d been looking forward to that trip more than any other. Thirty of us travelled, all mates. I knew there would never be that many of us again: jobs, marriages, mortgages and kids would see to ever decreasing numbers, plus ticket hikes and the Glazers.

We stayed in a hotel for four days and had a great time in the Catalan capital – apart from the game. The three foreigner rule hit United’s chances as Cantona and Schmeichel sat redundant in the stands, but it was Romario and Stoichkov who really sank United. Paul Parker still shudders when he recalls the experience.

As you grow older you learn to roll with the punches that life throws at you. You have ups and downs, but you carry on. There are bigger issues than the result of a football team you support. Illness, love and loss affect the heart far more than seeing your team defeated. Losing is part of being a fan and you have to experience the lows to appreciate the highs. I cringe at images of fans crying after their team has been defeated. It’s usually kids, but then that’s how I felt after Anfield ’92 and Barcelona ’94 when I was 19 and 21.

I didn’t feel like crying after Sunday but it felt weird to see United taken apart by City like that. Weird because I couldn’t help but admire some of City’s play from the likes of David Silva.

I drove around near deserted streets of Manchester on Sunday night, quiet but the for occasional blue flashing lights of a police van on the way to sort trouble out in a pub between delirious drunken blues and despondent drunken reds. There’s always mither in Manchester’s pubs after a derby – usually from people who don’t even go to matches.

The players were out for Rooney’s birthday and online debate raged about whether they were right to be seen being happy in public after just a crushing defeat. And debate does rage online, where people are always far angrier than in real life, but fans had a point. How could they be happy when the fans were suffering so much? Then again, it wasn’t like they intended to lose, nor like they have been regular let downs. It was only a few months that United fans had been gloating after beating Arsenal 8-2, another freakish result.

Just as my thought were going elsewhere, I’d switch on the car radio and news reports would say that City had beaten United 6-1 at Old Trafford. Reality kicked back in, it really had happened. How insufferable were City fans going to be? They didn’t shut up about the 5-1 in ’89 for years.

I drove past Old Trafford and there wasn’t a soul about. Had it really been the scene of a massacre only five hours earlier?

You go through emotions yet you can’t do anything about the situation. You don’t manage United, coach or play for the team. As a fan, you have miniscule influence over what happens at an institution you pathetically invest so much of your emotional well being into. You just have to take it and carry on in the hope that Sir Alex Ferguson will get it right. He usually does and you wouldn’t want anyone else on the planet in charge of Manchester United.

In some ways it’s better to lose heavily than narrowly because it brings any problems into focus, but if any good can come from losing 6-1 to City I’ve yet to hear it.

Powered by Labrador CMS