Andy Mittens column in english is at the bottom of this page.
Klokka har passert midnatt med fem minutter, og jeg har akkurat kommet tilbake til lavbudsjett-hotellet mitt i Basel. Trikketuren fra arenaen til jernbanestasjonen var en nervøs affære, ettersom alle på vogna sang «Who the fuck is Man United». De koste seg også med en annen liten vise, «We hate Man U», samtidig som de hoppet opp og ned for å gynge vogna.
Man skulle tro de ville vært fornøyde nok bare ved å innkassere den største seieren i klubbens historie, men de var enda mer fornøyde ved å gni salt i de åpne sårene til hatede «Man U». Selv stirret jeg bare på kondensen på vinduene. Rett og slett så jeg ikke skulle bli tatt for å være United-fan.
Bare én time tidligere hadde jeg sett en skuffet Sir Alex Ferguson på pressekonferansen. Han var så stille og tilknept at vi nesten ikke kunne høre ham mens han krydret uttalelsene sine med ord som «skuffende» og «frustrerende».
En journalist nevnte at Roy Keane, som var der som ekspert for ITV, hadde sagt at tapet var en «se seg selv i speilet-opplevelse» for de unge spillerne.
Man kan ikke finne en eneste United-fan som ville være uenig med Keane akkurat nå, men Ferguson liker ikke kritikk. Derfor svarte han følgende:
– Han (Keane) hadde en sjanse til å vise hva han er god for som manager. Det er en vanskelig jobb.
Ouch.
Det var et godt svar. Ferguson har vært en suksessmanager, men Keane aldri har vært vurdert lavere som manager enn han er nå. Samtidig sa Keane bare det alle United-supportere tenkte, så hvorfor reagerer Ferguson sånn på kritikken?
Det er mange sinte United-fans akkurat nå, og da snakker jeg ikke om de som følger laget via PCen og klager hver gang de ikke får levert perfekte kamper på ukentlig basis. Jeg snakker om de mer edruelige supporterne. Fans som bruker sine hardt tjente penger på å reise til Basel, Bucuresti eller Benfica. Det var tross alt det som var reisemålene for United i Champions League i år. Ikke Bayern, Barcelona eller Bernabeu.
United burde lett gått videre, men kanskje kommer det noe godt ut av det. Det var nemlig ikke en sjanse i havet for at dette laget skulle komme i nærheten av en fjerde finale på fem år.
Likevel avviser altså Ferguson alle tanker for at noe var galt, selv om alle kan se at det var problemer. Da en BBC-journalist, fullt forståelig, spurte han etter Benfica-kampen om han var bekymret for at United slet i Champions League, lo bare manageren av spørsmålet. Han latterliggjorde bruken av «slet», reiste seg og forlot rommet.
Men United har slitt. Helt fra første kamp hvor de kom bakpå mot et godt Benfica-lag som opererer på en brøkdel av Uniteds budsjetter. United slet også mot Basel og i Bucuresti. For ja, prestasjonen (i Bucuresti) var skuffende, selv om resultatet ble greit nok takket være to mål den siste halvtimen.
Da man hørte manageren etter kampen i Romania så skulle man tro at United hadde spilt bra.
Det hadde vi ikke.
Jeg er ikke komfortabel med å kritisere en manager som har beriket livene våre på en måte ingen av oss forventet, en mann som vil bli husket som kanskje tidenes beste manager, men United burde være i knockout-spillet i Champiopns League. Hvert eneste år.
Rett etter kampen så møtte jeg en fyr som bruker alle ekstra penger på å følge United i Europa. Han er en bokser og har tre små barn, men turene i Europa er hans måte å koble av på.
– Jeg elsker Ferguson som min egen bestefar, sa han.
– Men United har store problemer for øyeblikket.
Det er det samme alle andre sier også.
Det likner egentlig ganske så mye på desember 20005, da United sist røk ut etter gruppespillet. Pressekonferansen i Lisboa den kvelden var akkurat som den jeg nå overvar i Basel.
United reagerte raskt den gangen. De hentet Patrice Evra og Nemanja Vidic bare én måned etter tapet, to spillere som har vært avgjørende for Uniteds resultater de siste årene. I 2007 ble vi så mestere igjen. For første gang siden 2003. Ett år etter vant vi så Champions League-finalen i Moskva.
Sirkelen med suksess har nå nådd sitt endepunkt, og United trenger nytt blod igjen. Mer kvalitet. Samtidig må vi aldri glemme at av og til så taper til og med Manchester United. Det er det som gjør fotballen så interessant. Alle ville ha Arsene Wengers hode på et fat i starten av sesongen, og han taklet ikke kritikk. Nå er Arsenal i 8. delsfinalen i Champions League, uten tap på sju kamper og han er erklært som et geni igjen.
Sir Alex Ferguson fastholder at han er en mann for å bygge nytt og ta nye utfordringer, og han har gjort seg fortjent til å mene det. Vi må stole på ham. Vi kan imidlertid også forvente at det svinger litt også videre – og det ikke bare når vi kjører trikken i ukjente utenlandske byer i Europa League.
Andy Mitten-column in english
It’s five past midnight and I’ve just got back to my budget hotel in Basel. The tram ride from the stadium to the central train station was nervy as the whole carriage sang ‘Who the fuck is (sic) Man United’ in English. They also enjoyed another little ditty called ‘We hate Man U’ in which they bounced up and down and rocked the tram.
You would have thought that they would have been happy enough with the biggest victory in their history, but they were even happier rubbing the salt into the open wounds of the hated ‘Man U.’ I stared into the condensation on the steamed up windows, not wanting to be sussed for being a Red.
Just an hour ago across the city, I watched an understandably deflated Sir Alex Ferguson in the press conference. He was so quiet and chastened that we could barely hear him as he peppered his after match talks with words like “disappointment” and “frustration.”
One journalist mentioned that Roy Keane, in his capacity as an analyst for ITV, had opined that the defeat was a “reality check” for United’s young stars.
You could not find a United fan who would disagree with those words right now, but Ferguson does not like criticism. He said of Keane: “He had an opportunity to prove himself as a manager too. It is a difficult job.” Ouch. It was a good response. Ferguson has been successful in management, while Keane’s stock has never been lower as a boss, but Keane only said what every United fan is thinking, so why is Ferguson so prickly about criticism?
There are plenty of angry Reds right now. I’m not on about the impossible to please slapped arses who support the team through a computer screen and go crazy when perfection isn’t attained on a weekly basis, but the saner majority. People who pay their hard earned money to travel to Basel, Bucharest and Benfica. They were the three destinations for United in this Champions League group, not Bayern, Barcelona or a trip to the Bernabéu.
United should have walked the group but maybe it was a blessing in disguise that we didn’t, because there was no way this team was getting anywhere near a fourth final in five years.
And yet Ferguson dismissed any notion that there was a problem when everyone could see there was. When a BBC journalist asked him, quite reasonably, after the Benfica home game if he was concerned that United were “struggling” in the Champions League, the manager laughed at the question, made a mockery of the word ‘struggling’, got up and exited the room.
But United have struggled, right from the first game when the Reds were on the back foot against an excellent Benfica side who operate on a fraction of United’s budget. United struggled against Basel and in Bucharest, a performance so disappointing and yet given a creditable score line by two goals in the last half hour.
Listening to the manager after that win in Romania, you would have thought that United had played really well. We didn’t.
I’m not comfortable criticising a manager who has enriched our lives in a manner none of us expected, a man who will remembered as arguably the greatest manager ever, but United should be reaching the latter stages of the Champions League year after year.
I just bumped into a lad after the game who basically saves any spare cash to follow United in Europe. He’s a boxer with three young children and European trips are his release.
“I love Ferguson like my granddad,” he said, “but United have got major problems at the moment.”
It’s what everyone is saying.
It’s all very December 2005 again when United last failed to qualify from the group stage. The press conference in Lisbon that night was just like the one I’ve just seen in Basel.
United reacted swiftly and bought Patrice Evra and Nemanja Vidic a month after that defeat, two players who were vital in United’s resurgence. By 2007, United were champions again for the first time since 2003. A year later and the Reds won the European Cup in Moscow.
That cycle of success has finished and United need new blood once again, more quality. We must never forget that actually, occasionally, even Manchester United lose. It’s what makes football interesting. Everyone was calling for Arsene Wenger’s head at the start of the season and he was unable to face criticism. Now Arsenal are in the Champions League last 16 and unbeaten in seven and he’s a genius again.
Sir Alex Ferguson maintains that he’s the man to rebuild and face the new challenges. He’s earned that right. We have to trust him, but expect a few more bumps along the way, and not just on tram rides in foreign cities you’ve never heard of in the Europa League.
