Hvordan kunne United-helten juble for City?

Det skriver Andy Mitten om i sin nyeste spalte. Les den her.

Mittens column in english is at the bottom of this page.

Det sprøeste med jubelscenene etter Citys seriegull var Brian Kidds ville feiring. Det var som en reprise av United – Sheffield Wednesday fra 1993 da han også tok av – bare at denne gangen feiret han en blå seier. Ikke overraskende var meningene delte blant United-fansen etterpå. Noen mente at han var en forræder og overløper.

Selv deler jeg ikke meningen om at bare fordi en spiller har spilt for United, så kan han aldri gå til City. Jeg kjenner også Kidd. Samtidig var jeg ikke komfortabel med det som skjedde. Jeg var ikke komfortabel med at mannen som snakker varmt om Sir Matt og Paul Scholes gikk amok sammen med Roberto Mancini.

Kidd hadde sine grunner. Det var en stor seiersbonus involvert, og han høstet fruktene for arbeidet sitt hos City. Han kan imidlertid ikke forvente at United-fans likte det de så. Samtidig – hvorfor skulle han bry seg? Fotballfans kan snu seg mot helter i løpet av en uke. Hvorfor skal mennesker han ikke kjenner fungere som hans moralske veiviser?

La oss gå tre år tilbake.

Kidd var uten jobb, og hadde en sesong bak seg hvor han pendlet fra Manchester til Portsmouth i en jobb som assistent-manager. Den fem timer lange turen var tøff, og jeg var ikke overrasket over at han synes det. Kidd er en familiemann og en stolt Manchester-mann. Én gang klaget han over at han følte seg uvel da han beveget seg like sør for Ardwick nær Manchester Citys sentrum.

Kidd ønsket en jobb nærmere hjemstedet, og hvem kan ha noen innvendinger mot det? Han hadde en tøff periode med prostata-kreft i 2004. Da blir familien sentral. Det ble stilt spørsmål ved managerkvalitetene hans etter perioden i Blackburn i 1998/99, men trenerkvalitetene hans har det aldri vært stilt spørsmål ved. Derfor er han også blitt forfremmet fra ungdomstrener til assistentmanager flere ganger i karrieren.

Spillere som har jobbet med ham har både likt og respektert ham.

Det gjør de fortsatt.

Kidd er en prinsippfast mann også. Han trakk seg fra rollen som assistent i Sheffield United da Bryan Robson fikk fyken som manager, men da United dro til Roma for Champions League-finalen i 2009 var han uten jobb.

Han ville dratt tilbake til United uten å blunke, men forholdet til Ferguson var skadet. Ferguson følte at han ble sviktet da Kidd dro til Blackburn i 1998 – og skotten slo så tilbake – urettmessig i manges øyne – i biografien sin et par år senere.

Alle samtaler jeg har hatt med Kidd etter at han dro har sluttet med at han har spurt hvordan tingenes tilstand er i United, og da forholdet til Ferguson begynte å bedre seg for noen år siden begynte han å jobbe litt for United på kampdager på Old Trafford også. Han delte gjerne med dem som husket at han scoret på bursdagen sin for United i serievinnercupfinalen i 1968.

Kidd var da i sitt rette element igjen, og han elsket å igjen kunne treffe folkene han hadde jobbet med så lenge i United, som Kath i resepsjonen som også jobbet der da han var der som spiller og også da han var der som assistent mellom 1991 og 1998.

Kidds rykte forbedret seg på 90-tallet – lønna også – men faktisk fra et skammelig dårlig utgangspunkt. Det er også grunnen til at han dro til Blackburn. Det var rett og slett for mye penger involvert til å si nei. Muligheten til å lede et Premier League-lag som holdt til bare 30 minutter fra huset hans var også også for bra til å si nei til.

Det fungerte imidlertid ikke.

Blackburn rykket ned og Kidd fikk sparken.

Så ble han trener for Leeds, England, Sheffield United og Portsmouth.

Så ventet han på at telefonen skulle ringe, og det gjorde den. Det var City som tok kontakt.

Han hadde spilt for City på 70-tallet, og kjente mange i klubben. Tidligere City-spiller Willie Donachie var en bestekompis, og selv om City forstod hans sterke kobling til United så var den aldri noe problem. Han begynte som ungdomstrener i City, men igjen ble talentet lagt merke til og igjen ble han forfremmet til rollen som assistent-manager. Denne gangen under Roberto Mancini.

Ved hjelp av milliarder har de også fått suksess.

Forholdet mellom United og City er imidlertid ikke det beste, og City var ikke akkurat hjelpsomme da United ønsket et intervju med Kidd om Paul Scholes forrige sesong. Kidd var imidlertid det. Jeg ble selv bedt om å ringe Kidd for å gjøre intervjuet til kampprogrammet, og han kunne ikke vært mer entusiastisk eller hjelpsom enn det han var.

Kanskje det ikke henger helt sammen med bildet av han som feirer Citys gull som han gjorde, men hvorfor ikke? Noen United-fans spurte hvordan han kan hevde å være United-fan – familien hans har fortsatt sesongkort på Old Trafford som de har brukt flittig det siste tiåret – når han feiret så entusiastisk for målene som kostet United tittelen.

Svaret er at fans og spillere/trener ser dette ganske så ulikt. Fans støtter en klubb i tykt og tynt. De som jobber med dette profesjonelt støtter de som betaler lønningene. De får sterke følelser for klubbene og personene de jobber med – atskillig sterkere følelser enn hva gjelder de fleste fans – men det begrenser seg ikke bare til én enkelt klubb.

Tidligere United-spiss Frank Stapleton snakker varmt om både United og Arsenal, og da jeg spurte ham om dette var svaret: «Jeg har rett til å si «vi» om begge lagene siden jeg spilte for begge. Er jeg på MUTV vil jeg si «vi» fordi det handler om United. Folk forsøker alltid å spørre meg ut om hvilket lag jeg egentlig føler sterkest for, men jeg kan egentlig ikke vinne. Jeg var på FA-cupfinalen i 2005. Da beskyldte Arsenal-fansen meg for å være United-fan. De lurte på hvor United-skjerfet mitt var. Men jeg var lang tid i Arsenal og United, og det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Jeg føler sterkt for begge.»

Det er ikke bare spillere som føler det på den måten.

Chelseas administrerende direktør, Ron Gourlay, har denne uka snakket en masse om «Chelsea-familien» og suksessen i München. Litt merkelig egentlig, siden ingen i Manchester United kjente ham som noen Chelsea-fan da han jobbet i United. Det er selvsagt fordi han ikke var en Chelsea-fan, men nå passer det seg sånn – siden det er det livet hans handler om nå.

Det er hundrevis av folk i United-systemet som ble fans da de begynte å jobbe for klubben. De trenger ikke å være fan for å gjøre jobben sin, men de blir det – noe som irriterer «ordentlige» fans. Jeg har også sett en mange som har gått fra en jobb i United til å bli fan av andre når de har startet å jobbe der.

Når det er sagt, jeg tror Kidd er United-fan og at United har en stor plass i hjertet hans og i livet hans.

Likevel er det vanskelig, selv for meg, å godta det når man friskt i minnet har bildene av hans feiring etter Citys første seriegull siden 1968.

Andy Mitten column in english:

The weirdest thing about City’s title winning celebrations was seeing Brian Kidd’s over the top celebrations. It was United v Sheffield Wednesday in ’93 all over again when Kiddo went wild – except this time he was celebrating a blue win.

Opinions were unsurprisingly divided among Reds, some of whom accused him of being a traitor and a turncoat. I don’t share the opinion that a player should never join City just because he once played for United. I also happen to know Kidd, but I didn’t feel comfortable as the man who talks about Sir Matt and Paul Scholes with unstinting reverence went wild with Mancini.

Kidd has his reasons – a huge win bonus, the fruits of his labour coming good by winning the league – but don’t expect United fans to like what they see. But then why should he care about what football fans – who are inherently fickle and can turn against someone in a week – think? Why should people he doesn’t know be his moral compass?

Let’s wind back three years to 2009. Kidd was unemployed, having spent the season commuting from Manchester to Portsmouth, where he was working as assistant manager. The five hour trips from his family home in North Manchester and nights away in hotels were taking a strain. He’s a family man and proud Mancunian who once complained about coming out in a rash when he went south of Ardwick close to Manchester City centre, so that was no surprise.

Kidd wanted to work nearer to home and who could blame him? He’d had a tough time with prostate cancer in 2004 and family time mattered. His management skills may have been called into question at Blackburn in ’98-99, but his coaching abilities never were, that’s why he was quickly promoted from a youth coach to assistant manager several times in his career. Players who worked with him liked him and respected him greatly. Still do.

Kidd is a man of principle too. He resigned from his job as assistant at Sheffield United when Bryan Robson was shown the door, but as United went to Rome for the 2009 Champions League final, Kidd sat at home unemployed from a job he loves: coaching.

He would have gone back to United without a second thought, but his relationship with Ferguson was damaged. Ferguson felt betrayed when he left for Blackburn in ’98 and then knifed Kidd – unfairly in the eyes of many – in his autobiography a year later.

Every conversation I’ve had with Kidd since he left has ended up being about what’s going on at United. When his relationship with Ferguson started to repair in the late noughties, he’d gone back to work in some hospitality roles at Old Trafford, happy to glad hand older (and wealthier) fans who remembered him scoring on his 19th birthday in the ’68 European Cup final.

Kiddo was in his element and loved seeing the people who’d worked at United with him for years, people like Kath on reception who was there when he was a player and then when he was assistant manager between 1991-98. Kidd’s stock had surged in the 90s, his salary too – but from a surprisingly pitiful base. That’s one reason he moved to Blackburn, the money really was too good to turn down, as was the chance to manage a forward thinking Premier League club half an hour from his front door. It just didn’t work out: Blackburn were relegated and he was sacked.

So he coached at Leeds and England and Sheffield United and Portsmouth. And then he waited for the phone to ring. City called. He’d played at Maine Road in the 70s and was close to many at the club. The former Blue Willie Donachie was a best mate, and while City people understood his b United ties, it wasn’t a problem. He started out as a youth coach at City but his talent was again spotted and he was again promoted to the role of assistant manager under Mancini. Bankrolled by billions, the pair have been successful.

City and United don’t have the best relationship as clubs and City were being awkward in assisting United with an interview in which Kidd would talk about Paul Scholes last season. I was asked to call Kidd with a view to him speaking about Scholes for the programme. He couldn’t have been more enthusiastic, helpful, or more complimentary about Scholes.

Maybe that jars for some with the image of him celebrating City’s title win, but does it and should it? Reds asked how Kidd could claim to be a Red – his family still hold season tickets which he has used frequently in the last decade – when he celebrated Blue goals so enthusiastically, goals which cost United the title.

The answer is that fans and players/coaches view matters very differently. Fans tend to stick by one club through thick and thin, professionals ‘support’ the club that supports them by paying their wage. They develop deep attachments with clubs and personalities with which they have worked – far ber relationships than most fans – but it’s not limited to a single club.

Former striker Frank Stapleton irks some when he refers to United and Arsenal with great affection. I put this to him and he said: “I’ve got a right to call both teams ‘we’ because I played for both. If I go on MUTV I’ll say ‘we’ because it’s Manchester United we’re talking about. People always try to draw me on who my team is. You can’t win on something like that. I was at the FA Cup final in 2005 and the Arsenal fans were accusing me of being a Man United fan. They were asking me where my United scarf was. I spent a lot of time with Arsenal as well as United and it’s very hard to separate them. I have an affinity with both.”

Not only players feel this way. Chelsea’s chief executive Ron Gourlay has this week given numerous interviews where he talks of the Chelsea “family” and he smiles at their success in Munich. Funny that, because when he worked at Manchester United before he moved to Stamford Bridge, nobody knew him as a Chelsea fan. That’s because he wasn’t a Chelsea fan, but he’s now a fan of convenience because much of his life is intertwined with it, his professional and emotional wellbeing.

There are hundreds of Manchester United employees who became United ‘fans’ when they started working at the club. They don’t have to be a fan to do their job well, but they become so, which can irritate ‘proper’ fans. I’ve also seen many employees leave Old Trafford and switch their support off like a tap. That rankles too.

I do believe that Kidd is Red, that Manchester United have a b place in his heart and life. But, despite that, it’s still hard even for me to reconcile that with images of him celebrating City’s first title win since 1968.