– Gal eller fantastisk?

– Bitter, illojal og vrang eller bør vi godta at han er annerledes? Andy Mitten skriver om Roy Keane.

Andy Mittens column in english is at the end of this page.

On Keane

Av: Andy Mitten

Hva synes du om Roy Keane?

Fantastisk spiller, men gæren? Eller gal spiller, men fantastisk fyr? For å si det mildt – det er delte meninger om mannen hvis biografi en gang bare ble slått av bibelen i det irske bokmarkedet.

Jeg så ikke hans siste utbrudd, da Keane live på britisk tv sa at dommeren gjorde rett da han ga Nani rødt kort mot Real Madrid. Han mente det, og det gledet de som betaler ham i ITV. Keane er god tv – selv om jeg altså ikke fikk med meg dette fem minutter etter 1-2-tapet mot Real Madrid. Da deppet jeg fortsatt inne på Old Trafford.

Det er ikke første gang Keane gjør United-fans rasende, og hvor han blir beskyldt av flere for å være bitter, illojal eller vrang bare for moro skyld. Folk enten elsker eller hater ham.

Dagen etter tapet mot Real Madrid dro jeg til Wigan for å intervjue keeperen deres. Mens jeg var der fikk jeg også en prat med Shaun Maloney, kantspilleren som spilte med Keane i Celtic. Maloney er mer intelligent enn de fleste fotballspillere, men er helt klart på Keanes side. Og Maloney var altså en som hadde daglig kontakt med Keane.

Ipswich-fans hater alle pengene han brukte på å ikke få resultater der. Sunderland-fansen mener at han startet fantastisk hos dem, mens City-fansen misliker ham. Ikke bare fordi han var Uniteds leder, men også for den grusomme taklingen på Alf Inge Håland.

Noen United-fans mener at han er Uniteds beste midtbanespiller gjennom alle tider, men forstår ikke helt at han forsøker å være like kontroversiell som Morrissey – en Manchester-artist som en gang skrev en sang om Keane til ære for ham. Eller er de bare overrasket fordi han ikke har på seg røde briller kjøpt i Megastoren på Old Trafford når han kommenterer United?

Hvis en mann kan dele et land – som Keane gjorde med Irland – så kan Keane selvsagt også dele supportere. Keane (og UEFA) mener imidlertid at det er sannheten når han sier at Nani fortjente rødt.

Keane er en fascinerende, briljant, sint, intens familiemann som hater falske folk. Personligheten hans er mer kompleks enn Sir Alex Fergusons. Det heter at motsetninger tiltrekker, men for de to? Ikke nå lenger. Jeg møtte Keane på flyplassen i Manchester nylig, og snakket med ham i en halvtime. Han skulle til Barcelona for å se B-laget deres trene. Da han gikk gjennom passkontrollen i Barcelona, spurte katalanerne om han kom for å skrive under for Barcelona.

Keane er uhyre karismatisk, men også veldig sjarmerende. Hvis noen spurte pent om en autograf så fikk de det. Hvis noen i skjul forsøkte å ta bilder av ham uten lov, så sa han klart fra om hva han synes om det.

Spillere som jobbet med Keane har ofte herlige historier om hvor aggressiv han var i garderoben, men også om evnen hans til å inspirere. Få sier det imidlertid på trykk. En lokal journalist som trodde han hadde jobbet tett på Keane i Suffolk stakk over med en boks konfekt like etter at han fikk sparken der. Journalisten fikk klar beskjed om å ikke returnere.

For tøft?

Eller hadde Keane rett i å være mistenksom overfor en journalist som han kunne hadde hatt et profesjonelt forhold til? Kan man motta en boks med konfekt uten at det koster noe andre veien? Akkurat det er det subjektive meninger om, men Keane jobber etter sitt syn.

Jeg spurte en gang Keane om han hadde lest Tony Cascarinos biografi, og jeg fikk et svar som ikke er passende på en nettside som dette. Et 30 minutters intervju ble til halvannen time. Han var fengslende, og relaterte mer til fankultur enn noen annen spiller jeg har møtt.

Har ikke fotballen plass til noen som han? Som snakker uten klisjeer og ros til alle?

Jeg traff også Mike Clegg, mannen som trente United-spillerne i styrke og utholdenhet i 11 år frem til 2011. Han gikk godt overens med Keane, da de delte forkjærligheten for boksing. Keane ga også en jobb til Cleggs sønn, tidligere United-spiller Michael Clegg, da han jobbet i Sunderland, og Clegg jr. jobber fortsatt der.

– Roy ville tirre meg helt til jeg ba ham om å holde kjeft, erindrer Clegg senior.

– Han oppfordret meg om å ta igjen. Han stimulerte til aggresjon hos alle rundt seg, og det var grunnen til at han fikk suksess. Han brukte teknikker fra amatørboksingen i fotballen, for å reagere raskere, få fart, balanse og kraft.

Clegg-familien liker Keane, og Michael jr. ville gjerne jobbet med ham på ny. Det er imidlertid mange som ikke vil ha noe med ham å gjøre lenger, blant annet mange United-fans. En av kritikerne er Paddy Crerand.

Tidligere hadde de to nær kontakt, og jeg var én gang den eneste andre som var til stede da de spiste lunsj sammen. De hadde jo mye til felles: Meninger, Celtic-bakgrunnen og at de begge var talentfulle fotballspillere som lyktes i United og slo seg ned sør for Manchester.

Crerands sønner var også venner med og festet med Keane, men Keane nevnteingen av dem i biografien sin.

Crerand vil hevde at han snakker for majoriteten av United-fansen, og han gjør det. Majoriteten synes nemlig ikke at Nani skulle vært utvist. Keane derimot vil hevde at han sier sannheten, og de to vil aldri bli enige.

Crerand er imidlertid lønnet av United, og kjent for sine følelesmessige er-du-med-eller-mot-oss utbrudd. Andre tidligere United-spillere snakker med de samme begrensningene. Denne gangen var det ikke nødvendig, men de tør ikke kritisere Sir Alex Ferguson. Da vil de nemlig ikke få jobbe for klubben lenger. Ferguson er nemlig så stor – noe ex-spillere som Stuart Pearson og Gordon Hill fikk merke. Det hjelper ikke om en spiller (eller journalist) er positiv i 99 av 100 tilfeller med Ferguson. Manageren vil fortsatt legge merke til den ene andre gangen, og kutte båndet. Ex-spillere risikerer altså å miste en jobb som gjerne er hovedinntekten deres.

Hva ville du gjort? Risikert jobben din eller sett den andre veien? Keane mener at dette er å selge sjela si, men han har også råd til å mene det.

Ex-spillerne selv hevder at de ikke ser poenget i å kritisere tidenes største manager, og han nesten står over kritikk. Kanskje gjør han også det. Men når er det egentlig ok å mene noe annerledes uten å bli omtalt som bitter? For det er akkurat den karakteristikken tidligere spillere og managere får når de omtaler klubben de en gang var i, i negative ordelag. Og når blir man egentlig del av en PR-maskin, hvor glasset alltid er halvfullt? Glem heller ikke at Real Madrids egen fjernsynskanal aldri viser høydepunktene fra kamper de har tapt.

Keane vil tilbake i fotballen. Han er desperat etter det, men vil fotballen ha ham tilbake? Hvis han returnerer vil han nok måtte forandre seg litt – med mindre han vil fortsette livet som en en-mans-armé – en rebell på et oppdrag.

Andy Mittens column in english

On Keane

By: Andy Mitten

What’s your take on Roy Keane? Great player, mad man? Mad player, great man? To put it mildly, the man whose autobiography once outsold every book bar the Bible in Ireland polarises opinion.

I didn’t see his last faux pas, when Keane said live on Brirish television that the referee was right to show Nani a red card against Real Madrid. That was his opinion and you could see that it delighted his television paymasters at ITV, for Keane makes compulsive viewing. Not that I was viewing when he spoke five minutes after Manchester United 1 Real Madrid 2. No, I was still sulking inside Old Trafford.

Not for the first time, Keane’s comments sent United fans into a rage, with Reds accusing him of being bitter, disloyal and contrary for the sake of it. People love or hate Keane. The day after the Madrid defeat, I went to Wigan to interview their goalkeeper. While there, Shaun Maloney, the winger who’d played with Keane at Celtic came to talk. Maloney is brighter than most footballers and was firmly in the starry-eyed ‘I love Keane’ camp. That’s from an international footballer who worked with him every day.

Ipswich fans decry his overspending and under-achieving, Sunderland fans think he initially did a great job at their club. Manchester City fans dislike him, not only because he was United’s driving force, but for his horrendous tackle on Alf Inge Haaland.

Some United fans think he’s the club’s greatest ever midfielder, but are baffled by what they see as him being as deliberately controversial as Morrissey, a Manc who once wrote a song called Roy’s Keen in his honour.

Or, are they baffled because he doesn’t see things wearing red-tinted spectacles purchased in the United Megastore? If a man can divide a country as he did in Ireland, he can certainly divide a fan base. In Keane’s eyes (and UEFA’s), it’s the truth.

Keane is a fascinating, brilliant, angry, intense, family man who hates phonies. His personality is more multi-faceted than Sir Alex Ferguson’s. They’re not opposites and they don’t attract, not now. I met Keane at Manchester Airport recently and spoke to him for half and hour. He was going to Barcelona to watch their B team train. Catalan passport officials asked him if he was joining Barça.

Keane has an immense aura, but was perfectly charming. If someone asked politely for an autograph then they got one. If they discreetly took a photo of him without permission then he put the fear of god into them.

Players who’ve worked with Keane have astonishing stories of dressing room aggression and inspiration, though few go on the record. A local journalist who thought he’d enjoyed a close relationship with Keane in Suffolk took chocolates to his house for him and his wife after Keane was sacked. He was told not to return.

Harsh? Or was Keane right to suspicious of a journalist with whom he’d only ever had a professional relationship turning up on his doorstep. Is there no such thing as free chocolates? Truth is a subjective commodity and Keane trades on his terms.

I once asked Keane if he had read Tony Cascarino’s autobiography and received a reply which isn’t fit to display on a family website. A 30 minutes interview then went on for 90. He was wholly engrossing and related more to fan culture than any player I’ve ever spoken to. Doesn’t football have space for someone who cuts out the clichés and matey plaudits?

I saw Mike Clegg, United’s strength and conditioning man for 11 years until 2011, in his gym near Manchester last week. He got on well with Keane, the pair sharing a love of boxing. Keane took his son, former United player Michael, onto Sunderland’s staff, where he still works. “Roy would wind me up until I told him to shut up,” says Clegg senior. “He encouraged me to have a go at him, he liked to stimulate aggression from everyone around him and that made him successful. He turned amateur boxing techniques into boxing for football, boxing type training for reactions, speed, balance and power.”

The Cleggs like Keane and Michael junior would happily work for him again. Many don’t, including an increasing number of United fans. Among Keane’s critics is Paddy Crerand. The pair used to be close; I was once the only other person present at the table when they had lunch. They had much in common: opinions, Celtic stock, immensely talented footballers who starred for Manchester United and settled in South Manchester. Crerand’s sons were friends and drinking partners in North Cheshire, though Keane didn’t mention either in said autobiography.

Crerand will say that he’s speaking for the majority of United fans and he is. They don’t think Nani should have been sent off. Keane will say that he’s speaking the truth. They’ll never agree.

Crerand is on United’s pay roll and renowned for his passionate, partisan views. Other former players have the same constraints. It wasn’t required this time, but they dare not criticise Sir Alex Ferguson because if they do they’ll never work for the club again. Ferguson has that power, as ex players like Stuart Pearson and Gordon Hill found out. It doesn’t matter if a player (or journalist) is 99% positive about Ferguson over time, he’ll pick up on the 1% negative and sever the umbilical cord. Former players can’t afford to lose their main source of income. Would you put your job on the line, or look the other way? Keane views this as a huge sell out, but he can afford to.

Former players say they don’t feel the need to criticise the greatest manager who had ever lived and that he’s almost above criticism. Maybe he is, but at what point is it OK to hold a contrary view without being labelled as a bitter has been, which former players or managers invariably are when they admonish the club where they once worked? And at what point do they become part of a marketing machine, where the glass is permanently half full? Don’t forget, Real Madrid’s television station won’t show highlights of games they’ve lost.

Keane wants to get back into football, he’s desperate for it. Will football will have him back? If it does, he’ll have to change, unless he wants the life of a one man army, a rebel with a cause.