– Den grusomme forakten

Et bilde av et gjerde fra Hillsborough dukket nylig opp i feeden min på sosiale medier, postet av en journalist som dekker høringen etter katastrofen i 1989. Høringen pågår i en ombygd rettsal i en næringspark bare 2-3 mil fra Anfield, og det er ventet at de kommer til å holde på i et års tid.

Denne uken har vi vært gjennom en følelsesmessig markering av at det er 25 år siden ulykken. Reaksjonene i Manchester har vært blandet. Det varierer fra sympati, til ukomfortable spørsmål, som: Hvorfor måtte Hillsborough skje, for at Liverpoolfans skulle slutte å synge om München? Kommer det også til å kjempes for rettferdighet for de 39 Juventus-supporterne som døde i Heysel-tragedien, delvis på grunn av handlingene til Liverpoolfans? Det har også vært sykelige sanger som «allways the victims», som handler om at Liverpoolfans er mordere. Begge lag har supportere som synker til det nivået.

Jeg er glad for at Liverpoolfans endelig får rettferdighet for de 96 som døde for 25 år siden, og jeg har fulgt høringen.

Tomme tribuner

Bildet ble vist til en jurie nylig. Det var ikke et forferdelig bilde av fans som ble knust, supportere som bar døde kamerater på reklameskilt. Det var heller ikke et bilde av sørgende fans, eller hav av kranser, slik vi er blitt vandt til å se.

Det var et sterkt bilde. Jeg kunne ikke huske at gjerdene var så høye – to meter før de bøyde seg i 45 graders vinkel for å gjøre det nesten umulig å klatre over dem. I tillegg var det pigger på toppen av dem, for å forhindre selv de mest masochistiske supporterne fra å prøve å komme seg over. Folk prøvde likevel.

Jeg gjorde det selv i Southampton i august 1992. Etter å ha reist fem timer fra Manchester, ble vi ledet til vårt inngjerdede område, der vi måtte prøve å holde varmen i hylende vind og tungt regn. Alt viste seg å være verdt det da Dion Dublin scoret et sent vinnermål, og sikret sesongens første seier, i en sesong som skulle ende med Uniteds første tittel på 26 år.

Han løp opp mot gjerdet vårt, og jeg klatret opp og prøvde å juble sammen med han. For min generasjon var de ragende, høye metalgjerdene helt normalt. Da de eldre fortalte meg at de kunne huske en tid før gjerdene, trodde jeg de var sprø. Selvfølgelig måtte gjerdene være der, for å hindre alle fra å løpe ut på banen.

Forferdelig behandling

Vi var ledet til å tro at det var normalt å reise til den andre siden av landet, for så å betale penger for å stå i en overfyldt, skitten liten betongflekk, for å prøve å få sett en fotballkamp gjennom et stålgjerde. Noen gjerder, som på Hillsborough, var hovedsaklig stålnett, mens man på andre stedr kunne stigge beina gjennom.

Selgere gikk på utsiden av gjerdene der, og solgte drikke og pai gjennom disse åpningene. Det var nok av tvilsomme folk, som visste at selgerne hadde små sjanser til å tak i deg, om du stakk av fra gjerdet før du haddet betalt for deg.

Førstereis

Et år før Hillsborough, i mars 1988, da jeg var 14, reiste jeg til Nottingham Forest for å se Manchester United. Det var min første bortekamp og det føltes som en skikkelig voksen ting å gjøre, reise på en buss full av fotballfans for å se en kamp to timer unna. De voksne kunne sagt hva som helst, og jeg ville ledd uansett; bare det å være i deres selskap virket som et stort privilegium.

Nottinghamshire-politiet stoppet bussene på en veiskulder da vi nærmet oss byen. De eskorterte oss de siste 5 kilometerne frem til stadion. Det skjer fortsatt. Da begynte gutta bakerst i bussen å synge » We don’t need an escort…» og andre sanger som manet til trøbbel. Men, en nonne ville ha vært mer truende enn den sammensatte gruppen tenåringer som fikk reise med Uniteds offisielle busser.

Disse guttene gjorde frekke grimaser til Forest-fansen da bussen nærmet seg City Ground, og det første synet av flomlysene pirret forventnigene i dette unge sinnet. Jeg hadde hørt om City Ground som unggutt. Det var ikke Old Trafford, men det var hjemmebanen til de som hadde vunnet Europacupen to ganger på rad. Det virket som et magisk sted, og snart skulle jeg få oppleve det selv.

Bridgford End

Kampbilletten kostet fire pund, dobbelt så mye som jeg tjente på min ukentlige avisrunde. Juniorer fikk ikke noe avslag på prisen, og det opplevdes nesten som å bli ranet når man betalte for å se fotball. Vi ble ledet inn på en sliten åpen ståtribune, Bridgford End, som stod helt inntil hagene til husene på Colwick Road. Ettersom vi stod lavt, så var sikten dårlig. I tillegg var det hindringer, som det store flomlys-tårnet som var plassert midt på tribunen, pluss gjerder som skulle skille oss fra hjemmefansen og banen. Det var ikke noe tak over.

Vi prøvde å komme oss nærmere for å få bedre sikt, men vi måtte da kikke gjennom gjerdet, og det var vanskelig å bedømme avstandene ute på banen. Jeg spurte de eldre der, men de sa det var helt normalt, og at sikten var enda verre på andre baner.

Jeg ble sint, og skrev et brev til Football Today, som publiserte det. Jeg begynte å reise på bortekamper i 1989-90, et år etter Hillsborough. Ståtribuner var fortsatt lovlige, men de store gjerdene ble redusert i størrelse. Det tok tid å vende seg til synes av banen uten å måtte se gjennom stål og pigger, da gjerdene til slutt ble fjernet. Resten av fasilitetene forble like dårlige.

Park End hos Everton var så dyp at man måtte være 1,83 (6 feet) høy for å i det hele tatt se banen, om man ikke hadde med seg stige, eller teleskop. Hos Chelsea var borteseksjonen sålangt borte fra banen, at den faktisk lå i et annet distrikt enn resten av stadion. Hos Southampton satt de folk i bur med gjerder både foran og bak, mens Portsmouth ventet helt til 2008 før de ga bortesupporterne et tak over seksjonen deres.

I Derby var det å gå på toalettet, som å vandre inn i en dyp og mørk grotte. Kloakk ville luktet bedre. Hos Leeds, Liverpool og Newcastle måtte man gå gjennom store, hånende folkemasser bare for å komme til inngangen. Sunderland, med sin kalde vind fra nordsjøen, lot oss stå på åpne ståtribuner.

– Det kunne vært oss

Fotballsupportere ble behandlet som annenrangs mennesker, og beslutninger ble tatt på deres vegne, av folk som aldri hadde vært på en kamp i løpet av sitt liv. De britiske myndighetene vurderte å innføre id-kort som fans måtte ha før de kunne gå på kamp. Det var på bakgrunn av det at jeg først startet å skrive om fotball.

Etter Hillsborough, hørte jeg mange Unitedfans si: «Det kunne ha vært oss» United pleide da å ta 20 000 fans til seriekampene, og enda fler til cupkampene på den berømte stadion i den nordre delen av Sheffield.

Til tider kunne man betale i døren. Bare møte opp og komme inn. Ingen kunne forutse nøyaktig hvor mange tusen fans som kom til å ta den korte turen på en times tid. Stadion lå jo nær Manchester Road. De hadde stått på Leppings Lane ståtribune; de hadde blitt presset mot gjerdet på den tribunen, der utsikten til banen ble hindret av gjerdet jeg så på bildet.

Men de døde ikke slik som 96 Liverpoolfans gjorde, på grunn av disse gjerdene og den grusomme forakten folk hadde til fotballsupportere.

– Slutt