En mann med navn Grant

Har United mistet sjela? Les Andy Mittens nyeste innlegg her.

Mittens column in english is at the bottom of this page.

Om en mann med navn Grant

Av: Andy Mitten

Du ønsker noe kult om Falcao, gjør du ikke? Eller en ukjent historie om Rojo? Eller kanskje noen eksklusive ord om Daley Blind eller Di María som skiller seg fra alle de kjedelige «har alltid ønsket å spille for United»-klisjeene?

Og ja, jeg kommer til å bruke en del tid på å få tak i det og mer i fremtiden. Jeg vurderer en reise til Sør-Amerika i desember for å snakke med folk som har vært tett på karrieren til noen av våre nye søramerikanere. Eksklusiv journalistikk tar imidlertid tid og er dyrt. Det handler om emailer og telefoner og en masse venting – venting på fotballspillere som skal dukke opp, venting på svar på telefonsamtaler, venting på flyplasser, tog- og buss-stasjoner og venting på et Internett som faktisk fungerer. Men jo da, det er verdt det – hvis man får tak i historien.

Uniteds historie de siste ukene har handlet om alle de utrolig dyre kjøpene. Jeg var imidlertid like fornøyd med dem som du var det. Jeg håper bare at Louis van Gaal får alt til å fungere, og at United snart er tilbake i europacupfinaler igjen. Først handler det imidlertid om en plassering i topp-4, noe som er et realistisk mål.

Det var noen salg også. Mange salg faktisk, salg som førte til debatt og en ransaking av sjela. Er Manchester United nå bare lik alle de andre klubbene som kjøper ferdigutviklet talent i stedet for å utvikle spillere selv? Jeg kan forstå begge sider av problemstillingen, men det fikk meg til å tenke at spillere kommer og går, ledere også, men at fansen er det eneste som er konstant i en klubb.

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

Selvsagt finnes det også langtidsansatte personer i klubben som er fans, og jeg snakket nylig med én. Kath har for eksempel jobbet i resepsjonen for United i mer enn 40 år. Barry Moorhouse, som tok seg av alt spillerne måtte ha hjelp til, hadde også jobbet for United i over 40 år før han nylig forsvant ut.

Og ja, det er spillerne som stjeler overskriftene, men det er fansen klubben lever av. Likvel fremstår supporterne ofte som en anonym masse, som et hav full av fjes og man generaliserer gjerne når man snakker om fansen.

Når spillerne takker fansen så handler det om alle, og uttalelsene er gjerne overflatiske. Og hva mener de egentlig? Alle United-fans rundt om i verden eller de 2.000 som akkurat sang om United gjennom samtlige 90 minutter? Og hvorfor må spillerne egentlig være positive? Hvorfor kan de ikke av og til si det de egentlig tenker om at «fansen var elendige i dag. De må skjerpe seg».

Hele dynamikken mellom spillere og fans er forhåndsbestemt og planlagt, men samtidig har alle fans sin egen historie. Noen av dem er mer interessante enn andre.

grant2La meg fortelle deg om en mann med navn Grant.

Han er ikke ute etter oppmerksomhet og kommer trolig til å skjelle meg ut for denne artikkelen neste gang vi sees, spesielt siden saken også inneholder et grusomt bilde av ham i en United-trøye i Lisboa i 1992, og fordi han trolig ikke har ikledd seg en United-trøye siden det som var Cantonas debut i den kampen.

Likevel er det folk som ham som gjør at det å holde med United er fantastisk.

Jeg møtte Grant for første gang i januar 1992, under uvanlige omstendigheter. Jeg var aktiv med å organisere bussturer for fanzine-lesere til bortekamper, noe jeg hadde gjort sammen siden starten av den sesongen. Alt fungerte bra helt til vi fikk store problemer da en stor cupkamp mot Leeds ble utsatt grunnet regn bare et par timer før avspark. Dette fant vi først ut da fire busser stod klare til avreise på Manchesters Chorlton Street busstasjon. Fire busser var den største bestillingen vi hadde hatt inne den sesongen. Det var fire busser som var betalt for, og som var fulle av 200 United-fans som ikke kom til å betale noe siden vi tross alt ikke hadde noe sted å reise.

Vi hadde rett og slett gått på en smell.

Kampen fikk så et nytt tidspunkt, og jeg dro hjem for å ringe hver og en på telefonlista – selv om det kom til å ta meg mange timer.

– Heisann. Du bestilte busstur til Leeds i dag. Jeg ringer bare for å si at vi har booket deg om til å reise til kampen som nå spilles onsdag kveld klokka 8 pm. Bussen reiser fra Chorlton Street 5.45 og fra Dog and Partridge klokka 6 pm. Prisen er den samme.

Jeg sa det sammenhengende, helt uten pause, og det fikset som oftest biffen.

– Ja, ikke noe problem. Jeg er med, var svaret.

Dermed kunne jeg krysse dem av på lista før samtalen som oftest ble avsluttet med litt småprat om at det var en real nedtur at kampen hadde blitt utsatt.

Av og til hendte det at noen sa:

– Du er ute etter sønnen min. Jeg skal få ham hit. Han må være gal. Daarrrennnnn…..

Så ville Darren komme til telefonen og bekrefte at han også ble med. Dette var lenge før mobiltelefonenes tid.

De fleste samtalene var til retningsnummer 061 – altså Manchester-nummer, et par var til Bolton eller Wigan eller noen av de andre gamle industribyene rundt om Manchester. Det var imidlertid ett retningsnummer jeg ikke kjente igjen – 01892 – men jeg ringte det og en blid dame svarte.

– Heisann. Jeg vet ikke om dette er rett nummer, men en mann med navn Grant bestilte busstur med oss…

– Åh, det er gutten min. Han har akkurat ringt. Han er fortsatt i Manchester, og det er ingen flere busser som går hjemover i kveld. Kan du virkelig tro det?

Dialekten hennes var sørengelsk og hun fremstod sympatisk – som super-mammaen som man ellers bare ser i vaskepulver-reklamer.

– Vel, kan du be ham om å ringe busselskapet slik at vi vet om han skal være med oss onsdag til den utsatte kampen?

– Selvsagt kjære. Og ditt navn er?

– Andrew.

Jeg brukte aldri det navnet om meg selv, men jeg ønsket å være høflig mot denne veldig høflige damen.

– Vel, Andrew, når han returnerer fra denne grusomme turen så skal jeg si det til ham. Jeg er sikker på at han blir med. Han er uhyre dedikert, vet du.

Det viste seg at sønnen Grant hadde gjort følgende for å se 90 minutter med fotball. Først en gåtur til togstasjonen. Så en entimes togtur, uten billett, til London, og så en seks timers busstur til Manchester via Birmingham. Han hadde ankommet Manchester klokka sju på kvelden, og sovet på busstasjonen i Chorlton Street. Nå kjenner han halve Manchester og netter som den er en saga blott, men den gangen var han ung og fattig og med for mye tid i et område som den gangen var et tilholdssted for junkier og prostituerte.

Han hadde brukt den regnfulle januarmorgenen dagen etter til å tusle hvileløst rundt i Manchesters gater mens han ventet på at bussene skulle dra til Leeds. Problemet var bare at det ikke ble noe Leeds-tur, og at Grants lange reise hjem til Sussex akkurat hadde startet.

Jeg ble imponert, og snakket med Grant på bussturen til den utsatte kampen. Han hadde reist til hver eneste United-kamp fra Sussex, sør i London. Han var heller ikke en nerd eller en gærning med ingenting annet i livet sitt. Han så faktisk ut som Howard fra Take That – og fikk nok av oppmerksomhet fra damene. Søsteren min protesterte for eksempel aldri da han kom på besøk til oss i Manchester.

Grant flyttet etter hver til Manchester selv, og bosatte seg like bak Stretford End. Han fortsatte med å gå på hver eneste kamp, og noen av de nydeligste jentene, som normalt bare datet overflatiske og egoistiske menn hadde plutselig en kjæreste som rammet inn bortebillettene sine fra hver sesong og hang dem opp på soverommet sitt. De hadde en kjæreste som hadde et porselensett med United-spillere – og – dette kommer han også til å drepe meg for å skrive – han snudde dem med ansiktet mot veggen hvis de spilte dårlig.

Grant ble en del av gjengen, og vi dro overalt sammen. Vi var unge gutter som så et fantastisk United-lag vokse og bli bedre i Lisboa, Ipswich, Istanbul, Philadelphia og Phuket. Jeg bodde på rom sammen med Grant i Tyrkia da en murstein plutselig ble kastet inn gjennom vinduet på rommet vårt, og hvis Grant møter tyrkere den dag i dag så har han fortsatt ikke klart å legge den episoden bak seg.

En gjeng av oss dro også på ferie sammen, og hang opp et svært United-flagg fra taket på leiligheten vår i Hellas. Ja, det er idioti, men vi ønsket bare å spre det gode MUFC-budskapet og synge United-sanger.

Grants dedikasjon til United var total, noe som ikke alltid var til det positive. Han mistet jobber siden alle arbeidsgivere ikke nødvendigvis satte pris på at de ansatte måtte dra ved lunsj for å rekke en bortekamp i Norwich. United kom imidlertid først.

Hvis han mente at noen hadde påvirket Uniteds sjanser negativt så holdt han det mot dem i mange år. Han har for eksempel fortsatt ikke tilgitt sangeren Mick Hucknall for å ha «avbrutt» Uniteds treningsøkt på Camp Nou før Barcelona – United 4-0.

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

United-spillerne var oftere ute på byen i Manchester på 90-tallet, og de tok seg også tid til å slå av en prat med en fyr som Grant, siden han ikke var kledd som et juletre eller viftet med en autografblokk.

Til slutt ble det imidlertid en liten kollisjon med hans eget liv. Grants bryllup var full av fjes man vanligvis ser på United-kamper. Han ble far, men han så fortsatt United. Nei, han så ikke hver eneste kamp lenger, men flesteparten. Han har også vært på alle banene til de 92 klubbene som nå spiller i ligasystemet, og som oftest var han der for å se United A-lag eller reservelag.

Jeg gliser godt da jeg får høre om steder han er blitt observert, som på en reservelagskamp i Southport nylig, og som vanlig tok han vare på billetten. Han samler nemlig fortsatt på billettene, og han blir irritert hvis en av dem blir krøllete.

United-suvenirene hans, for eksempel en liten pakke med salt fra en tur til Zagreb i 1999 – kan sees på toalettet i huset hans.

Han hadde booket familieferie til Cornwall i august, men skjønte i ettertid til sin store irritasjon at United jo var med i ligacupen og at de kom til å spille akkurat den uka. Han kunne overlevd å gå glipp av en kjedelig hjemmekamp, men da United trakk MK Dons handlet det om en arena han aldri hadde vært på.

Han tok en prat med kona om det hele, men hun visste selvsagt hva som kom til å skje. Han kjørte fra Cornwall til Milton Keynes og tilbake.

Tror du at noen av United-spillerne den kvelden satte pris på det? Trolig ikke, fordi de så godt som aldri får høre om slike historier.

Det er derfor jeg skriver om det denne gangen.

For United handler om folk som Grant og også en mange andre som ham. Det er ikke tusenvis av dem, men mange hundre som legger nå voldsomt med innsats for å følge laget. Av og til reiser de heller ikke bare langveisfra i Storbritannia, men fra hele verden.

mittena

Mittens column in english

About a man named Grant

By: Andy Mitten

You want insight on Falcao don’t you? Or an original story about Rojo? Maybe some exclusive words about Daley Blind or Di Maria that go beyond the dull ‘I’ve always wanted to play for Manchester United’ clichés.

I’ll put the hours in and try to bring you all of that and more in the future. I’m looking at a trip to South America in December to speak to people relating to the careers of our new batch of Latinos. Original journalism is time consuming and expensive. It involves emails and phone calls and lots of waiting; waiting for footballers, for calls to be returned, waiting in airports, train and bus stations and for wifi to work. But it’s worth it in the end – if you get the story.

The story about United in recent weeks has been about the incredible, expensive signings. I was as happy as you were. I hope they all fit into Louis van Gaal’s grand plan and United are soon playing in European Cup finals again. But first, a top fourth finish should be more realistic.

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

There were departures too, lots of departures and they prompted debate and soul searching. Are Manchester United now like the rest of the richest clubs, buying off the peg talents rather than developing it? I can see all sides of the argument, but it made me think that players come and go, officials too, but the fans are the one true constant at a club.

Of course there are long standing employees who are fans and I spoke to one recently. Kath has been a receptionist for over 40 years. Barry Moorhouse, most recently player liaison officer, recently departed after more than 40 years.

Players make headlines but fans are the lifeblood, yet the fans are often anonymous, a sea of faces spoken about in the most general terms. When players thank fans it’s a catchall, shallow in meaning and sentiment. Which fans are they thanking? All United fans around the world? Or the 2,000 who’ve just stood in the rain singing their hearts out for 90 minutes? And why do the players have to be positive? Why can’t they sometimes say what they really think and say ‘the fans were crap today, they need to raise their game?’

grant2The whole player/fan dynamic is contrived, but   every fan has their story, some far more interesting than others. Let me tell you about one, a man called Grant. He’s doesn’t court attention and will probably tell me off the next time he sees me, especially as it’s accompanied by a dreadful photo of him wearing a replica shirt in Lisbon in 1992 and he’s probably not worn a replica shirt since that Cantona debut game, but people like him make United’s support great.

I first met Grant in January 1992 in unusual circumstances. I was helping organise coaches for fanzine readers to travel to away games, something the we’d done together since the start of that season. It was going well but we hit a huge problem when a big cup game against Leeds United was postponed due to rain a few hours before kick-off. We discovered this news as we had four coaches waiting at Manchester’s Chorlton Street bus station – the largest number of coaches we’d ordered. Coaches we’d paid for, which were full of 200 United fans who wouldn’t be paying anything as they weren’t going anywhere. We’d take a hit. The game was quickly re-arranged. I went home and began a series of phone calls to all the passengers. It would take me hours as I worked through the list.

“Hello, you booked on the coach to go to Leeds today. I’m calling just to confirm that you are going to travel to the game which has been rescheduled for Wednesday at 8pm. The coach will leave at 5.45 Chorlton Street, 6pm the Dog and Partridge. Same price.”

It was said without a pause, but usually did the trick.  “Yes, no problem. I’m on it.” I put a tick by their name and there would usually then be an attempt to engage in small talk about how it had been a ‘downer’ that the game had been cancelled.

Occasionally, someone would say. “It’s my son, I’ll just shout him. He must be mad. Daarrrennnnn”. Then Darren would come to the phone and confirm that he was travelling on the rescheduled coach. This was in an age before mobile phones.

Most of the numbers bore the 061 telephone code of Manchester, a few Bolton or Wigan or one of the old industrial satellite towns that fringe the Manchester. There was one code I didn’t recognise: ‘01892’. I called it. A cheery female answered.

“Hello. I’m not sure if I’ve got the right number, but someone called Grant booked on our coach…

“Oh, he’s my boy. He’s just called. He’s still in Manchester and he’s there’s no buses back tonight. Can you believe it?»

She was southern and sympathetic. Conjuring the image of a perfect mum, the one’s only found in advertisements for washing powder, I replied:

“Well, can you ask him to call the coach company to let us know if he’ll be travelling with us on Wednesday for the rescheduled game.

“Of course I can, darling. And your name is?”

“Andrew”. I never called myself Andrew, yet I wanted to be more polite to this very polite lady.

“Well, Andrew, when he gets back from his wretched trip I shall tell him. I’m sure he’ll comply. He’s incredibly dedicated you know.”

It transpired that her son Grant had undertaken the following journey to watch a 90-minute football game: Walk to train station, one hour train to London (no ticket), six hour coach to Manchester via Birmingham. He’d arrived in Manchester at 7pm and spent the night sleeping rough in the city’s Chorlton Street bus station. He knows half of Manchester now and will never need to sleep rough again, but then he was a young, cash-strapped lad with time to kill around a bus station, the streets nearby then being a haven for addicts and prostitutes. He’d walked the grey, rain lashed January streets of the city in the morning, killing time until the buses were ready to leave for Leeds. Except they never left for Leeds, and Grant’s long journey back to Sussex was just beginning.

Intrigued by all this, I spoke to Grant on the coach to the re-arranged game. He travelled to every single United match from Sussex, south of London. He wasn’t a geek or an oddball with nothing else in his life, but looked like Howard out of Take That – and had loads of female attention. My sister used to have no objections when he stayed in our family home in Manchester.

Grant soon moved to Manchester and lived behind the Stretford End. He continued to go to every match. Knockout girls who’d usually dated vain, self-obsessed men suddenly found themselves with a boyfriend who framed his ticket stubs from away games each season and hung the frames proudly in his bedroom. Who had a set of porcelain United players – again, he’ll kill me for writing this – and he would turn them around to face the wall if they’d played badly.

Grant became one of our group and we travelled everywhere together, young lads watching a great emerging United team from Liverpool to Lisbon, Ipswich to Istanbul, Philadelphia to Phuket. I was rooming with Grant in Turkey when a brick flew through our window. Grant holds a grudge against the people of Turkey to this day.

A group of us went on holiday and hung a big United flag from the roof of our apartment in neighbouring Greece. Idiots, I know, but at the time we just wanted to spread the good word of MUFC and sing United songs. Or something like that.

Grant’s dedication and commitment to United was absolute – and that wasn’t always a positive thing. He lose out on jobs and work because not all employers, understandably, appreciate their new employees leaving at noon to go to Norwich away. United came first.

If he thought that someone adversely affected the fortunes of United then he’d hold a grudge for years. He still hasn’t forgiven the singer Mick Hucknall for ‘disrupting’ United’s training session in Camp Nou the night before Barcelona 4 United 0.

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

United players would be seen about Manchester more in the 90s and they’d have time for Grant as he had something about him and wasn’t dressed like a Christmas tree or brandishing an autograph book.

Of course real life eventually got in the way. Grant’s wedding was full of faces from United matches. He became a dad but he still watches United. Not every single game as in years gone by, but the vast majority. He’s also visited all 92 current English league grounds, most of them seeing a United first or junior team. I laugh when I get told little snippets of information about where he’s been spotted – like at a reserve game at Southport recently – neatly putting his ticket stub away. He still collects ticket stubs and still becomes irritated if he finds a fold in one. His United souvenirs – like a Croatia Zagreb salt packet from a 1999 trip to Zagreb – are displayed in the downstairs toilet of his house.

He booked the family holiday to Cornwall this August during a week when United had a game. Then he realised with dismay that United were in the League Cup and the game was when he was on holiday. He could have handled missing a boring home game, but when United drew MK Dons away it was a ground he’d never been to. He spoke to his wife about it. She already knew that he’d made his mind up. He drove from Cornwall to Milton Keynes and back.

Do you think that any of the United players at night appreciated such efforts? Unlikely, because they rarely get to hear about them. So that’s why I’m writing this. For people like Grant and there are many like him. Not thousands, but hundreds of people who go to tremendous efforts to watch their team, sometimes travelling not just from far flung parts of Britain, but from all over the world.