– De Gea var for glad i taco…

 Av: Andy Mitten

Jeg møtte nylig Eric Steele, Manchester Uniteds keepertrener fra 2008 til 2013. Eric var viktig for United. Han var blant annet mannen som først la merke til David de Gea – og det mens han jobbet for sin forrige klubb, Manchester City.

Så du fant ham da du var i City?

– Ja. David spilte for det spanske U17-landslaget i EM-finalen mot England i 2007. Spania vant 1-0, og han gjorde to-tre ting i kampen som gjorde at jeg noterte navnet hans på blokka – for at jeg skulle følge utviklingen hans videre.

– Hvordan skjedde overgangen din fra City til United?

– En god venn av meg, TC (Tony Coton), var Uniteds keepertrener. Han ringte meg i desember i 2007, og fortalte at han måtte legge opp grunnet skade. Han bor forresten fortsatt i Bolton, og speider for QPR. TC forklarte at sjefen (Ferguson) hadde bedt ham om å anbefale noen andre til jobben. Han spurte om jeg var interessert, og selvsagt var jeg det.

– Jeg vil ikke være respektløs overfor City. Det er noen veldig gode fotballmenn der, men United er på et helt annet nivå. United har en historie og tradisjon på og utenfor banen. Det er som en stor maskin. Derfor ville jeg til United.

– Jeg slet litt med lojaliteten min siden jeg hadde skrevet under på en treårskontrakt med Sven (Göran Eriksson) i City, men det endte med at jeg ble hos dem ut sesongen. For noe tullball det ble, forresten. Dermed gikk jeg jo glipp av Champions League-seieren i Moskva. Jeg følte imidlertid at jeg måtte være lojal mot Sven, og jeg kan ikke angre på det nå.

– Til slutt endte det imidlertid med at jeg mistet jobben min før jeg fikk fortalt at jeg skulle dra. Shinawatra (Citys eier) kvittet seg med noen av de dyreste personene i klubben, og jeg fikk vite at jeg stod uten jobb da vi var i Bangkok for å spille en treningskamp etter sesongslutt. Sven møtte Shinawatra, kom tilbake og fortalte oss: – Jeg har mistet jobben min. Det har du også, Eric.»

– Jeg var da i kontakt med United. Jeg hadde snakket med Sir Alex, men Sir Alex hadde et annet lite problem sommeren 2008 – et problem med navnet Cristiano Ronaldo. Ronaldo ville dra, og manageren måtte avbryte ferien sin for å overtale ham til å bli. For å si det sånn – da var ikke jeg det viktigste for ham. TC var nesten som en agent for meg, da. Han ringte David Gill og manageren daglig, men fikk ingen respons.

– I slutten av juni hadde jeg derfor fortsatt ikke hørt noe fra United. Så fikk Paul Ince Blackburn-jobben, og tok med seg Archie Knox. De ville også ha med meg dit, og jeg var interessert. Det ville jo bety at jeg ble i Premier League og kunne bo videre i Manchester. Derfor takket jeg ja.

– Jeg signerte kontrakten klokka 14 den 5. juli, men gjett hvem som ringte meg to timer senere? Jo, sjefen.

– Jeg har akkurat skrevet under for Blackburn, sa jeg.

– Din dumming, svarte han.

– På flere ulike måter.

– Hva mener du med det. Jeg hørte jo aldri noe fra dere. TC har ikke hørt fra dere. Hva skulle jeg gjøre?

– Ok, da. Min feil. Dette fikser vi, var svaret.

– Deretter dro jeg på tur til Portugal med Blackburn. De hadde et fantastisk støtteapparat selv om jeg aldri var overbevist om at Paul Ince hadde det som var nødvendig for å lykkes som Premier League-manager. Paul fortalte meg også da at jeg ikke fikk lov til å bryte kontrakten.

– Du og jeg vet hva som kommer til å skje nå. Vi har begge jobbet i United, svarte jeg – og litt senere ble United og Blackburn enige.

– Blackburn fikk vel 70-80.000 pund i kompensasjon for mine tre uker der.

– United ringte meg deretter opp, og fortalte at min første kamp var en treningskamp hjemme mot Juventus.

– Hvordan var det å komme til Carrington. Du kjente vel ikke så mange der?

– Manageren hadde faktisk ikke fortalt noen at jeg skulle komme, heller, men han ble fort klar over det og introduserte meg til Mick Phelan og sekretæren sin, Lynn Laffin. Så fortalte han at han ville at jeg skulle jobbe med Edwin.

 – Ja, hvordan var det å arbeide med Edwin van der Sar?

– Jeg studerte Edwin, og selv om Peter var mer verbal, villere og fremstod mer skummel så hadde Edwin fortsatt en meget sterk tilstedeværelse selv om han var rolig.

– Det helt spesielle med Edwin var evnen hans til å sette i gang angrep. United hadde utviklet seg som lag siden Peter spilte. Fotballen var annerledes, og jeg kikket på Edwins fortid for å finne ut mest mulig om ham. Jeg fant raskt ut at manageren angret på at han ikke hentet ham fra Juventus før Fulham fikk ham. Men hvordan i all verden endte han egentlig opp i Fulham? Det spørsmålet må jeg få stille uten å diskreditere Fulham.

– Informasjon hjelper deg i alle fall til å forstå en spiller bedre, og jeg trente jo med ham. Jeg trengte heller ikke å tenke på ham utenfor banen, slik jeg normalt måtte gjort med en unggutt. Edwin var jo 37 og en voksen kar. Det handlet mest om å legge alt til rette: «Edwin, hva trenger du?» Det var det viktigste spørsmålet ellers.

– Han fortalte at han ikke trengte å følge den fysiske delen av treningen for fullt. Dermed fikk vi laget et eget program som han fulgte og som passet ham. Det var jo ikke noe poeng i at han skulle trene med vekter. 37 år gammel så kom han ikke til å forandre kroppsfasongen sin.

– Rollen min var å se hvor lenge vi kunne holde Edwins karriere i gang. Han hadde ett år igjen av kontrakten sin, men vi fikk to år ut av ham. Det igjen ga meg mer tid til å finne ut hvem som skulle erstatte ham.

– Jeg lyttet til Edwin. Hvis han var støl så foregikk treningen i svømmebassenget. Alt handlet om hvordan få ham til å være i best mulig form på kampdagen. Regnet det så sendte vi ham inn for å trene. Vi beskyttet ham. Trente vi på spesielle ting før, la oss si, en kamp mot Everton, så lot vi ham slippe det fordi han hadde spilt mot Everton et dusin ganger allerede. Da var det bedre for ham å sette seg på en sykkel, og se på Evertons frisparksvarianter på en Ipad.

– Én gang måtte han hjem til Nederland fordi kona Ann Marie slet. Han ba manageren om å få fri 1-2 dager, og det var aldri noe problem. Manageren visste hvor profesjonell han var.

 – United vant Champions League like før du kom, og kom til finalen i Roma like etter at du kom. Hvordan var det?

– Hjerteskjærende. Rett og slett.

– Vi vet alle at vi ikke viste oss fra en særlig bra side i den kampen, og Edwin var skuffet over prestasjonene sine i begge finalene mot Barcelona. Det er en skam, siden jeg vet hvor mye han jobbet mot de kampene.

– Men å nå de to finalene var en bra prestasjon. Jeg kommer aldri til å glemme Ronaldos mål borte mot Porto i den ene kvartfinalen. Det var en av de mest fantastiske målene i løpet av min karriere i klubben. Vi brukte en masse tid på forberedelser både til den kampen og til den senere kampen mot Inter Milan.

– Mot Porto bestemte manageren seg for å la Ronaldo være enslig spiss, og det var det deilige med Cristiano. Man kunne sette ham på venstrekanten i midtuka og så på topp tre dager senere. Eller du kunne plassere ham på høyrekanten, hvis motstanderen hadde en dårlig back på den siden. Han ga oss så mange muligheter.

– Men ja, finalen i Roma var frustrerende. Barcelona var bedre enn oss både individuelt og som lag. Spillerne fulgte ikke den planen vi hadde lagt.

– På hvilken måte?

– Vi vet hvordan man skal spille mot Barcelona, og vi gjorde det i ti minutter. Vi måtte imidlertid gjøre det i 90 minutter. Man må presse dem høyt. Hvis man tillater dem å spille, så kan man like gjerne kaste utpå en ball til – for at man skal ha en sjanse til å få litt ballkontakt i det minste.

 – Men så skjedde det igjen to år etterpå? På Wembley…

– Igjen så fulgte vi ikke vår egen plan. Hele laget må være med, men enkeltspillere glemte laget og etter hvert så man at andre igjen ble desillusjonerte av det. Man må nemlig nekte Barcelona å ha ballen. Har man ballen selv, så kan man også skade dem. Hvis Barcelona får ballen så må man bruke en masse tid på å jage, og etter hvert blir det tøft mentalt. Hadde vi én eneste spiller som kunne løfte oss den dagen? Nei. Alle var utslitt.

– Vi ga bort et håpløst mål, men utliknet med et fantastisk mål. Før det var vi i ferd med å dø der ute. Hvem scoret det målet? Jeg vil minne fansen om det – før de skriker om at han må forlate klubben. (intervjuet ble gjort da mange United-fans ønsket Rooney bort i sommer). Og hvem var det som viste seg frem da Robin (van Persie) gikk ni kamper uten mål i fjor? Jeg er en stor fan av Wayne.

 – Og ingen av keeperne United hadde den gangen var gode nok til å erstatte Edwin?

– Nei. Ben Amos og Sam Johnstone var talentfulle, men ikke klare for førstelaget. Vi lot også Ron-Robert Zieler gå, og jeg er overlykkelig over at han har utviklet seg videre i Hannover (han har også vært innom det tyske landslaget). Han var imidlertid ikke klar. Vi slet med å få ham lånt ut til en engelsk klubb. Han dro til Northampton i én måned, så til Hannover hvor han spilte på reservelaget i én sesong.

– Jeg var derfor en masse på reisefot for å finne Edwins erstatter. Martin Ferguson og Jim Lawlor (speidere) kikket også på keepere. Det handlet om å se hvordan de forberedte seg til kamper, på oppvarmingen, og hvordan de kommuniserte med forsvaret. Vi så på Stekelenburg i Ajax, Lloris i Lyon og Neuer i Schalke. Det er imidlertid veldig få tyskere som reiser fra Tyskland, fordi de vet at landslagsledelsen foretrekker spillere som har base i Tyskland. Vi kikket også på Casillas, Joe Hart, Petr Cech – selv om de ville vært vanskelig å få kloa i. Jeg kikket på alle dem.

Så ble det David – som ikke fikk noen god start i United…

– De første seks månedene var grusomme. Han var bare 19 år gammel, og det var en risiko med det. Manageren hadde imidlertid sett ham sammen med meg før vi kjøpte ham. Han visste hvor god han var. Det hjalp at Atletico hadde andre spillere som vi speidet på også da.

– Manageren bestemte seg imidlertid for å kjøpe David, men ett problem var at han bare veide 71 kilo. Vi jobbet hardt med ham, både på og utenfor banen, for å gjøre ham sterkere. Vi endret livsstilen hans. Når han var ferdig på trening så ønsket han å reise hjem for dagen, men vi påpekte at han måtte komme tilbake på ettermiddagen.

– Hvorfor, spurte han da.

– Dessuten handlet det om livsstil. Han sov kanskje to-tre ganger om dagen. Han spiste middagen sin sent om kvelden. Han spiste for mye taco. Vi dyttet i ham proteindrikker rett etter trening. Vi måtte nesten presse det i ham. Vi dro ham med til treningsstudioet, og han hatet det. De er ikke vant til å gjøre det så mye i Spania. Vi måtte imidlertid bygge opp basisstyrken hans, og vi gjorde det.

 – Men debuten mot WBA ble grusom….

– Han slapp inn et fælt mål, ja. Han ble presset hardt ved bakre stolpe, men med ti minutter igjen å spille så kom han fortsatt ut for å plukke innlegg. Det ble imidlertid mye kritikk. Fra fans og media. Men manageren støttet ham og beskyttet ham. Han visste han hadde en keeper for fremtiden.

– Visste du at manageren kom til å gi seg?

– Nei. Han kalte meg, Mick og Rene inn på kontoret om morgenen den onsdag. Så sa han: «Jeg gir meg. Den neste manageren blir David Moyes».

– Du kunne se på ham at det var en tøff beskjed å gi.

– Dagen før hadde vi hatt golfturneringen mellom spillerne og støtteapparatet, og alle telefonene var avslått underveis. Da vi slo dem på igjen så begynte alle å vibrere. Det handlet imidlertid ikke om at manageren kom til å gi seg. Det handlet om at David Moyes var på vei inn.

– Hvordan reagerte du?

– Jeg var ikke overrasket. Jeg hadde sett at han så sliten ut. Det er helt vanvittig at han holdt ut så lenge som han gjorde, og det er fantastisk at helsa hans er intakt – slik at han nå kan få mer tid med familien sin.

– Samtidig så har han en liste over ting han vil oppleve i livet. Han vil se Boca – River Plate. Han vile se Melbourne Cup. Han har også nok penger. Det var fantastisk de gangene han tok med seg barnebarna på jobb. Da så kontoret hans ut som en barnehage. De pleide også å irettesette ham. De ville vite hvorfor han brukte den og den spilleren.

– Hvorfor bruker du Nani, bestefar? Han er jo søppel, sa de for eksempel.

– Han holdt på å flire seg i hjel da de klaget på avgjørelsene hans.

– Men du må ha blitt bekymret for din egen fremtid da han sa han skulle dra?

– Du begynner å tenke, ja. Jeg ville jo ikke dra. Hvorfor skulle jeg det? Jeg visste at David skulle komme, og jeg lurte på hvem han ville ta med seg. Du har jo United-perspektivet. Manageren sa:  «Ta vare på det vi har. Ta vare på kontinuiteten, jobb med det du har og det vil gi deg resultater. Dette er en massiv maskin. Du går fra Marks & Spencer til Harrods.

– Så har man Davids fokus – som jeg forstår. Jeg kjenner ham jo profesjonelt. Jeg vet hvordan han jobber og hvor involvert han liker å være, og jeg klager ikke på det han gjorde. Jeg har vært såpass lenge innen fotballen at jeg vet hvordan dette fungerer.

– Samtidig er det litt ironisk. Man har akkurat vært del av et lag som hadde en fantastisk sesong og tok seriegullet. De Gea hadde akkurat hatt sin beste sesong. Gir det da mening at man ikke får fortsette det gode arbeidet? Dessverre så var det ikke opp til meg.

Snakket du med David?

– Ja, Han snakket med både meg, Mick og Rene. Jeg fortalte ham at jeg synes det var en modig avgjørelse å gjøre det han gjorde. Han lyttet til managerens råd, men han ville ta sine egne avgjørelser.

– Det har vært noen store endringer. Manageren har gitt seg. Administrerende direktør har gitt seg. Scholes har gitt seg og trenerteamet, men det er nok av spillere i garderoben som kan sørge for at United vinner også videre.

– Tiden min var ute, men jeg er stolt av det jeg gjorde i United og jeg har fantastiske minner.