Andy Mittens column in english is at the end of this page.
Om tyskere og stemning
Av: Andy Mitten
Kjærligheten for tysk fotball har nådd England. I løpet av Champions League-semifinalene kunne TV-seerne høre kommentatorer som skrøt uhemmet av de fan-eide tyske gigantene som knuste Barcelona og Real Madrid. De roste atmosfæren, de lave billettprisene, arenaene og Dortmund og Bayerns evne til å få med lokalbefolkningen på satsingene sine.
Fans som har vært i Tyskland la til at det ok å kose seg med en øl samtidig som man ser kamp, og var tydelig misunnelige på hva tyskerne får som engelskmenn ikke får. På samme måte med alt annet som er «in», så ble kommentarene raskt klisjeer.
Tysk fotball er nemlig ikke perfekt, men tyskernes styrke er resultatet av en langsiktig satsning.
Jeg har reist dit mange ganger for å studere hvordan klubbene opererer, hvordan de samarbeider med fansen og hvordan den berømte 50+1-regelen fungerer. Regelen, som ble innført av myndighetene, innebærer at 50 prosent – pluss én aksje til – må være eid av klubben selv. Det sikrer klubbene mot oppkjøp fra typer som Glazer, Abramovich, arabiske sjeiker eller milliardærer fra Malaysia.
Da regelen ble innført på 90-tallet ble den vurdert å virke mot sin hensikt. Hvordan skulle klubbene være interessante for investorer hvis investoren ikke fikk kontroll, sa motstanderne.
Det mest negative var likevel det som skjedde på banen.
Det kostet kanskje bare 12 pund å se Hamburg eller Dortmund, men tyske klubber lå hele tiden klart etter engelske og spanske lag i Europa. Teorien var at hvis en klubb tok småpenger i inngangspenger så ville de heller ikke ha råd til å betale lønningene til toppspillere.
I 2009 tjente Manchester Uniteds best betalte spiller 50.000 pund mer i uka enn den best betalte spilleren i Tyskland. Det var også før Wayne Rooney signerte den nye superkontrakten sin. I snitt har Dortmund også det høyeste tilskuerantallet i verden (80.521 forrige sesong), men de må likevel selge sine beste spillere, som Shinji Kagawa til United i fjor.
Nye inntektskilder og det faktum at de etter hvert ble mindre avhengige av billettinntektene hjalp de tyske klubbene, og UEFAs nye økonomiske fair play-regler tjener tyskerne mer enn de gjør de fleste andre, siden de belønner økonomisk disiplin. Legg til en masse talentet i landet som har flest innbyggere i Europa, gode trenere og en solid infrastruktur fra det som er et rikt land, så har du langt på vei vinnerformelen.
Bundesliga har i snitt også det høyeste tilskuerantallet i verden, 45.116 forrige sesong, noe som er mer enn 10.0000 bedre per kamp enn snittet til Premier League på 2. plass. Alt ser altså ut til å fungere nå.
Det er heller ikke utopia.
I september dro jeg for å besøke den pensjonerte Bayern München-keeperen Hans Jorg Butt i München, og hans elsk for engelsk fankultur var den samme som jeg har for tyske fans.
Han sa følgende om Leverkusens kamp på Old Trafford i 2002.
– Vi spilte bra, og kunne feire med fansen da sluttsignalet gikk. United-fansen var skuffet, men de applauderte de også. Jeg hadde aldri sett noe liknende, og jeg elsket engelsk fotball etter det. Britene var alltid de mest rettferdige supporterne.
Jeg fortalte ham om de engelske problemene, hvordan alt er blitt kommersielt og alle oppkjøpene av folk helt uten noen kobling til klubbene. Han snakket til gjengjeld om tyskernes problemer med fotballpøbler, og hvordan britiske fans fremstod som mer sportslige og med mer respekt.
Noen ganger er faktisk gresset grønnere på den andre siden av gjerdet.
Jeg intervjuet også tidligere Barcelona- og Real Madrid-spiller Luis Enrique tirsdag denne uka. Han snakket om engelske fans på samme måte som Butt. Noen av hans beste minner var fra engelske, ikke tyske, arenaer.
Samme dag snakket jeg med en livslang Dortmund-fan som vokste opp som så stor fan av britisk fankultur at han startet et eget punk-magasin – på engelsk. Han var også noe overrasket over hvordan engelskmennene nå så opp til tyskerne.
Alt er heller ikke galt i England.
Old Trafford heter fortsatt Old Trafford, for å starte med det. Den er ikke oppkalt etter en større bedrift, slik som alle de største tyske arenaene er det. De store tyske arenaene er gjerne også plassert ved enden av en toglinje eller t-bane, i utkanten av byen, gjerne mange kilometer unna alt annet.
Til sammenlikning ligger arenaene i Storbritannia gjerne midt i byene, med puber, hus og levende mennesker rundt seg. Arenaene er gjerne en del av lokalsamfunnet, også historisk sett. Mange engelske arenaer er over 100 år gamle, og jeg ville tatt Goodison før Gelsenkirchen hver eneste dag.
Har du noen gang også sett nærmere på tyskerne som fyller arenaene? Bayern-fansen på Old Trafford sist liknet mest på statister fra en heavy metal-film fra 70-tallet. Det virket som om de kom fra landet der tiden hadde stått stille siden den gang.
Det spiller også flere verdensstjerner i England. Ligaen og Premier Leagues TV-avtaler blir sett på som et foregangseksempel i Europa, også i Tyskland. Manchester United blir også sett på som en foregangsklubb når det gjelder det å drive som en gigant (bortsett fra da de ble kjøpt opp av Glazer), men noe har helt klart tatt feil retning også i England.
I 1991 tuslet jeg inn i en liten butikk ved en jernbanestasjon i Norge da United dro på treningsleir der før sesongen. Jeg bladde i et norsk fotballmagasin, og så en artikkel som rangerte verdens beste fotballarenaer etter atmosfære.
Old Trafford kom først, og jeg følte en stolthet, selv om jeg også da visste at det var en løgn. Selv den gangen klaget United-fanzines over hvor stille Stretford End hadde blitt. Den gangen kostet det også bare fire pund for å komme inn, og man fikk tak i billetter samme dag som det var avspark.
Økende billettpriser, ståtribunene som forsvant og mangelen på billetter brukes ofte som en unnskyldning på hvorfor støynivået har blitt mindre, men det var ikke problemer med noen av de tingene på Old Trafford tidligere. Likevel ble atmosfæren altså dårligere, og Old Trafford ble omtalt som «biblioteket».
Selv i 1992 var K-stand, et område bak bortefansen, stedet med mest lyd på Old Trafford, selv om ihuga United-fans kanskje nekter å innse det.
Årsakene til at atmosfæren har blitt dårligere på Old Trafford (samtidig som antall tilskuere har gått opp) og på andre engelske arenaer er mange. Noen er bare unnskyldninger, men andre grunner er berettiget. Lydeksperter ble nylig leid inn på Old Trafford for å finne ut hvorfor de som satt på den ene siden av arenaen ikke hørte dem som sang på den andre siden, men kanskje handler det bare om at for få av de som er der synger. Man kan i alle fall høre fra den ene til den andre siden på andre store arenaer, uansett om man er i Basel, Benfica, Brøndby eller Beograd.
Stadio Olimpico i Roma har også en løpebane rundt selve fotballbanen, og gamle Ali Sami Yen i Istanbul hadde ikke tak. Likevel er fansen på begge arenaer atskillig mer høylytte enn de på Old Trafford, som også sliter med å synge sangene i normal hastighet.
Det hjelper at alle syngende fans står sammen, men sånn har det ikke vært på Old Trafford på mange tiår. Klubben har nemlig ikke brydd seg. I alle fall ikke før nå – hvor de også har tatt initiativ overfor fans.
Det skal også sies at sånn Old Trafford nå er, så var støynivået fantastisk i forbindelse med semifinalen mot Barcelona i Champions League i 2008. Det var også veldig bra mot Real Madrid i mars. Fansen tok ansvar, noe som ikke skjer altfor ofte. Men kanskje er det slik vi mennesker er. Til tross for alle klisjeene om hvor bra støtten er, så er jo sannheten også at United ikke trenger fansen i de fleste hjemmekampene, akkurat som Barcelona og Real Madrid ikke trenger dem. De vinner uansett 90 prosent av hjemmekampene sine, men det gjør jo også Bayern München – og de gjør det samtidig som stemningen er bra.
Eller henger det kanskje mer sammen med hvordan demografien er på United-fansen? Og økende priser, selv om det har roet seg nå. United vil for eksempel fryse prisene på sesongkortene for neste sesong, men United kunne betalt Bryan Robson for å stå ved inngangene og dele ut 500 pund til hver fan som kom, og selv det ville ikke være bra nok for mange av de som klager (berettiget) og som har sluttet å dra til Old Trafford.
For dem er det slutt, og det er en ny stamme som nå besøker Old Trafford med alle de ikke like lystige bildene det gir, fotballturister og den nye generasjonen med unge United-fans. For ja, de finnes faktisk.
De får ikke akkurat særlig med hjelp fra klubben, men har det noe å si? Og hjelper United-fans seg selv? Fire tusen Galatasaray-supportere var inne på Bernabeu 90 minutter før kampstart da lagene nylige møttes. De gjorde det de kunne for å støtte spillerne under oppvarmingen – den eneste tiden spillerne egentlig kan legge merke til fansen. United-tribunen var helt tom 90 minutter før vår kamp. Mange engelske fans foretrekker en øl på puben, hvor atmosfæren noe merkelig ofte er bedre enn inne på arenaen.
Jeg er heldig som får reise verden rundt mens jeg skriver om fotball, men jeg blir litt deppa av at det nesten er bedre stemning på alle andre arenaer enn Old Trafford. Eller handler det bare om at tyskerne rett og slett er flinkere enn oss til å lage en masse liv, men at vi heller finner på en hel masse unnskyldninger før vi innrømmer det?
Andy Mittens column in english
On Germans
By: Andy Mitten
The love-in with German football has hit the British mainstream. During the Champions League semi-finals, television viewers heard commentators purring over the virtues of the fan-owned German giants who demolished Barcelona and Real Madrid. They praised the mind-blowing atmosphere, the low cost tickets, the vast terraces and the community mindedness of the Borussia Dortmund and Bayern Munich operations.
Fans who’ve been to Germany chipped in that it’s ok to enjoy a beer while watching a game, invoking envy at what they have and what we don’t. As with anything which becomes flavour of the month, the comments rapidly degenerated into cliché.
German football is not perfect, but its strengths are the result of long-term practices and safeguards. I’ve travelled there several times to study how the clubs operate, their relationship with fans and a government who implemented the famous 50+1 rule, which means that 50% of the shares of a club – plus one share – have to remain in the hands of the parent club. That prevents takeovers by a Glazer or Abramovich, Arab sheiks or Malaysian billionaires. When the regulation was introduced in the 90s it was considered counter productive. How could a club attract an investor if that investor couldn’t have control, they wondered?
The negatives were what happened on the pitch. It might have only cost €12 to stand at HSV Hamburg or Dortmund, but German teams were a distant second to English and Spanish teams in Europe. The theory was that if a club charges low admission prices then it can’t afford the top wages of the top players. In 2009, Manchester United’s best paid player earned £50,000 per week more than the best paid players at every German club. And that was before Wayne Rooney signed his huge new contract. Dortmund enjoy the highest average attendances in world football (80,521 last season), but they still sell their best players, like Shinji Kagawa to United.
Newer revenues streams and less dependence on gate money brought new profits for German clubs, while UEFA’s Financial Fair Play benefits German sides more than any others as it encourages their prudence. Add in a huge pool of home-grown talent from Europe’s most populous country, sound coaching and solid infrastructure from a rich country and the winning formula becomes apparent. The Bundesliga also boasts the highest average attendances in the world, 45,116 last season, over 10,000 more per game than the Premier League in second. They appear to have it all.
It’s not a utopia though. In September, I travelled to see the recently retired Bayern Munich goalkeeper Hans Jorg Butt at his home in Munich. His admiration for English fan culture mirrored mine for German. Of his trip to Old Trafford with Leverkusen in 2002, he said: “We played well and celebrated with our fans at the end. The United supporters were disappointed, yet they applauded too. I’d never seen anything like that before and loved English football from that point, the British fans were always the fairest.”
I explained the English problems, the commercialisation, the leveraged buy-outs by people with no attachment to the club. He talked about the burgeoning hooliganism issues in Germany and how British fans were far more sporting and respectful. Sometimes the grass seems greener on other pitches.
I interviewed the former Barcelona and Real Madrid player Luis Enrique on Tuesday. He spoke about English fans with the same reverence as Butt. Some of the greatest nights in his career were playing in English, not German, stadiums.
On the same day, I spoke to a lifelong Dortmund fan who grew up admiring British fan culture so much that he started a punk fanzine – in English. He too, was lightly amused at the admiration for all things German in England.
Not everything in England is bad. Old Trafford is called Old Trafford, for one. It’s not named after a corporation like almost all the big German stadiums. And those envied stadiums are often located at the end of the S or U Bahn lines on the edge of the city, miles from anywhere. British grounds are usually in the middle of cities, with pubs and houses and people nearby. They feel part of the community and have the history to reflect that. Many English stadiums are over 100 years old. Give me Goodison over Gelsenkirchen any day.
And have you ever seen the fans who fill the German stadiums? The Bayern Munich fans at Old Trafford in 2010 looked like scruffy extras in a 1970s heavy metal film, people from the land that time forgot.
More of the world’s best players play in England, the league and Premier League’s huge TV deals mean they’re held up as the model to emulate in Europe, even in Germany. Manchester United as viewed as a model giant (aside from the way they were taken over by the Glazers), but something has undoubtedly been lost in England.
In 1991, I went into the shop at a small Norwegian rail station during United’s pre-season tour of Scandinavia. Flicking through a Norwegian football magazine, an article rated the greatest football grounds in the world for their atmosphere. Old Trafford came first. I felt a surge of pride, yet even then it was a lie, even then the United fanzines were moaning about how quiet the Stretford End terrace had become. And that was when it cost £4 and fans could pay on the day to watch a game. Rising costs, a lack of terracing and ticket availability are often given as excuses to why the noise level has dropped. There were no issues with any of those at Old Trafford and still the atmosphere had dipped so much that the Stretford End was being called a library. And even in 1992, K-Stand, a seated area behind the away fans, was often the loudest at Old Trafford, not that those who look back through red-tinted spectacles will believe it.
Reasons advanced for the decline of the atmosphere at Old Trafford (as the crowds have gone up) and other English grounds are many. Some are excuses, others valid. Acoustics experts were brought into Old Trafford recently to work out why fans at one end of the stadium couldn’t hear those singing at the other. Maybe it’s because not enough of them are singing. You can hear the other end at other major stadiums, from Basel to Benfica, Brondby to Belgrade.
The Olimpico in Rome has a running track, the old Ali Sami Yen in Istanbul didn’t have a roof at either end. The fans at both are far, far louder than those at Old Trafford, who also seem incapable of singing songs at their normal speed.
It helps that all the vocal fans are together, something which hasn’t happened at Old Trafford for decades. Not that the club seemed bothered. Until now, and they have started to communicate with supporters about it.
Yet, even with its current configuration, the noise inside Old Trafford was magnificent for the Barcelona semi-final in 2008. It was very good for the recent Real Madrid game too. Fans were up for it, something which rarely happens. Maybe it’s human nature. For all the clichés spouted by players about great support, United don’t need the support of the fans for most home games, just as Barcelona and Real Madrid don’t. They win 90% of their home games, but then so do Bayern Munich and they still manage it.
Or maybe the changing demography of United fans has played a bigger part, with fans priced out by successive ticket hikes, though they have slowed. United will again freeze the price of season tickets for next season, yet the club could pay Bryan Robson to hand fans £500 at the turnstiles each match and that wouldn’t be enough for many of the (often justified) moaners who no longer go to Old Trafford.
Their time has gone. There’s a new tribe inside Old Trafford, with all the unedifying sights which that brings, the football tourists and a new generation of younger match-going Reds. Yes, they exist. They don’t get much help from the club to make a din, but should help be required? And do United fans help themselves? Four thousand Galatasary fans were in position in the Bernabeu 90 minutes before the recent game, lifting their players as they warmed up – the one time they can pay proper attention to the crowd. The United end was empty 90 minutes before our match. A lot of English fans prefer to drink in a pub, where, bizarrely, the atmosphere is often better than inside the stadium.
I’m very fortune to travel the world writing about football, yet it depresses me that almost everywhere I go has a better atmosphere than Old Trafford. Or maybe the Germans are just better at making a racket than the English and we’ll think of any excuse rather than admit it.
