– Arven er FC United

Andy Mitten om at fanzinet Red Issue nå er lagt ned.

This column can can be read in english at the bottom of this page.

Merk: Dette er siste innlegg fra Andy Mitten før det kreves at man er medlem for å lese innleggene hans.

Om Red Issue

Av: Andy Mitten

Det var en trist beskjed å få at United-fanzinet Red Issue legger ned etter å ha drevet i 26 år. Magasinet ble solgt for siste gang i forbindelse med Southampton-kampen, samtidig som United selv leverte en forestilling som like gjerne kunne vært fra det året Red Issue startet opp – i 1989.

Trofaste kunder og andre stod i kø for å sikre seg siste utgave av den 40 siders store A5-publikasjonen, og fanzinets redaktører humret litt da de så at noen av de som stod i kø var nettopp folk som magasinet kritiserte i siste utgave.

Red Issue kom ut i 295 utgaver, og inntektene ble brukt til å betale bidragsytere og selgere, som igjen brukte pengene til å se United spille. Selgerne er blitt en tradisjon på Old Trafford der de har skreket «New Red Issue out today». Det handlet om ekte mennesker som snakket direkte med leserne sine.

Siste utgave så slik ut:

Magasinet ble trykket i Manchester, noe jeg vet siden en av fanzinets første redaktører, Veg, anbefalte trykkeriet til meg og United We Stand (UWS) i 1991. De anbefalte også designeren, og vi brukte begge. Veg ble imidlertid irritert da han skjønte at trykkeriet ga oss en bedre avtale enn Red Issue hadde, og jeg skulle aldri ha sagt noe. Før det neste nummeret steg nemlig også våre priser.

Veg var 10 år eldre enn meg, men vi gikk på samme skole i Urmston. Lærerne har kanskje ikke de aller beste minnene av ham, og fortalte i stedet historier om at han hadde skulket unna timer for å se United-kamper, noe som er akkurat det Veg ønsker å bli husket for.

I stedet for å opptre fiendtlig overfor et nytt fanzine (UWS), så var Red Issue hjelpsomme. Vi dro på kamper sammen, og startet også busstransporter sammen til kampene. Lederne vi skrev i fanzinene var imidlertid like ulike som personlighetene våre er det. Red Issue var imidlertid en braksuksess, og vi i United We Stand fremstod som det det vi egentlig var – en blekke laget av skoleunger.

Red Issues andre redaktør i oppstarten, Zar, pleide alltid å spørre om vi hadde noen selgere som var gamle nok til lovlig å røyke, og ga oss også en masse viktige råd om livet, for eksempel «gå til sengs med så mange damer du kan når du er ung».

Han var også hjelpsom, selv om han mislikte hvordan demografien til de som dro på United-kamper endret seg radikalt på 90-tallet. Folk som spurte om Red Issue faktisk var Uniteds offisielle program fikk klar beskjed om hvor de kunne reise, mens vi andre fortalte at programmet kunne kjøpes på fotballarenaen Old Trafford, før vi så pekte mot Storbritannias største klubbarena.

Veg kunne være litt vanskelig å komme innpå for de han ikke kjente, men generøs mot dem ham kjente. Han lånte for eksempel ut huset sitt i Stretford til meg en sommer da han selv dro til USA, og å ha et eget hus i Gorse Hill bak Stretford End da jeg bare var 18 år gammel var rett og slett fantastisk – og det til bare 20 pund i uka.

Til gjengjeld lot jeg det vokse opp en liten skog på kjøkkenet hans – siden jeg fortsatt ikke hadde skjønt konseptet med oppvask.

Uthuset var dessuten fylt opp av tusenvis av eksemplarer av Red Issue, med de lett gjenkjennelige røde forsidene. Veg pleide å kjøpe små bilder fra fotobyrårer, og studerte bildene av Brian McClair og Gary Pallister i håp om å kunne bruke noen på forsiden.

I en periode ble også begge fanzinene laget fra samme leilighetskompleks. Oppe hadde vi et lite kontor (en telefon på gulvet) for å ta imot bestillinger til bussturene våre. Veg var en en skarp fyr, og ekstremt hjelpsom. En gang kjørte han meg og kompisene til flyplassen før en ferie – selv om flyplassen var Gatwick – fem timer unna Manchester.

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

Da vi fulgte United på sommerturneen i Norge i 1991 kjørte han meg overalt i sin leide bil. Norge er et nydelig land, men vi plukket med oss tre United-fans som hadde solgt skjerf i Stavanger da vi dro videre til Molde. Turen tok 24 timer, og de tre gutta, som fortsatt går på United-kamper, bestemte seg for å drikke både før og underveis på bilturen. Da vi kom til den første av flere fergeforbindelser bestemte gutta seg derfor for å danse på taket av leiebilen. Nakne. De andre passasjerene var sjokkerte. Veg selv var ganske så frustrert.

Vi laget også et par bøker sammen. Han fikk ut en Red Issue-nettside, som var ekstremt populær, men som kostet en formue å ha. Til slutt tror jeg han var glad for å komme seg unna, og han flyttet til den andre siden av jordkloden i 2003. Han fulgte med på hva som skjedde med fanzinet, men sendte meg en tekstmelding i august 2005, før sesongens første kamp. I den stod det at fanziner var ferdige etter Glazer-overtakelsen av United.

Jeg håpet at han tok feil, og var overlykkelig da vi solgte bra med blader under sesongåpningen. Tiåret etter har også vist at det finnes et liv videre for fanziner. UWS selger nå flere blader enn vi gjorde for fire år siden, og selv om økningen har kommet via digitale abonnement så er det fortsatt tusenvis som foretrekker den trykte utgaven.

Zar hadde også sluttet, men i JP hadde Red Issue en uhyre aggressiv og smart redaktør som reiste land og strand rundt med United. Dessverre, for dem som trodde at rivaliserende fanziner lå i krig med hverandre, så var det som oftest en god tone mellom oss.

Folk som kritiserte Red Issue i samtale med meg forventet kanskje at jeg ville nikke anerkjennende, men det gjorde jeg aldri. Jeg visste nemlig alt om hvor hardt det er å lage en fanzine, å ha ansvaret for alt innholdet, og jeg visste alt om hvor mange timer man må bruke på det. JP døgnet ofte for å få Red Issue ut på gata.

Samtidig hadde vi ulik mening om en del ting. Jeg har lest ting i Red Issue og tenkt «genialt» eller «idioti», og jeg er sikker på at han gjorde det samme med UWS. Det er nok akkurat det samme for Barney, som er redaktør for Red News, et fanzine vi også kommer godt overens med. Jeg var stolt over at United-fansen var store nok til å holde liv i tre ganske så ulike fanziner.

Manchester City klarte aldri å få ut noe ordentlig fanzine, og det tok mange år før Liverpool klarte det samme, men United-fanzinene har alltid gått ganske så bra, selv om United-fansen har kjeklet seg imellom.

Uansett om man var enig eller uenig med hva de skrev, så var Red Issue skrevet av mangeårige fans som hadde gjort seg fortjent til «stripene» sine. De stod for originale og godt skrevne kvalitetsartikler fra en rekke talentfulle skribenter. Noen, som Richard Kurt, jaget hele tiden inside info og kontakter.

United mislikte imidlertid fanzinene, og folk i klubben spurte meg jevnlig om Red Issue, selv om klubbens tidligere sekretær, Ken Merrett, avslørte overfor meg at han elsket at Red Issue kalte klubblederne for «suits». Fanzine-verden er spennende for mange, og den består av nysgjerrige folk som liker å gå i dybden. Sånn er det fortsatt.

Av og til har jeg opplevd at folk ikke har klart å skille fanzinene fra hverandre. Jeg har blitt hetset for noe som har stått i Red Issue, og da jeg satt ved siden av tidligere Liverpool-spiller Phil Thompson på en middag i 1999 fikk jeg kjeft for å være redaktør i bladet.

– Så du er den lille jævelen som er redaktør i det bladet, ja, var hans hilsen.

Selv om han tuslet rundt i stygge joggesko, som ingen av tegnerne hans hadde våget å bruke på den berømte figuren de lagde, Bertie Magoo, så var JP en venn.

Vi dro sammen til Rio i år 2000 for å se klubb-VM, og JP tok kontakt med Michel Platini og fikk ordnet et intervju – som han så publiserte i United We Stand. Roy Keane irriterte seg (ja, overraskende, ikke sant?) over noe JP hadde sagt, og ville vite hvem denne fyren var. Det er trolig godt at de ikke møttes.

vascofans
Vasco-fans mot United da Mitten var til stede.

JP og jeg gjorde også det vi kunne for å få de 200 tilreisende United-supporterne til å synge mot de 40.000 Vasco da Gama-supporterne, som hoppet rundt til en av de beste sangene vi noen gang har hørt på en fotballarena. Å se treble-vinnerne våre spille på Maracana var langt, langt unna omgivelsene fanzinene vokste frem fra. I 1988 måtte United for eksempel spille mot AC Milan i en treningskamp på Old Trafford siden fansen var så sulteforet på europeisk fotball.

Under Ferguson reiste vi Europa rundt og også lenger – av og til også til turneringer hvor United ikke spilte en gang, som Copa America i Venezuela i 2007. Jeg var nøye med reisekompanjongene mine, og denne gangen dro jeg sammen med en tungvektsbokser fra Belfast og JP, som også bokser. JP lot seg ikke en gang skremme da en svær pistol ble dratt frem i en bar i San Cristobal, ved den colombianske grensa. En gruppe menn kranglet åpenlyst på utsiden av baren da pistolen kom frem.

Selv søkte jeg umiddelbart etter dekning bak en bil. Jeg forsøkte å få med meg JP, men han elsket sånt som dette. På samme måte var han ikke til å rikke da folk stilte spørsmålstegn ved fanzinet hans. De latterliggjorde det pompøse, de fikk folk til å le og de irriterte folk. De gjorde det imidlertid på sin måte.

Det var nok av drama på hjemmebane også. Det var bare så vidt de ikke lyktes med å arrangere en fest for å feire at Manchester City hadde gått 25 år uten et trofé, og hvor skulle festen holdes? Jo, på Citys Maine Road.

De arrangerte en vellykket 70s-dag under en kamp mot Blackburn, de fikk med seg et banner inn på Anfield for å feire Uniteds seriegull nummer 19 og hadde et annet på Kippax Street som fastslo at «Manchester is red». Sistnevnte ble holdt oppe av intetanende City-fans.

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

Det ville heller ikke vært noe FC United uten Red Issue, selv om det er et følsomt tema selv et tiår etter. De gjorde imidlertid det de mente var rett, og redaktøren mener at det er FC United som er Red Issues arv.

Det har vært omfattende reaksjoner til at Red Issue nå er lagt ned. Salgstallene var tross alt gode, men JP var ikke det. Han fortalte meg i San Sebastian i november 2013 at han hadde fått nok, og at han ville gi seg heller før enn senere. Før var altså denne helga.

Red Issue var en viktig bidragsyter på Fanzine-scenen, selv om den aldri vil ønske å bli forbundet med noen “scene”. De vil også bli savnet på gatene rundt Old Trafford, uten at det heller er noe de kommer til å bry seg så veldig om.

mittena_artikkel_stor

On Red Issue

By: Andy Mitten

It’s sad news that the Manchester United fanzine Red Issue has called it a day after 26 years. Their busy sellers sold their final issue at the Southampton game for which United conjured up a performance straight out of 1989.

Long term and lapsed readers and, to the amusement of their editor, some of the people they railed against in their final editorial, queued to buy copies of the 40 page A5 publication, with its small black print and cartoons.

  Red Issue produced 295 issues. Money was used to pay writers and sellers, many of whom would spend it watching Manchester United. The sellers became a tradition of games at Old Trafford, with cries of ‘New Red Issue out today’, real people talking to their readers in real life.

Cover of the last issue:

 

 

  A Manchester printer did the honours. I know, because one Red Issue’s original editors, Veg, recommended the printer to me at UWS in 1991. And their designer. We used both. Veg got annoyed when he found out the printer was charging us less than Red Issue. I shouldn’t have told Veg, for our prices duly rose the next issue.

  Veg was ten years older than me but we went to the same school in Urmston. Teachers didn’t always recall him fondly and recounted tales of him skipping lessons to watch United away matches, which is exactly how he liked to be remembered.

  Rather than be hostile towards the new fanzine UWS, Red Issue were helpful. We travelled to games together and started running coaches to matches. Our editorial line was as different as our personalities, but Red Issue was phenomenally successful while United We Stand looked what it was in those early days – a mag done by school kids.

  Red Issue’s other founding editor Zar used would ask if we’d ever have any sellers old enough to smoke. He’d also pass on life advice such as ‘sleep with as many women as you can while you’re young’.

  He, too, was helpful to us as he cringed watching the changing demographic of United’s match going support throughout the nineties. People asking if Red Issue was the programme were told in no uncertain terms where to go, while we told them that the programme was on sale at Old Trafford, a football stadium. Then we’d point at Britain’s biggest club stadium. 

  Veg could be distant to those he didn’t know but generous to those he did. He let me have his house in Stretford one summer when he went to America. Having a house aged 18 in Gorse Hill behind the Stretford End was superb – and all for £20 a week. I even let a small forest grow in his kitchen for the concept of washing up was an alien one. The shed was full of thousands of back issues of Red Issue with their distinctive red covers. He’d buy slides from photographic agencies and study images of Brian McClair or Gary Pallister for a potential cover image. For a time both our fanzines were done from the same terraced house. Upstairs, we had a little office (a phone on a floor) to take bookings for coach travel. Veg had a sharp mind and could be incredibly helpful. He drove my mates and me to the airport before a holiday. Gatwick airport, five hours from Manchester.

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

  On a pre-season tour to Norway in 1991, he drove me everywhere in a hire car. Norway’s beautiful, but we picked up three United supporters who’d been selling scarves in Stavanger, for a long drive to Molde which would take us almost 24 hours. The three lads, who still go to games today, decided to drink before and during the journey. When we came to the first of several car ferry crossings, they decided to dance of the roof of our hire car. Naked. The other passengers were startled. Veg was intensely vexed.

  We published a couple of books together, he set up a Red Issue website which was hugely popular…but cost a fortune to run. I think he was glad to get away and move to the other side of the world in 2003. He kept some interest in the mag but texted before the first game of the season in August 2005 to say that the fanzines were finished following the Glazer takeover.

  I hoped he was wrong and was delighted when we sold well that day. The decade since has shown that there was plenty of life left in fanzines. UWS is selling more than it was four years ago and while the increase has come in digital subscriptions, thousands of readers still prefer print.

  Zar was no longer involved either, but in JP they had a ferociously bright editor who’d travelled home and away with United. Unfortunately for those who expected rival fanzines to be at war with each other, we usually got on fine. People would criticise Red Issue to me and expect me to nod along. I never did. I realised how hard it was to produce a fanzine and to have responsibility for content, realised the hours you need to put in. JP would regularly work through the night to get their issue to bed.

  Of course we had differing views on content. I’d read parts of Red Issue and think ‘genius’ or ‘prick’ and I’m sure he did the same with UWS. Sure it’s the same for Barney, editor of Red News, who we also got on well with. I was proud that United’s fan base could support three varied fanzines.  

  Manchester City’s fanzines didn’t get on and Liverpool couldn’t raise a fanzine for years, but United’s fanzines got on alright, even if United fans were often riven with in-fighting.

  Whether you agreed or disagree with what they wrote, Red Issue was written by time-served fans who’d earned their stripes over years watching matches. They had quality, original, well-written and informed articles from a roster of talented writers. Some, like Richard Kurt, worked at the journalistic coalface chasing leads and contacts.

  United didn’t like the fanzine and people at the club would occasionally ask me about Red Issue, though the former secretary Ken Merrett confessed that he loved their use of the term ‘the suits’ for United’s officials.

  The world of fanzines would intrigue people and you’d get nosey types asking nosey questions. Still do.

  Occasionally people would get the magazines mixed up and I’d get abuse for something in Red Issue. Or, in the case of the former Liverpool player Phil Thompson, abuse for editing Red Issue. I was sat next to him on a sportsmans’ dinner evening in 1996 and he said: «So you’re the little fucker who edits that magazine».

  Despite wearing trainers one of his cartoonists wouldn’t have put on one of their infamous characters Bertie Magoo, JP was a friend. We went to Rio together in 2000 for the World Club Cup. JP approached Michael Platini and arranged an interview…which he published in United We Stand. Roy Keane took exception (no, honestly) to something and wanted to know who JP was. It’s probably good that the pair didn’t meet.

vascofans
Enthusiastic Vasco fans during the game vs. United.

  JP and I did our best to get the 200 United fans singing in the face of 40,000 Vasco da Gama fans bouncing to the one of the greatest songs we’ve ever heard in a football stadium. Watching treble winners Manchester United play in the Maracana was a world away from the environment which the three United fanzines grew out of. United had to pay AC Milan to play a friendly at Old Trafford in 1988, in part because fans were starved of European football.

  Under Ferguson, we travelled around Europe and beyond – sometimes to tournaments not even involving United like the 2007 Copa America in Venezuela. I chose my travel partners carefully on that one, a heavyweight boxer from Belfast and JP, who also boxes. JP wasn’t even unnerved when a big silver gun was pulled outside a bar one night in San Cristobal by the Colombian border. A group of men were in a dispute outside a bar when the gun was produced. I dived for cover behind a car and tried to drag JP with me, but he loved the drama. So you can see how he held his nerve when there were editorial issues with their fanzine. They’d prick pomposity, they’d make people laugh and piss people off, they’d do it their way.

  There was drama closer to home. They almost pulled off holding a party for United fans to celebrate Manchester City’s 25th anniversary without a trophy. At City’s Maine Road ground.

  They organised a successful 70s day at Blackburn too, took a banner inside Anfield to celebrate United winning 19th league title and had another one in the Kippax Street saying that ‘Manchester Is Red’. That was held up by unbeknowing City fans.

This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.

  And there would be no FC United without Red Issue. That’s a divisive issue, even a decade on. They did what they believed was right and the editor believes that FC is Red Issue’s legacy. 

  There’s been a big, justified, reaction to Red Issue closing. Sales were fine after all, but JP wasn’t. He told me in San Sebastian in November 2013 that he’d had enough and would call it a day sooner rather than later. That day was last weekend.

  Red Issue was a stalwart of the fanzine scene, not that it would ever want to be associated with any scene. They’ll be missed on the streets around Old Trafford, not that they’ll want to be mourned.