Ny spalte fra Andy Mitten

Andy Mitten skriver ekslusivt for united.no. Denne gang om utsatte kamper.

Publisert Sist oppdatert

Utsatte kamper er et mareritt for supportere. Forventningene du har knuses, og i tillegg til at eventuelle reiseutgifter ikke refunderes, kommer den nye arrangementsdatoen sjelden beleilig på en. Enda mer frustrerende er det når du mistenker at kampen ikke engang skulle blitt avblåst i det hele tatt. Bare se på United mot Chelsea, som skulle blitt spilt søndag. Kampen ble utsatt 24 timer før avspark, hvor årsaken til utsettelsen var de lokale veiene som var blitt isete og glatte på grunn av kulden. Banen var derimot fin.

Til og med Chelsea-fans i nærheten av stadionanlegget sa (overfor CCTV) at gatene ikke var farlige, og ingen butikker i nærheten av de antatt farlige gatene var stengte. På skandinaviske premisser mistenker jeg at forholdene i verste fall ville blitt betraktet som en liten ulempe. Avgjørelsen om å utsette passet et Chelsea-lag ute av form godt. Det samme kan ikke sies for et United i form, som jaktet sin første seier der siden 2002.

Heldigvis er utsatte kamper få og adskilte, og folk lærer seg å gjøre det beste ut av uheldige situasjoner. Gruppen med United-fans som strandet i Athen i september 2001, fikk vite at kampen mot Olympiakos var utsatt som en følge av den grusomme hendelsen den 11. september da de satt ved et svømmebasseng… Der måtte de belage seg på å bli værende i ytterlige to dager.

Tidligere denne måneden var det en annen gjeng med United-supportere som hadde en kveld utendørs i snøfylte Blackpool. Faktisk var det en kar som var i Lanchashire i hele seks dager. I en campignvogn. For seg selv.

Spesielt er det to utsatte kamper jeg husker godt, begge med bare noen ukers mellomrom i 1991. Sist en obligatorisk kamp på Old Trafford måtte utsettes, var i en ligakamp i desember 1991 mot Aston Villa. Vi hadde jobbet hardt for å få klart det nye nummeret av United We Stand, og dro av gårde til Old Trafford for å selge det – bare for å finne ut av kampen var avblåst som en følge av kraftig vind og regn. Du kan trygt si jeg var nedfor. Vi måtte betale trykkeriet for det nye magasinet, og planen var at vi skulle betale for pengene vi tjente under Villa-kampen. Konsekvensen av dette var at jeg måtte låne penger, men situasjonen ble enda mørkere da storkampen på Elland Road bare noen uker senere også led samme skjebne.

For på denne tiden kjørte vi buss til bortekamper, og det var jeg som hadde ansvaret. Jeg gikk for å sjekke de fire andre bussene, som alle var klare for avreise til Leeds, da nyheten om at kampen var blitt utsatt grunnet været. Veiene var fine, og busselskapet var forberedt på å frakte oss til Leeds.

For å gjøre en lang historie kort, så ønsket de fortsatt betaling, men passasjerene ville ikke betale for at de skulle fraktes ingensteds. Til slutt kom vi til enighet, og jeg dro tilbake til det bittelille kontoret – et lite avlukke i Gorse Hill nær bakken – for å ringe alle passasjerene og høre om de ville reise på den flyttede kampen. De fleste numrene jeg ringte hadde retningsnummeret 061, som tilhører Manchester, i tillegg til noen få i Bolton eller Wigan, eller en av de gamle industrielle byene ved utkanten av Manchester. Det var derimot et retningsnummer jeg ikke la kjennskap på, «0892», så jeg ringte det. I andre enden var det en munter kvinne.

– Hei. Jeg er ikke sikker på om jeg har rett nummer, men Grant har bestilt plass på en av bussene våre.

– Åja, det er gutten min, han ringte nettopp. Han er fortsatt i Manchester, og det er ingen flere busser hjem i kveld.

Hun var fra sørlige kanter og var sympatisk, og over telefonen minnet hun meg om den perfekte mor funnet i en reklame for vaskepulver. Jeg svarte: – Kan du be ham ringe busselskapet og gi beskjed om hvorvidt han skal være med på onsdag (til den flyttede kampen)?

– Selvsagt kan jeg det, kjære, svarte hun. – Jeg skal si det til ham når han kommer tilbake fra den elendige turen. Jeg er sikker på at han blir med, han er utrolig dedikert, vet du

Det viste seg at sønnen hennes, Grant, hadde foretatt følgende reise for å se 90 minutter med fotball på søndag: gå til togstasjonen, tog til London (uten billett), buss til Birmingham og deretter nattbussen til Manchester. Han ankom Manchester klokka tre om natta, og tilbrakte natten i Chorlton Street, der byens busstasjon lå. Stedet var et paradis for narkomane og prostituerte. For å få tiden til å gå, gikk han ute i den gråkledde januarmåneden mens han ventet på at bussene skulle sette kursen mot Leeds. Men de satte aldri kursen dit, og Grant måtte snart belage seg på en lang reise tilbake til Sussex. Turen hans startet lørdag morgen, og vanligvis var han hjemme igjen på mandagsettermiddagen. En ny tur ventet allerede på tirsdag, for det var ny kamp på onsdag. Og dette gjorde han hver uke.

Jeg lot meg fascinere. Grant tok veien for den neste kampen, og jeg møtte ham i Chorlton Street. Han så ut som en helt fra en Hollywood-film, og lignet mer en artist fra Take That enn han lignet en fotballfrelst. Jentene i vennegjengen var til å dåne av, og kunne like gjerne vært modeller for Victoria’s Secrets.

Vi ble venner som dro sammen, og snart skulle han flytte til Manchester. Dette ble et slikt vennskap som ble skapt gjennom kjærligheten til et fotballag. Og alt dette bare på grunn av en utsatt kamp.

Med det gjenstår det bare å ønske alle dere Røde, skandinaviske supportere en riktig God jul og et godt nytt år! Skål!

Oversatt av Fredrik Filtvedt

Etter mange henvendelser publiserer vi nå også Mittens spalte på engelsk.

Postponed games are a nightmare for fans. Your anticipation is crushed, you don’t get refunded for any travel and the rearranged dates seldom suit. It’s even more frustrating when you suspect that the game didn’t even need to be called off. Take United at Chelsea last Sunday. The match was postponed 24 hours before kick-off, with the icy condition of the local roads the justification. The pitch was fine.

Yet Chelsea fans close to the ground (backed up by CCTV images) said the streets were not dangerous, nor did any shops close on these supposedly perilous streets. On Scandinavian criteria, I suspect the conditions would have been nothing more than a minor inconvenience. The postponement suited an out-of-form Chelsea, rather than an in-form United going for our first win there since 2002.

Thankfully, postponed matches are few and far between and people learn to make the best of bad situations. The group of Reds stranded in Athens in September 2001 learned that United’s match against Olympiakos was postponed because of the September 11th atrocities by a swimming pool… where they stayed for another two days.

And another set of Reds still had a night out in snowy Blackpool earlier this month. Indeed one lad stayed for six days in the Lancashire resort. In a caravan. By himself.

Two postponed matches stand out for me, both within the space of a few weeks in 1991. The last competitive match to be postponed at Old Trafford was a league game in December 1991 against Aston Villa. We’d worked hard to get the new issue of United We Stand ready and trekked to Old Trafford to sell it, only to find that the game was off due to high winds and heavy rain. I was gutted. We had to pay the printers and planned to do it with mags sold at the Villa game. I had to borrow money, but the situation would get a whole lot worse a few weeks later when a big match at Elland Road was postponed.

We were running coaches to away games at the time and I was in charge. I went to meet the four coaches ready to depart for Leeds and got everyone on board when the news came through that the game was cancelled due to the weather. The roads were fine and the coach company was prepared to drive us to Leeds. In short, they still wanted payment, but the passengers wouldn’t hand over cash to go nowhere. An agreement was eventually reached and I returned to our tiny coach office – a box room in Gorse Hill near the ground – to ring all the passengers and see if they would be travelling to the re-arranged game. Most of the numbers bore the 061 telephone code of Manchester, a few Bolton or Wigan prefixes, or one of the old industrial satellite towns that fringe Manchester. There was one code I didn’t recognise: ‘0892’. I called it. A cheery female answered.

“Hello. I’m not sure if I’ve got the right number, but someone called Grant booked on a coach.”

“Oh, he’s my boy. He’s just called. He’s still in Manchester and there are no buses back tonight.”

She was southern and sympathetic, conjuring up the image of the perfect mum found in advertisements for washing powder. I replied, “Well, can you ask him to call the coach company to let us know if he’ll be travelling with us on Wednesday for the rescheduled game.”

“Of course I can, darling,” she replied. “When he gets back from his wretched trip I shall tell him. I’m sure he’ll be going back up. He’s incredibly dedicated you know.”

It transpired that her son Grant had undertaken the following journey to watch a 90 minute football game on the Sunday: walk to train station, train to London (no ticket), coach to Birmingham and the ‘midnight express’ coach to Manchester. He’d arrived in Manchester at 3am and spent the night sleeping rough in the city’s Chorlton Street bus station, a haven for addicts and prostitutes. He’d walked the grey, rain-lashed January streets of the city in the morning, killing time until the buses were ready to leave for Leeds. Except they never left for Leeds, and Grant’s long journey back to Sussex was about to start again. A journey that started Saturday morning and ended on Monday afternoon. And would start again on Tuesday for the game on Wednesday. And he did that every week.

I was intrigued. Grant did book on for the return leg and I met him at Chorlton Street. He looked like a hero from a Hollywood movie, more Take That than football anorak. His girlfriends were sensational, and could have modelled for Victoria’s Secrets.

We became mates, travelled together and he soon moved to Manchester, one of those enduring friendships created through the love of a football team. And all because of a postponed game.

Finally, I’d like to wish all the Reds in the Scandinavian branch a very happy Christmas and the very best wishes for the New Year. Skål!

Andy Mitten er en velkjent og respektert journalist fra Manchester. Han er blant annet redaktør for fanzinet United We Stand. Mitten vil skrive en fast spalte for united.no annenhver uke.

Powered by Labrador CMS