Andy Mitten om fans og transfers

Overgangsvinduet stengte forrige uke. Her skriver Andy Mitten om hvordan han – og sikkert mange andre ordentlige journalister – opplever det.

Om overgangsvinduet og galskapen

Av: Andy Mitten

Psykologien mens overgangsvinduet er åpent er fascinerende. Jeg blir selv spurt mange ganger hver dag på sosiale medier om United kommer til å kjøpe noen.

Når jeg treffer folk på gata så er det også spørsmålet: Hvem kommer United til å kjøpe. Til og med tidligere United-spillere spør meg.

Uniteds maktbase er imidlertid liten. Det er Ed Woodward, Richard Arnold, Jose Mourinho og Glazers.

Jeg traff nylig tidligere United-formann (og nåværende president) Martin Edwards på Mallorca, og fortalte ham at Zlatan Ibrahimovic kom til å skrive under på en ny kontrakt. Selv visste han ingenting.

Sir Alex Ferguson og David Gill visste heller ingenting, selv om de, som Edwards, sitter i klubbens fotballstyre. Hvorfor? Jo, fordi de kun møtes én eller to ganger i året. Det styret er mye symbolsk.

Fans kan likevel være snåle når det gjelder overganger.

Som mange journalister så har jeg kilder.

Det har tatt meg 25 år å opparbeide kildenettet mitt, og det består av agenter, folk som arbeider i klubbene, spillere, managere og ex-spillere. Tillit er avgjørende. Man kan ikke misbruke den.

For to-tre uker siden fortalte en kilde meg at Ibrahimovic var i ferd med å skrive under for United på ny. Det var et scoop, og jeg antydet det hele på United We Stand-forumet.

Selvsagt ønsket fans da å vite mer med en gang.

Kontakten min ble imidlertid nervøs for det hele, og ba meg om å vente. Jeg ventet derfor fire dager før jeg skrev det for ESPN. Historien spredde seg så raskt rundt om i hele verden. For en journalist gir det en stor buzz.

Likevel er det hele spesielt. Når man har rett om en historie så hører man aldri noe fra noen. Ingenting. Skriver du noe som ikke skjer så blir folk helt gærne.

I 2014 fortalte to gode kilder meg at United forsøkte å kjøpe Arturo Vidal fra Juventus. Det var alt jeg skrev: At de forsøkte. Han skrev imidlertid ikke under, og folk tok helt av. Jeg ble truet, det var hele greia. Så godt som alt var anonymt. Twitter kan være et sted full av sinte fans, og mange av reaksjonene kom fra India eller Afrika. Det var galskap.

Samtidig, da jeg har besøkt India og Afrika har jeg kun møtt respektfulle mennesker, men på nett er det en helt annen virkelighet.

Samme år, altså i 2014, ble jeg oppringt av en god kontakt i Nederland, en som var tett på Zlatan. Han fortalte meg at United var i ferd med å kjøpe Daley Blind fra Ajax. Han hadde vært på PSV-Ajax-kampen dagen før, og han fortalte meg at overgangen var nært forestående.

Derfor skrev jeg det.

Han var en av mine beste kilder, og ett år senere var han mannen som fortalte meg at Memphis Depay også kom.

Med vilje så holdt jeg litt igjen i det jeg skrev om Blind-overgangen. Overganger kan jo gå i vasken.

Jeg skrev om det mandag, men onsdag sa Blinds agent til engelske radiostasjoner at det ikke var noen avtale med United. Det hadde heller ikke vært noen kontakt. Jeg trodde ikke på ham selv, men på nett ble jeg fullstendig slaktet.

Selvsagt er det ikke personer du kjenner som tar av, det handler om anonyme og sinte personer. Folk som forsøker å gjette seg til hva du vet – og som oftest tar feil.

Så, den påfølgende lørdagen, skrev Blind under for United.

Merkelig nok hørte jeg ingenting da. Ikke en eneste melding dukket da opp.

Derfor begynte jeg selv å kontakte de som hadde hetset meg. Alle fremstod da flaue, men fortsatt anonyme.

Etter at Zlatan-historien hadde breaket nå så spurte jeg en av redaktørene mine om hvorfor folk reagerer som de gjør:

– Folk tar det som stemmer for gitt. Det er fordi de blir servert en konstant strøm av gratis innhold, sa han.

– I tillegg tror jeg mange av dem egentlig er flaue over seg selv, over at de faktisk trodde at det kom til å skje (når det ikke gjør det), fortsatte han.

Fans ønsker at mange av historiene de leser skal være sanne, og sånn sett blir de dratt inn i det hele.

Samtidig kjenner jeg selv til journalister, som jeg aldri har sett i virkeligheten, som fremstår som autoriteter på overganger. Ingen ordentlige journalister vet hvem de er, men slik er standarden på sosiale medier.

Jeg vet selv om journalister som aldri forlater kontoret, men som likevel publiserer med autoritet om United. Noen av dem gjør det gratis kun med et håp om å bli anerkjent som en som kan ting.

Det er flaut.

Andre igjen får med seg alt hva andre sier og skriver, og så velger de bare hva de skal si eller skrive basert på det de har lest. Dette er personer som aldri må forholde seg til de personene de skriver om i virkeligheten.

Det er også en annen faktor. Hvis du faktisk sitter på informasjon om at en spiller kommer til å skrive under, så er det faktisk verdt penger.

Selv så kunne jeg ha solgt Zlatan-historien min til hvem som helst, og jeg ville aldri gitt den bort på twitter gratis. Det er nemlig ikke Twitter som betaler regningene mine.

Ingen respektabel journalist ville gitt bort reell informasjon på sosiale medier.

Unntaket er de gangene klubben forteller ting til flere journalister. Da vil du ofte se at flere journalister legger ut samme type tweet bortimot samtidig.

Jeg skal forresten også legge til at det kan være et annet unntak, og det er når man skjønner at man ikke får være alene om den nyheten, at i løpet av kort tid så vil mange andre vite om det.

I fjor så fikk jeg selv vite at en bombegruppe var på vei til Old Trafford i forkant av Bournemouth-kampen. Kilden var den beste, jeg tweetet det, og så brøt galskapen ut.  Deretter: 28 minutter uten noe offisiell informasjon. Det var 28 minutter hvor folk anklaget meg for løgner eller bare å finne på ting.

Så tweetet Stan Collymore det samme, og jeg tenkte at ”han er jo på kampen så han ville ikke bare funnet på det”.

Deretter begynte andre å melde det samme.

Fem dager etter møtte jeg Nemanja Vidic i Milano. Han hadde åpenbart googlet meg før jeg kom og det første han sa var:

– Hvordan visste du om bombetrusselen? Og hva vet du om meg?

– Jeg vet alt om deg, svarte jeg.

Noen personer kan rett og slett ikke forstå at ting kan endre seg.

En mandag i juni så ble jeg ringt opp av en spiller som kjenner Antoine Griezmann veldig godt. Han er en nær venn, han har spilt med ham. Dere vet alle hvem han er.

– Grizzle vil til United. Det sa han akkurat til meg, fortalte han.

Derfor skrev jeg, sterk i troen, at Griezmann hadde fortalt venner at han ville til United.

To dager etter ombestemte så Griezmann seg, slik mennesker kan gjøre. Dermed begynte nok et skred av ”Du sa jo at han kom”, men nei, jeg gjorde ikke det.

Det hele ender gjerne med at man ruger på mer informasjon enn man er villig til å dele.

For to uker siden fikk jeg beskjed om at Andreas Pereira ønsket å dra til Valencia på lån, at de ønsket ham, men at Jose ikke hadde bestemt seg for hva han ville. Tre dager senere skrev jeg om det på United We Stand-forumet, med klar beskjed om at det måtte forbli der. 20 minutter senere hadde folk imidlertid skrevet om det – og hevdet at det var deres eksklusive sak.

Derfor skjønner du kanskje hvorfor det nesten ikke var verdt å nevne det.

Det er bedre å ivareta tilliten til kilder på lang sikt, kilder som det kan ta 10, 15 eller også 20 år før de begynner å snakke med deg. Hvorfor ruinere det bare for å bli med på alle de latterlige overgangs-spekulasjonene?

Samtidig er den triste sannheten at overgangsnyheter gir mer klikk enn andre nyheter. Selv om det bare er tull og tøys eller uriktige nyheter.

Nettsidene til noen tidligere respekterte aviser driver nå med lite annet enn click-bait-journalistikk, hvor alt handler om å dra klikk.

Forrige uke var det en historie om at Mourinho hadde blitt fotograft sett snakkende i telefonen sin. De kan få en sak ut av så lite som at et par fans ønsker at Lionel Messi bør kjøpes. Og dessverre, folk leser det. Folk er avhengig av det, overgangs-junkier.

Jeg er faktisk overbevist om at noen faktisk heller vil se at United kjøper spillere enn å se United spille kamper.

Du kan lese flere artikler fra Mitten på united.no her.