At vi var ute av Champions League og måtte ta til takke med Europa League var bare toppen av isberget. På banen sto elleve mann og så forfjamset bort på hverandre, så ned i bakken, så bort på manageren, og så bort på supporterne. Det var ikke lenger elleve staute karer som kunne holde hodet høyt etter et ærefullt tap, det var elleve gutter som nettopp hadde opplevd, i manges øyne, deres mest pinlige 90 minutter noensinne i deres karrierer.

Du kan følge Jonas på twitter ved å trykke her.

Da dommer Kuipers blåste i fløyta for siste gang denne forsmedelige onsdagskvelden, var det realiteten som traff Manchester United. Basel hadde kjempet med nebb og klør, og hadde fullt fortjent slått den tapende finalisten fra fjorårets turnering. Som Manchester United-supporter tror jeg aldri jeg har kjent meg såpass skuffet over laget som det jeg gjorde den kvelden. Og det sier jeg med 1-4 mot Liverpool og 1-6 mot City friskt i minne.

United var tafatte, kjedelige, evneløse og uten mål og mening mesteparten av kampen. Den gløden United som regel viser, den evnen til å aldri gi opp, våknet aldri helt. Da Phil Jones reduserte så vi noe av auraen United har gjort seg verdenskjente for, men det var for sent. Jeg tror vi alle møtte oss selv i døra den kvelden. Der vi jublet og fnyste av motstanden da trekningen ble gjort tidligere i høst, fant vi oss selv nedgravd i pinlighet, usikkerhet og, for noen av oss, skam.

Det som skuffet meg mest i går var den ansvarsløse oppvisningen som ble vist på banen. Da Marco Streller sendte sveitserne i ledelsen, var det mange som rettet en pekefinger mot David de Gea, som hadde hatt en veldig lei utrustning i forkant av målet. Ikke så jeg én spiller gi han et klapp på skulderen, ikke så jeg én spiller fortelle han at det var i orden.

Kaptein Vidic var allerede på vei ut av målgården, ristende på hodet, mens Rio Ferdinand, en av Uniteds mest rutinerte, sto med henda i sida og så ut som han ikke helt hadde fattet hva som nettopp hadde oppstått. De Gea selv prøvde å forklare seg, eventuelt passere skyld videre, men til ingen nytte. Der Basel-gutta smilte, klappet for hverandres forsøk og støttet hverandre, ristet United-spillerne på hodet, gestikulerte oppgitt mot hverandre og virket ikke helt som de forsto hva den andre delen i deres klubbs navn faktisk betydde.

Da Roy Keane forlot United i 2005, forlot en del av klubben med han. Som kaptein i seks av de syv sesongene da han stolt kunne løfte Premier League-trofeet hadde Roy Keane, nærmest egenhendig, gjort United til en av Europas virkelige stormakter. Jeg vet nå at det er mange som vil dra frem ikoner som Cantona, Giggs, Beckham, Scholes, Schmeichel og Sir Alex Ferguson selv, men for oss som vokste opp i denne perioden er det allmennkunnskap at Uniteds hjerte og sjel var en irsk gladiator rustet til kamp på midten av banen.

Keane var ikke teknisk noen god fotballspiller, ei var han kjent som en fotballspiller med øye for det fantastiske. Men Roy Keane var en vinner. Til tross for at vi ikke så det gjennom TV-skjermene, går det mange historier om hvordan Keane kjeftet spillerne huden full etter en dårlig pasning, et dårlig skudd, eller en fatal blemme. Motspillere, så vel som medspillere, fryktet han. Selv supportere fra andre lag, deriblant Arsenal, som var Uniteds argeste konkurrent under Keanes storhetstid, vil innrømme at til tross for deres overfladiske hat så fantes det en god del respekt for mannen fra Cork. Han tok på seg det sorte armbåndet for United med ære og med stolthet. Som en general som ledet sine tropper til kamp, kjempet Keane for hver eneste ball, tok hvert eneste løp og styrte United-skuta gjennom ukjent farvann, og frem til det forjettede land. Gang på gang. Det er nettopp den mentaliteten, den æren og den viljen til å legge igjen absolutt alt man har over de 90 minuttene som gjør at dagens United er en skygge av seg selv.

Hvor ble det av den mentaliteten?

Hvor ble det av den lidenskapen som Keane utspilte?

Vi var suksessfulle i tiden etter Keane også, men æren for det kan nok fort tildeles en portugisisk superstjerne som skulle bli den første United-spilleren til å vinne Gullballen på 40 år da han vant prisen i 2008. Til tross for at det er han mange snakker om som «the missing link» i dagens lag, retter jeg heller blikket mitt mot den iren som forlot United for Irland-inspirerte Celtic i 2005.

Det er ingen leder i dagens United-lag. Ingen som tar ansvar når ting går som verst. Nemanja Vidic er mannen med kapteinsbåndet, men selv ikke han virker som noen terrier når laget spiller under pari.

Det samme går for Patrice Evra når han er kaptein, det samme går for Ryan Giggs, det samme går for Rio Ferdinand. Det er ingen som tar ansvar i laget, ingen som pusher laget fremover, og ingen som virkelig viser den vinnerviljen og den mentaliteten vi som United-fans er oppdratt med, og elsker. Jeg husker Roy Keanes oppvisning på Stadio Delle Alpi i 1999 da det så ut som Filippo Inzaghi hadde dyttet oss ut av Champions League i semifinalen. Til tross for sitt gule kort som betydde at han måtte stå over en eventuell finale, gjorde Keane kampen til sin egen personlige plattform. Juventus-supporterne sto igjen og applauderte han etter kampen, selv om de nå måtte vente nok et år på å kunne gjenreise «den gamle dame».

Legender skapes på sånne kvelder. Med ryggen mot veggen, med kun et glimmer av håp så trer de frem og bærer laget på ryggen. Jeg ser ingen slik person i United i dag.

En type som Roy Keane skapes ikke over natta. Det er heller ingen spiller på noe som helst overgangsmarked som kan ta på seg den rollen, eller bli såpass instrumental som han var per dags dato. Keane selv ble kanskje ikke avlet opp i United, men han tok fortsatt på seg det ansvaret som trengs for å bli en viktig brikke i et lag som United.

Om vi går tilbake til Basel-kampen så vi kanskje et visst glimt av en ung Roy Keane i form av en annen ung, men autoritær terrier. Til tross for tapet, så man hvilken ledertype Phil Jones allerede er med sine 19 år. Jeg husker spesielt et tilfelle der De Gea gav Jones en litt for hard pasning som engelskmannen slet med. Da han omsider fikk spilt ballen fra seg, sparte han ikke på kruttet da han sto og pekte og smelte med kjeften mot den unge spanjolen. Det var kanskje ingen eksakt kopi av Delle Alpi-versjonen av Roy Keane, men hans mål på hodet i sluttminuttene fikk meg også til å huske «Keano». Prestasjonsmessig var det heller ingen ren kopi av den kvelden i 1999, men man kunne fort se hvorfor folk har sammenlignet de to.

Personlig syns jeg det er flott når man får muligheten til å se slike spillere vokse opp i klubben vår, men å sette så mye ansvar på skuldrene til en 19-åring er ikke riktig. Uansett hvor autoritær og imponerende han måtte være.

Det finnes mange spillere i dagens stall som må ta seg en god titt på seg selv etter denne kampen. Jeg har nevnt en del navn, men det er flere som nå må prøve å finne seg selv i laget. Det er ikke til å legge skjul på at vi har hatt en vanskelig periode i klubben spillemessig, og det er opp til spillerne å vise verden hvorfor vi vant ligaen i fjor, hvorfor vi kom til Champions League-finalen, og hvorfor vi fortsatt blir regnet som et av verdens beste lag. Et lag som Manchester United hører ikke hjemme i Europa League.

Med det laget vi har i dag skal vi også være gode nok til å slippe å spille Europa League, men konkurrere mot de beste i Europas gjeveste klubbturnering. Som sagt, jeg tror ikke vi skal lete etter noen frelser på overgangsmarkedet, eller grave oss ned dersom Fergie ikke henter inn noen nå i januar. For å være ærlig tror jeg ikke han kommer til å gjøre det heller, fordi han ser potensialet i klubben, og potensialet i spillerne. Personlig hadde jeg ikke vært imot å hente inn en spiller eller to, men det kommer ikke til å løse problemet vi står igjen med.

Dette handler ikke om kreativitet, eller uhell foran målet. Dette handler om at det er ingen som tar tak i laget, og rister ut den siste prosenten av energi som spillerne har igjen. Det er ingen autoritær figur som presterer over det menneskelige når det trengs som mest. Det er ingen som leder laget fremover, det er ingen som tar ansvar. I det store og det hele kan vi nesten si at det er ingen, per dags dato, som på banen passer på at Manchester United forblir Manchester United.

Du kan følge Jonas på twitter ved å trykke her.

Vil du lese mer av Jonas, kan du også gjøre det på det ved å gå på bloggen han har sammen med Nicolas Berg på theprawnsb.blogspot.com. Bloggen har også en twitterkonto, @ThePrawnSB.

Enig i eller uenig med bloggerne vår? Si din mening i kommentarfeltet nederst.