Røde Gary vokste opp som United-supporter og spiste med god appetitt Sir Alex' leveregel: Vi mot resten av verden. Og nåde den som prøver seg mot oss.

Gary Neville passet perfekt inn i det laget Ferguson skulle bygge opp, både sportslig og sosialt. Han var "local lad" fra Greater Manchester. Han forstod hva det handlet om. Og han var et lovende fotballtalent. Det vil si: Lillebror Phil hadde et mye større talent. Men Garys ukuelige evne til å stå på, hans "never say die"-innstilling, og hans stahet, treningsiver og evne til å perfeksjonere seg hele tiden. Og ikke minst hans pasjon, lidenskap og kjærlighet til fotball og Manchester United førte Gary langt. Veldig langt.

For hvem er det som kan skilte med følgende samling: Åtte ligagull, tre FA-cup, to Ligacup, Champions League 1999 og Klubb-VM og 85 A-landskamper for England. Ikke mange.

Ingen er naive, og minst av alle Gary selv. Ikke alle utenfor den Røde delen av Manchester elsket Gary. Fordi han sto last og brast med klubben sin. Fordi han bryr seg om sine, og gir en kald skulder til de han ser på som rivaler. Fordi han er sta og i noens øyne kanskje til og med sær. Som da han i 2004 drev lobbyvirksomhet med den engelske A-landslagstroppen for å få spillerne med på en boikott som en protest mot FA sin strenge karantene på åtte måneder mot Rio Ferdinand. Nå ble det aldri noe av, men Garys initiativ og innsats for få til en boikott sier mye om mannen. Akkurat som historien om da han kjørte mot rødt i et lyskryss utenfor Old Trafford. En gjeng på 20-30 Liverpool-supportere hadde oppdaget "Gaz" etter en kamp mellom United og Liverpool. Gary har aldri vært scousernes "cup of tea", og da bortesupporterne var på god vei mot velte bilen, ga Gary bånn gass. Frittalende Gary er blitt sitert på: "I can't stand Liverpool. I can't stand Liverpool-people. I can't stand anything to do with them." Om det var mulig å bli mer forhatt på Merseyside klarte Gary å ta ekstra steget da han ekstatisk og hemningsløst jublet foran Liverpool-fansen etter Rio Ferdinands 1-0-mål i siste minutt i januar 2006. Noe som ga ham en bot på 5.000, og som Neville proteserte mot. En anke han for øvrig tapte. Han protesterte ikke for pengenes skyld, men av prinsipp. "Å være en robot, ribbet for lidenskap og spirit er tydeligvis veien å gå for en moderne fotballspiller. Jeg spør myndighetene: Hvor blir fotballen ført hen? Gary la aldri skjul på at det var oppveksten som United-supporter i tiden da klubben slet som var med å forme ham. Som Manchester-gutt født i 1975 måtte han - som alle andre i hans generasjon - pent se på at trofeene havnet på Anfields troférom år etter år. Helt til han var gammel nok til å gjøre noe med det selv. Og da gjorde han det til gangs.

Class of -92. Dette historiske kullet der eksepsjonelt mange av spillerne kom gjennom det trange nåløyet, og der Gary var en sentral brikke. Han var kapteinen da United slo Crystal Palace i FA Youth Cupfinalen det året. Allerede da var han en ledergestalt. En som tok ansvar. En som gikk foran og først i stridslinjen. Sånn Gary har gjort hele sin karriere og i hele sitt liv.

Og mens broren Phil omsider ga etter for lysten til å spille mer fast og be om transfer, ga Gary aldri etter. At Gary skulle spille for en rivaliserende klubb, og kanskje en dag sette seg i motstandergarderoben og lade opp til kamp mot sitt elskede Manchester United... det er like absurd som det er utenkelig. Gary Neville hadde aldri en agent. Han rådførte seg litt med sin far, Neville Neville, men som Gary en gang sa: "Kontraktsforhandlingene drøyer sjelden mer enn en halvtime." Mer trengtes ikke. Han følte seg priviligert som en godt betalt fotballspiller for den eneste klubben han ønsket å spille for.

Vi forstod vel alle at det gikk mot slutten av fotballkarrieren til Gary Neville. Ankelskaden som gjorde at han fikk bare én opptreden i 2006-07 satte ham langt tilbake. Allikevel gjorde han det såpass bra at han fikk henholdsvis 29 og 28 kamper de to siste sesongene. Men bare fire ganger denne sesongen har han fått slippe til. Timingen er likevel trist. En legende - ja, for her snakker vi faktisk om en legende - som Gary Neville skal ikke legge opp på den måten. Ideelt skulle han ha sluttet med et stort smell foran et fullsatt Old Trafford på tampen av sesongen.

Skjønt siste sceneteppe har ennå ikke falt. Til sommeren får han sin velfortjente testiomialkamp. Og sangen, den velkjente sangen vil garantert runge i flere år framover. Ja, for du kan vel teksten? "Gary Neville is a Red, he hates scousers!".