– En av tidenes United-spillere

Wayne Rooney har forlatt Drømmenes Teater, og det må selvfølgelig markeres. United.no-redaksjonen deler derfor sine beste Rooney-øyeblikk.

559 kamper. 253 mål. Troféer i bøtter og spann.

Tidenes mestscorende United-spiller har gitt oss ufattelig mange gode minner.

TAKK!

Hva er ditt beste Rooney-øyeblikk?

LES OGSÅ: Ti store Rooney-øyeblikk(+)

Bjarte Valen, journalist

Det er et velkjent faktum at ingen United-spiller har scoret flere mål for klubben enn Wayne Rooney. Men det er også verdt å huske på at det faktisk er kun fem spillere som har flere kamper i United-trøyen enn Rooney.

Det finnes neppe en eneste United-supporter som vil bestride legendestatusen til Ryan Giggs, Sir Bobby Charlton, Paul Scholes, Bill Foulkes eller Gary Neville. Ikke bare troner disse fem spillerne øverst på listen over de med flest kamper for klubben, disse fem var også spillere fra eget akademi og spillere som forble lojale til klubben gjennom hele karrieren.

Wayne Rooney var Everton-fan fra barndommen og har forblitt det siden. Det har han heller ikke lagt skjul på og jeg beundrer faktisk ærligheten hans.

Saken fortsetter under bildet. 

Flørtet med United-exit

Men to ganger flørtet han med en United-exit, og det var to ganger da klubben trengte ham som mest. Jeg likte det ikke da, og jeg liker det ikke nå, men for meg vil fakta trumfe følelser i debatten om Wayne Rooney er en United-legende eller ei.

559 obligatoriske kamper, 253 mål og 12 store troféer i United holder for meg og jeg tror det ville vært vanskelig for Manchester United å oppnå tilsvarende suksess uten Rooney.

Jeg var 28 år da Rooney kom til United og han har vært United-spiller i hele min yrkesaktive karriere som fotballjournalist i England. Det kommer derfor, unektelig, til å bli en smule rart å skrive om United uten å nevne Wayne Rooneys navn, men United-toget ruller videre og ingen er uerstattelige. 

Jeg kommer aldri til å glemme de tre målene i debuten, ei heller da han banket ballen i krysset mot Newcastle, eller brassesparket mot Manchester City.

De gode minnene er uendelig mange flere enn de vanskelige øyeblikkene og ingen vil uansett kunne frata Wayne Rooney en prominent plass i historiebøkene om en av tidenes største United-spillere.

Saken fortsetter under videoklippet. 

Lars Morten Olsen, redaktør United-supporteren

Det var en vakker aprildag og jeg glemmer det aldri. Rooney scoret hat trick mot vår tribune, og Red Army klikket fullstendig.

Kanskje viktigst av alt var at målene og seieren var av enorm betydning for Uniteds 2011-ligagull, Uniteds nummer 19 og dermed ett mer enn Liverpool.

Arsenal, Man City og Chelsea pustet oss alle i nakken den våren. Etter to tap på tre kamper, mot Chelsea og Liverpool attpåtil, er det en underdrivelse å si at kampen mot West Ham var viktig. United MÅTTE vinne!

Jeg var en av de heldige med billett på kortsiden av Upton Park den tidlige ettermiddagen, klar for å støtte mitt Manchester United i samfulle 90 minutter. En merkelig fotballkamp der West Ham ledet 2-0 ved pause, etter to straffer, etter at United ledet cornerstatistikken 9-0.

«Hvordan kan de lede? Og med to mål!?», sa vi mens vi slukket tørsten i pausen.

Saken fortsetter under bildet. 

15 sprø minutter

Dommer Lee Mason svarte aldri, men det gjorde Rooney. Rooney og Sir Alex. Sjefen vår foretok en aldri så liten taktisk genistrek i pausen ved å sette inn Chicharito for Evra, og flyttet Giggs ned på venstreback. United presset på, og det virket som et tidsspørsmål før det ble hull på byllen.

I løpet av 15 sprø minutter hadde Rooney gjort hat trick, og kampen var snudd i vår favør. Først et Beckham-lignende frispark rundt muren. Deretter en pasning fra Valencia hvor Rooneys eminente første touch ga ham nok rom til å komme alene med keeper Green, og i den situasjonen bommet ikke nummer 10.

United pøste på for mer og innbytter Berbatov var nær scoring før Fabio slo et innlegg som traff en West Ham-arm. Straffe! Vår mann Rooney bommet ikke, og Red Army gikk fullstendig fra konseptene. Det gjorde kanskje Rooney også til en viss grad idet han skrek F-ordet inn i kamera. Full oppstandelse og Rooney fikk senere to kampers karantene.

Men kampen var ikke slutt, fem minutter før slutt styrte Chicharito inn 4-2, og «We shall not be moved» fra United-fansen må ha blitt hørt helt bort til Bow Bells.

Saken fortsetter under bildet. 

Eivind Brennhovd Holth, journalist

Hvor begynner du når du skal takke av en spiller som har vært en av klubbens bærebjelker de siste 13 årene og forlater klubben med sitt navn øverst på toppscorerlisten? Ved begynnelsen, kanskje?

Jeg husker det som om det skulle vært i går. Guttelaget vårt hadde stoppet for en sikkert ufortjent burger på vei hjem fra en fotballkamp mot Tyristubben, Holeværingen eller et annet Buskerud-lag da det tikket inn SMS-oppdateringer om hva som skjedde på Old Trafford. Wayne Rooney, tenåringsdebutanten, hadde scoret hattrick mot Fenerbahce.

Det var noe med energien og temperamentet som bare trollbandt deg. En kraftplugg med både tempo, teknikk og nese for mål. Debuten skjøv tvilen til side og skjøt forventningene i været. Dette var en gutt som skulle bringe trofeer til Old Trafford i årene som kom.

Best var han når han var sint. Som mot Newcastle i 2005, eller mot Milan i 2007. Men da noe av råskapen forsvant med årene, røk samtidig en av strengene Rooney spilte mest på.

Kanskje var det også derfor det var så enkelt å ta ham i forsvar? Selv reagerte jeg med å plassere knyttneven i ansiktet til en Rooney-kritisk kompis på tribunen etter det målet mot Manchester City. Og jeg husker fortsatt hvordan Rooney i knestående feiret scoringen til Michael Carrick mot Fulham i 2014. Det var ren lidenskap med høy smittefare.

Målene og medaljene taler egentlig for seg selv, men likevel forlater klubbens toppscorer Old Trafford med et småfrynsete rykte, selv om han i alle fall tidvis innfridde de umulige forventningene han skapte til seg selv, som i 2011/12-sesongen, da han endelig var oppe og nikket blant de aller, aller beste.

Legende, eller ikke, det får bli opp til hver enkelt å bedømme, men øyeblikkene glemmer vi aldri. For engasjert United-fansen, det har han alltid gjort, og det vil han alltid gjøre, også i fremtiden.

Erik Andreassen, journalist

Som fotballsupporter er det ofte deilig å se tilbake på gode øyeblikk, og særlig i tyngre tider – der laget sliter, og troféene uteblir. Wayne Rooney ga oss mange gode øyeblikk, og jeg kan aldri se for meg at United hadde vunnet fem PL-titler mellom 2006 og 2013 uten kraftpluggens tilstedeværelse og innsats.

Til tider var både han og United så gode at forventningene til begge ble urealistisk høye. Det var faktisk så mange gode øyeblikk at man ikke følte noe stort behov for å mimre.

Det neste store øyeblikket var alltid like rundt hjørnet. Ferguson sørget for at spillerne alltid var sultne.

En sult og seiersvilje som smittet over på oss supportere.

Jeg kan selvfølgelig nevne brassen mot City, debuten mot Fenerbahce eller den vanvittige volleyen mot Newcastle, men for meg har Wayne Rooney vært i United så lenge, og vært så viktig, at jeg heller vil trekke frem en periode der han var savnet. 

Men man kan ikke ha en Rooney-mimresak uten dette klippet! Saken fortsetter under videoen. 

For selv om mange United-supportere sikkert kommer til å savne Rooney når han nå forlater United, er han langt ifra uunnværlig for laget. Men på et tidspunkt var han nesten det, og spesielt i årene etter at Ronaldo ble Real-spiller i 2009.

2009/10-sesongen er nok ikke den som huskes best av United-supportere flest, og det er kanskje ikke rart. Vi vant jo «bare» ligacupen.

Der ble Rooney matchvinner. Han reddet også straffesparkkonkurranse med en overtidsscoring i Community Shield og banket inn den ene scoringen etter den andre – både i serien og Champions League.

Saken fortsetter under bildet.

Det ble faktisk over 30 mål i alle turneringer den sesongen, og det til tross for at han ble skadet da alt skulle gjøre avgjøres.

Jeg står fortsatt på at United fort hadde vunnet både Premier League og Champions League den sesongen hvis ikke Rooney hadde blitt skadet i kvartfinaleoppgjøret mot Bayern Munchen.

Men spist er spist og skader er skader. Måten Rooney sto fram som en ekte legende, i en sesong der United virkelig trengte ham, er noe jeg derimot aldri vil glemme.

For en målscorer. For en fightervilje. For en spiller!

Etter den skaden føler jeg det gikk sakte (veldig sakte i starten) men sikkert nedover med kraftspissen.

Men han slo alltid tilbake! For eksempel som i 2010/11-sesongen, da han etter en fryktelig høstsesong leverte brassesparket mot City og hat-trick mot West Ham på våren, eller som i 2013/14 under David Moyes, da arbeidsviljen, og til tider scoringene hans, var sterke lysglimt i en bekmørk sesong.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde en drøm om at Rooney igjen skulle stilne kritikerne. At han skulle bli på Old Trafford og kjempe seg inn i Mourinhos startellever. Ingenting hadde gledet meg mer. Men det er nok mer hjertet enn fornuften som snakker akkurat på det punktet. 

Jeg bøyer meg uansett i støvet, tar av meg hatten og alt det der for en skikkelig United-legende.

For akkurat det l-ordet synes jeg han fortjener!

Anders Zerener, journalist

Det er vanskelig, om ikke umulig, å finne det beste Rooney-øyeblikket fra tiden i United. På sine 13 år i klubben har han vunnet det som vinnes kan – og vært en større figur i garderoben enn mange gir han ære for.

Jeg ønsker allikevel å trekke frem målet mot Stoke i sesongen som var, frisparkmålet som kronet Rooney som Uniteds mestscorende spiller.

Målet i seg selv var vakkert, men det var så mye mer. De fleste var på dette tidspunktet klar over at Rooney var forbi sitt beste, og Rooney startet ikke kampen denne kvelden på Britania. Når han først kom på banen var han seg selv lik, ropte og dirigerte og fikk til slutt belønningen sin.

Et herlig mål på overtid som sikret United et viktig poeng, men han jublet ikke. Rooney var akkurat blitt Uniteds mestscorende spiller, men hans umiddelbare reaksjon var å jage spillerne tilbake. Ballen hentes i mål. Han ville vinne kampen. Det var – og er – Wayne Rooney i et nøtteskall.

Takk for alt du ga for United, Wayne Rooney.