Tårevått i spillertunnelen

Oli Winton om Europa League-suksessen og følelsene etter at terroren slo til i Manchester.

Publisert Sist oppdatert
oliealex4

 

Fotballen bringer folk sammen

Av: Oli Winton

Med tanke på flere Champions League-finaler og alle klubbens ligatriumfer, hadde mange av United-supporterne i Stockholm vært tilstede ved større fotballkamper enn en Europa League-finale. Likevel føltes oppgjøret mot Ajax enormt, og minst like viktig som en hver annen kamp jeg har vært vitne til. Men, sett fra et fotballperspektiv, gjelder dette bare delvis.

Fortid er fortid, og det som ble vunnet under Fergie skjedde da og ikke nå. United så kampen som et middel til å redde sesongen, så dette betydde forskjellen på et godt og et dårlig år.
Rent bortsett fra gleden over en kveld med sølvtøy og signalet det sendte ut der og da, anga det også tonen for hva som vil skje heretter.
Med Champions League tilbake vil spillere være mer oppsatt på å bli værende. Samtidig vil andre velge United som sin neste destinasjon nå som klubben skal spille i sin foretrukne europeiske turnering, med alle de  økonomiske fordelene som følger med.

Samhold avler suksess

Når det vinnes troféer bringes også spillerne sammen. Feiringen ute på gressmatten var intens, og viste det samholdet som hele sesongen har blitt påstått å være i bedring. Nå kom det tydelig frem for alle som så på. Slik har det det ikke vært siden Fergies tid. Uten et slikt samhold, vinnes det lite.
Fergie vant heller ikke titler fra første dag — cupturneringene, fra FA-cupen i 90 til Cupvinnercupen i 91 og Ligacupen i 92, bygget laget som vant ligatittelen i 93. Og så var det igang.
United-troppen avsluttet sesongen med samhold og følelse av suksess — det betyr noe.

Gripende

Nå kommer ikke alle spillerne fra Manchester, men de bor der, de spiser ute der, deres familier går ut der, og de er mer del av samfunnet der enn de blir påstått å være av de som tegner et bilde av fotballspillere som stengt ute fra den virkelige verden.
Spesielt gripende var det å se Lingard og Rashford, to lokale gutter, løfte troféet sammen under feiringene. Det var både passende og rørende. Likeså var det å se Tim Fosu-Mensah i Manchester sentrum dagen etter at laget returnerte fra Sverige. Side om side med andre, viste han sin respekt.

– Faen ta dem!

De fryktelige hendelsene i Manchester skremte ikke fans fra å dra til Stockholm eller å nyte dagen. Hvis IS ønsker å ta livsstilen fra oss, så faen ta dem! Vi skal fortsatt nyte livet, til tross for disse folkene.
Likevel var stemningen så avgjort annerledes enn den vi har vært vant til fra andre finaler.

Supportere fylte barene og drakk over alt i Stockholm sentrum, men det gikk rolig og avslappet for seg. Eller, for å si det på en annen måte; det var mindre tull og tankeløs oppførsel å se rundt denne kampen. Det føltes på et vis som at  resultatet ikke var alt som betydde noe.

De spilte for Manchester

Inne på stadion var United-fansen helt sensasjonell. Hver eneste sang om Manchester ble sunget med ekstra innlevelse og lidenskap. Vi følte det som om vi sang for hele byen og ikke bare som støtte til en fotballklubb, og spillerne spilte som om de var nødt til å vinne. Ikke bare for lønn og bonuser, ikke bare for sjansen til å spille Champions League-fotball, men også for selve byen.

«We’ll never die» og «Forever and ever», sanger som vanligvis forbeholdes minnet om München-ulykken, ble sunget med energi og styrke, og føltes ekstra gripende. Stadion føltes som om det var eid av United; i tillegg til den offisielle tilskuerkvoten på 10.000, fylte tusener av våre supportere opp de nøytrale seksjonene og druknet Ajax.

– Spillerne gråt

På en merkelig, men lidensfylt kveld for fans og spillere, virket det desto mer passende at United kom ut av den som triumfatorer. En innad i klubben sendte meg en tekstmelding som fortalte at spillerne, i tunnelen og borte fra kameraene, var oppløst i tårer. Dette oppsummerte klubben og spillernes sinnsstemning på vei til stadion. Heller enn å late som om det bare var en vanlig fotballkamp, hadde de omfavnet sine indre følelser ute på banen.

Troppen fløy tilbake til Manchester umiddelbart etter kampen, lenge før tusenvis av fans som, på grunn av dårlig planlegging av turoperatøren Thomas Cook Sports, var strandet i timesvis rundt om på flere av flyplassene rundt Stockholm. Spillerne hadde ikke noen seiersfest, på samme måte som åpningsseremonien var blitt kansellert av UEFA, men de feiret ombord på flyet, slik de hadde gjort seg fortjent til.

Hva nå?

Fotballmessig ble sesongen avsluttet på topp, selv om det sjokkerende terrorangrepet etterlot et stort gap.
Sett fra et fotballperspektiv ble det slett ikke noen dårlig sesongavslutning, men det er fortsatt en lang vei å gå før titlene som fansen ønsker seg kan bli levert.
Vel er det viktig å være tilbake i Champions League, men da Van Gaal klarte det etter Moyes, viste oppturen seg å bare være kortvarig. Nå har Mourinho noen ukers ferie, men planleggingen foran neste sesong er igang.

For oss fans er sommeren en merkelig periode der store hull fyller hver eneste helg. Ingen flybilletter å bestille til europacupkamper, ingen langturer til fjerne deler av landet, og ingen søndagmorgener med lesestoff om vår siste uavgjortkamp! Men dette har vært en lang sesong, og jeg er glad for å kunne ta en pause fra den, selv om jeg er sikker på at jeg vil være tilbake så snart vi kommer til august!

Oversatt av: Steinar Madsen

Powered by Labrador CMS