Mine tanker etter Everton

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste av Uniteds kamper.

Mine tanker etter 4-0:

Chelsea, Tottenham, Arsenal og Liverpool avga poeng.

Hvor mange ganger forrige sesong – og sesongene før det – så vi ikke at United kastet bort muligheten vi hadde til å rykke i fra eller tette en luke?

Det skjedde ikke nå, og det er nok et bevis på at dette United-laget er atskillig bedre sammensatt enn de vi har vært vitne til de siste årene.

Nå er det tre poeng ned til Chelsea, fem poeng ned til Tottenham og Liverpool og seks poeng til Arsenal.

Det er så utrolig mye bedre å ligge foran enn å måtte jage.

Vi har holdt nullen i fem av de seks kampene etter Supercup-finalen mot Real Madrid.

Vi har scoret 19 mål på de seks kampene, altså over tre mål i snitt per kamp.

Forrige sesong avga vi poeng i 11 av 19 hjemmekamper i ligaen. 10 av dem endte uavgjort.

Nå har vi tre strake seirer og 10-0 i målforskjell.

Mot Everton var vi for første gang i trøbbel på Old Trafford denne sesongen, men der denne kampen forrige sesong ville endt 1-1 så vant vi nå 4-0.

Sånn sett er forskjellen enorm.

David de Gea var strålende da vi trengte ham, med to matchvinner-redninger. På midten var Nemanja Matic den spilleren vi allerede vet at han er.

Og lengst frem åpnet det seg da Ander Herrera kom inn, da 4-2-3-1 ble til mer 4-3-3, og det ble mer plass.

Så var verken Romelu Lukaku, Henrikh Mkhitaryan eller flere av de andre mest offensive spillerne våre fantastiske i denne kampen. Likevel scorer vi fire. Den ekstra kvaliteten – over hele linja – er ekstremt synlig. Vi har scoret 16 ligamål denne sesongen, men det viktigste er at hele åtte ulike spillere har stått for de målene. Det handler altså ikke bare om Romelu Lukau.

Forrige sesong hadde vi scoret åtte mål etter fem kamper, satt inn av fire ulike spillere.

Dobbelt så bra denne sesongen, altså.

Så skvatt jeg litt av Marcus Rashfords prestasjon – og også kroppspråk – i denne kampen. Det var ikke den Rashford jeg er blitt glad i, men vi må tåle at også 19-åringen har en dårlig dag på jobben.

Romelu Lukaku burde selvsagt satt 2-0 på den gigantsjansen før pause også, men jeg kjøper ikke at han får litt kritikk så langt. Selvsagt hadde det vært bedre om han scoret på alle sjanser, men mål i bortimot hver kamp til nå, faktisk mål i åtte av sine ni kamper for United og Belgia hittil i sesongen, er fantastisk.

Henrikh Mkhitaryan sliter fortsatt litt i selve spillet, men han legger i alle fall ned topp innsats, selv om det er noe spesielt at det er motoren hans – og gjenvinnings-egenskapene – som man nesten legger mest merke til.

Phil Jones var bortimot tilbake som den Phil Jones vi så i de første kampene, selv om jeg ikke var like fornøyd med Eric Bailly denne gangen heller. Han var negativt involvert både da Wayne Rooney kom alene med David de Gea, og da Gylfi Sigurdsson gjorde det. Godt gjort av både Rooney og Sigurdsson, for all del, men puslete av Bailly. Det er dueller man ikke kan tape, selv om han frikjennes litt for at Antonio Valencia var nærmeste mann på Sigurdsson-sjansen.

Ashley Young gjorde en ny god kamp, men etter å ha sett Young, Daley Blind og Matteo Darmian på venstrebacken så langt så kommer man ikke unna at det er den ene posisjonen som fortsatt virker uavklart – og som kunne vært sterkere på Uniteds lag.

Som en journalist skrev, det er vel ikke sannsynlig at en 32 år gammel høyreving blir Uniteds permanente løsning der.

Noen venter kanskje på Luke Shaw, men hvis jeg skal være helt ærlig så blir jeg nesten overrasket om han blir den spilleren Mourinho venter på i den rollen, såpass mye rart har det vært med form og skader på Shaw de siste par årene.

Dessverre.

Så likte jeg Wayne Rooneys retur. Jeg likte at han var god, men at han måtte gå målløs av banen, uten poeng. Jeg likte at Old Trafford ga ham den applausen han fortjener for tjenesten sin i United.

Men United handler ikke lenger om Wayne Rooney.

United handler nå om et lag som ser ut til å ha en ganske så perfekt blanding av balanse og offensiv kvalitet, i alle fall såpass mye av begge deler til at de fleste engelske lag skal få slite mot oss denne sesongen.

Så får vi se hvor langt det holder.

Det er fortsatt altfor tidlig å spå noe. Det er 99 poeng igjen å kjempe om, og vi har fortsatt ikke møtt noen av våre argeste rivaler. Vi har også kun kommet bakpå i én av kampene denne sesongen, da tapte vi poeng, og dette var bare den første kampen uten Paul Pogba. Uansett om han blir borte i én måned eller tre måneder, så betyr det at vi kommer til å mangle alle hans kvaliteter i den perioden.

Resultatmessig var som nevnt Everton-kampen mer enn bra nok, men prestasjonsmessig kunne den vært mye bedre, så det må fortsatt sies å være uavklart hvordan et Pogba-løst United klarer seg.

Så gir hans fravær andre muligheten til å vise seg frem, men det er fortsatt vanskelig å si om vi er gode nok til å rade opp en seiersrekke også uten ham.

Nå er det Burton neste.

Der forventer jeg vel egentlig å se Sergio Romero, Victor Lindelöf, Chris Smalling, Matteo Darmian, Axel Tuanzebe, Ander Herrera, Jesse Lingard og kanskje også Scott McTominay og Luke Shaw.

Jeg mener selv at samtlige spillere som startet mot Everton må få fri, noe som vel betyr Anthony Martial på topp, da jeg tar det som en selvfølge at Lukaku og Rashford får helt fri.

Så betyr kanskje ikke Burton-kampen i seg selv så mye for denne sesongen, det er viktigere ting enn Ligacupen, men kampen blir faktisk viktig for å få i gang flere spillere før det videre tette kamp-programmet.

Victor Lindelöf og Chris Smalling trenger en ny, positiv kamp, og Ander Herreras timing blir bare bedre for hver kamp han får. Skal Luke Shaw bli en utfordrer på venstrebacken så må han også vise seg frem.

Så en ikke altfor viktig kamp i seg selv, men en ganske så viktig kamp med tanke på Uniteds sjanser hele sesongen. Vi har en herlig bredde, i alle fall på papiret. Så handler det om å vise det i praksis også, at vi faktisk har mer enn 14-15 mann som kan levere.