Mine tanker etter 2-0

Dette var en av de deiligste kampene denne sesongen.

Publisert Sist oppdatert

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ofte ned sine tanker i forbindelse med Uniteds kamper.

Her er hans refleksjoner etter 2-0-seieren over Burnley:

Vi gjør åtte endringer på laget, reiser til et ligaens beste hjemmelag bare noen få dager etter ekstraomganger i Europa League, men likevel er det klasseforskjell i vår favør.

Effektivt

Mourinho sa det før kampen: – Jeg ønsker et par skudd og et par mål, og det ble nesten også slik.

To mål på fire sjanser er i alle fall unormalt bra til United denne sesongen å være. Hadde det vært normalen ville vi kjempet om ligagullet akkurat nå.

Og det er det viktig å huske på: Det har vært mye frustrasjon på grunn av mange uavgjorte, men prestasjonene, sjanseskapingen og spillet har generelt vært på et nivå som hadde fortjent atskillig mer poeng. Vi har imidlertid sløst med sjansene. Det er forskjellen. Da mener jeg faktisk at vi som fans må ta det med i beregningen. Det går ikke an å svartmale.

I dag våknet jeg med ro i kroppen og et smil om munnen her på hotellet i Stavanger, men vi har vært atskillig bedre uten å få uttelling i mange andre kamper. Da blir det feil å være helt svart-hvitt etter slike opplevelser, når det tross alt har vært veldig mye positivt.

“I dag våknet jeg med ro i kroppen og et smil om munnen her på hotellet i Stavanger.”

Dag Langerød

Også de to da…

Før søndagens kamp skrev jeg følgende på blokka mi:

”Martial får en ny sjanse, Rooney er tilbake. Faller vi gjennom offensivt?”

Da gliste jeg godt av at det var nettopp de to gutta som ordnet seieren for oss.

WAYNE ROONEY gratulerer ANTHONY MARTIAL med dagens første scoring. Senere doblet Rooney ledelsen.

Rooney var ganske så ordinær ellers i kampen, men man kunne nærmest se på Anthony Martial hvor viktig målet var for ham. Før scoringen synes jeg egentlig at det var litt den samme Anthony som har skuffet meg så altfor mange ganger denne sesongen. Etterpå var det mer energi i løpingen og enormt mye større tro på at ”dette kan jeg”. Så ble det altså mål og målgivende.

Kanskje, kanskje, kan dette altså være en uke hvor vi mistet Zlatan Ibrahimovic, men hvor vi fikk tilbake mer av den gode, gamle Anthony Martial.

Spillerne

Ellers var det én gigant der ute: Eric Bailly. Det var nesten latterlig hvordan hver eneste ball Burnley sendte mot eller inn i vår 16-meter havnet i beina hans, og den ene gangen han faktisk bommet – da han laget et soleklart frispark på 17 meters hold – så ble Burnley-spilleren i stedet avblåst for offside.

Da humret jeg godt der jeg satt på United-puben Ovenpaa i Stavanger.

Jeg må imidlertid få dele ut mye mer ros for denne prestasjonen. Paul Pogba var (mener jeg) vår nest beste spiller. Det oser kvalitet av det han gjør, og vendingen, bruken av styrken sin og det kjappe gjennomspillet til Martial før 2-0-målet var topp, topp klasse.

PAUL POGBA var drivende god – her i kamp med Burnleys Joey Barton.

Marouane Fellaini var også meget god, sterk i duellene, og løste oppgaven han hadde fått med å falle ned som en ekstra forsvarer for å vinne dueller når Burnley pumpet langt på eksemplarisk vis.

Ander Herrera har hatt enda bedre kamper, men DEN pasningen til Martial før 1-0 måtte være milimeter-presis, og den var det.

Daley Blind bommet ganske så stygt etter 64 minutter, men var ellers også meget bra. Det er også en fryd å se hvordan nederlenderen leser spillet og bryter foran motspiller. Spesielt når han gjør det så ofte som han gjorde det søndag.

Hvis jeg skal trekke frem to som havnet på feil side av prestasjons-skalaen, så ble det for meg Matteo Darmian og Jesse Lingard, selv om det må påpekes at det bare er en uke siden begge to var meget gode mot Chelsea. Forresten, Lingard, hans nye jobb her i livet er jo blitt å løpe alt han orker i 60 minutter, for så å bli byttet ut.

Ja, ja, det finnes atskillig verre jobber her i verdenen.

Førsteomgangen var altså klinisk.

Så fikk jeg akkurat hva jeg ønsket også etter pause. Jeg sa det til sidemannen der jeg satt, at jeg vil bare i denne omgangen at United aldri slipper Burnley inn i den kampen, og det løste vi bortimot perfekt. Jo da, Michael Keane hadde en farlig heading 11 minutter før slutt, men hjemmelaget hadde faktisk bare to såkalt store sjanser i hele kampen.

Likevel ble det ikke helt perfekt.

Det eneste negative

Jeg skvatt litt av både Paul Pogba og Eric Baillys åpenbare ubehag da de gikk ned for telling helt på tampen, men kan bare håpe det beste. Det sier seg selv at når vi allerede har Mata, Zlatan, Rojo, Jones og Smalling ute, så begynner det å nærme seg grenser for hva vi tåler av flere smeller. Spesielt på stopperplass.

Forresten, Mourinho dro nettopp frem Jones og Smalling etter kampen. Han sa at ”hadde de vært så meg så hadde de meldt seg klare til å møte Chelsea”. Jeg er ikke lege. Jeg er langt i fra Mourinho, heller, men jeg synes uansett det er en ganske så merkelig uttalelse. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det.

“Fungerer det virkelig ikke slik i den verdenen at det er Uniteds lege som friskmelder spillerne?”

Fungerer det virkelig ikke slik i den verdenen at det er Uniteds lege som friskmelder spillerne? Kan det være slik at de faktisk nå egentlig er friskmeldt, men holder litt igjen selv? Eller mener Jose at de halvskadet skal ofre seg fullstendig for Uniteds del? Jeg liker selvsagt den siste tanken, men må vel tilbake til at jeg ville ment at legen her burde hatt det siste ordet. Alltid.

Selv mente jeg vel egentlig at Axel Tuanzebe (eller Timothy Fosu-Mensah) kunne fått noen minutter på tampen søndag, kanskje for nettopp Bailly som har spilt så mange kamper på rad, men vi får se om de slipper til eller må nøye seg med å være en kriseløsning fra benk også videre.

Gode dager…

I dag er det uansett ganske så godt å være United-fan.

3-0 mot Sunderland, 2-0 mot Chelsea og 2-0 mot Burnley er resultatene i våre tre siste ligakamper, og 23 uten tap, tross alle uavgjorte, er ikke så aller verst. Liverpool ga oss ekstra grunn til å smile søndag kveld også, vi har ligacup-pokalen i lomma og er i semifinalen av Europa League.

Det beste er at vi ser ganske så bra ut. Vi er (oftere enn ikke) bunnsolide, vi ser ikke ut til å være altfor avhengige av enkeltspillere, troppens bredde OG kvalitet viser seg, og så gjenstår det fortsatt å se hvor godt dette ender.

Den første pekepinnen får vi torsdag, borte mot City, men jeg tolket Mourinhos uttalelser søndag kveld, om at trofeer er viktigere enn 4. plasser, som at det blir en fortsatt rullering på laget også da. Det betyr ikke et klart svekket lag, men å bruke troppen på en måte som gjør at han kan velge blant hvem han vil uka etter – mot Celta Vigo – til turneringen som nå altså er klart definert som det viktigste for oss.

Jeg kjøper den prioriteringen, selv om jeg nå faktisk øyner både trofé, topp-4 og kanskje en liten ekstrabonus med at vi sender Liverpool til Europa League når vi klarer det.

Null gullkamp til tross, da ville dette plutselig bli en ganske så herlig sesong.

  1. Jeg vil sende en stor takk til Roy Steiro og de andre i Red Army Stavanger som tok imot meg og en gjeng andre (slitne) supporterklubb-folk på best mulig måte søndag. Jeg hørte at de pleier å være flere der, men å se United med andre United-fans, det å juble sammen og kjenne på United-følelser med andre United-fans, det blir aldri feil. Å se United på en ordentlig United-pub hvor det er fullt av flagg og andre effekter på veggene gjør det bare enda bedre, men positiviteten til alle jeg så og snakket med i Red Army Stavanger var best. Ekstra imponerende at det kun er United der, ikke Viking, ikke FA-cupsemifinale, men United på alle skjermer overalt. Jeg kan lett anbefale alle andre som er i Stavanger å dra på Ovenpaa når United spiller. (Og nei, dette er ikke betalt eller lovet ”annonse”, bare min egen oppriktige mening).

Powered by Labrador CMS