Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no seg leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og alder, og fortell når, hvordan eller hvorfor du ble fan.
Mitt navn er Magnus Nilsen, jeg er 19 år og har vært United-fan siden dagen jeg ble født, takket være min far. Dette er jeg evig takknemlig for.
En stund før terminlista ble annonsert, bestemte jeg og to bekjente av meg oss for å dra til Anfield for å se Liverpool – Manchester United. Jeg har sett United live ved to tidligere anledninger, mot Tottenham på Old Trafford i 2006 (1-0, Giggs), og mot Vålerenga på Ullevaal i 2012 (0-0). Da terminlista kom prøvde jeg i noen dager å få tak i billetter til bortefeltet, men mislyktes dessverre med dette. De to andre er Liverpool-fans, og fikset derfor billetter blant hjemmefansen. Jeg bestemte meg for å bli med selv om jeg måtte sitte med hjemmefansen, for hva er vel bedre enn å se United spille live?
Annonse
Vi ankom Anfield noen timer før kampen startet, og fikk hentet ut billettene våre fra billettluka. Heldigvis (for meg) satt vi på det feltet på Main Stand som er nærmest bortesupporterne. Kampen jeg hadde venta på i over et halvt år var bare et par timer unna, og hvilken kamp det skulle vise seg å bli!
Etter at vi hadde henta billettene gikk vi til inngangen der spillerne gikk inn på stadion. Når United-bussen ankom og spillerne gikk inn, ble det bare buing og drittslenging fra Liverpool fansen som sto igjen (mange gikk når Liverpool spillerne hadde gått inn). Når Louis van Gaal gikk ut av bussen ble han møtt av masse buing, men arrogant og rolig som han er så begynte han bare å bue tilbake og slå i lufta!
Sir Bobby Charlton ankommer.
Før kampen startet, under ’’You’ll Never Walk Alone’’, var jeg glad for plassene vi fikk, United-fansen overdøvet Liverpools hymne med slagordene ’’United, United, United’’. Da kjente jeg at kroppen var innstilt på kamp! Jeg hadde fått beskjed før kampen av en lokal taxisjåfør om å ikke juble eller ved noen måte vise at jeg er Manchester United-fan, for å unngå trøbbel. Den første utfordringa kom når Juan Mata sendte United i føringen etter 13 minutters spill. Reaksjonen min var nokså enkel, ta matchday-skjerfet rundt munn før noen så at jeg var glad. Da Juan Mata scoret sitt andre mål på spektakulært vis på den siden av banen vi satt på, var reaksjonen helt lik som på første målet, men jeg tok også opp telefonen og fikk filmet feiringen til spillerne og fansen. På feltet nedenfor oss satt det 2 United-fans som ikke greide å styre seg, så de reiste seg og jublet. Dette endte da med at de ble kastet ut, samtidig som de ble hylla av hele bortefeltet! (Sikkert en deilig følelse). Da Martin Atkinson blåste i fløyta for siste gang kunne jeg ikke gjøre annet enn å gå smilendes ut av Anfield. United hadde slått Liverpool 2-1 på Anfield, mens jeg var der, den beste følelsen jeg noen gang har hatt!
