Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker united.no leserbrev til nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk. Det er et krav at man argumenterer godt og tåler kommentarer på innlegget. Send leserbrev til [email protected]. Oppgi fullt navn og alder, og fortell hvor lenge du har vært fan. Fortell også hvorfor eller hvordan det skjedde. Send gjerne også reisebrev eller skildringer med bilder. Det tar vi VELDIG GJERNE imot.
Leserbrevet denne gangen kommer fra mangeårig United-fan og tidligere US-journalist Aslak Bodahl.
En høstdag i 1977. Stående inne på barndomsrommet til en av klassekameratene mine, tok jeg det innover meg for første gang. «Jeg holder med Manchester United.» Selvsagt gjorde jeg det. På veggene rundt meg hang plakatene. Én etter én. Lyset kom skrått ned fra vinduet og landet på ansiktene til United-spillerne. De festet blikket sitt i meg. Steve Coppell, Martin Buchan, Alex Stepney, Lou Macari. Det så ut som om lyset kom innenfra dem og strømmet ut i en dis. Det føltes som en åpenbaring. Det var noe med draktene. Klubbemblemet med den røde djevelen. Historien om flyulykken i 1958. 21-årige Duncan Edwards. George Best. Og legendariske Matt Busby.
Annonse
EN TIDLIG HELT: For Aslak Bodahl startet lidenskapen for United da Steve Coppell herjet på kanten.
Kameraten min blunket, og en smal skygge falt over kinnet der dunet hadde fanget opp sollyset. Det var høst, og utenfor snodde de nakne grenene seg mot den bleke himmelen. Slik oppsto min kjærlighet til Manchester United, og en slik hengivenhet er det svært mange nordmenn som deler.
På mange måter er Manchester United – i hvert fall det siste året – tilbake der min supporter-tid startet. På midten og den nedre halvdelen av tabellen. Sist sesong ble vi nummer syv – den dårligste ligaplasseringen siden 1989/90. Nå taper vi hjemme mot Swansea, får juling av Milton Keynes i cupen og slipper inn fem mål på bortebane mot et nyopprykket lag. I 1977 hadde ikke United vunnet ligaen på ti år. Først i 1993, 16 år senere, ble forbannelsen brutt. Siden den gang har ferden – og alt det innebærer å være en supporter – bortimot vært en eneste lang skål i seierens sødme. 13 ligamesterskap under Sir Alex Ferguson. To Champions League-titler. Bare for å nevne det viktigste.
På 1980-tallet var skarve to triumfer i FA-cupen og en 2. plass i ligaen alt. Vi ble mobbet og ledd av. «Alle» holdt med Liverpool. De suverene enerne. United var i mindretall, og i skolegården var det oss mot gigantene fra Merseyside. Bryan Robson mot Graeme Souness. Norman Whiteside mot Kenny Dalglish. I hvert eneste friminutt. Med de nedslitte gjerdestolpene som mål. Det var steile fronter. Vi var barn, men det var noe med følelsen av å være underlegen. Det trigget.
Det som foregikk på Sandesundsveien skole er selvsagt blåbær mot med det mest ekstreme i England. Jeg har løpt vekk fra lynsjestemningen utenfor Maine Road i Manchester. Det har vært ampert, aggressivt og hatefullt. Jeg har bodd der. Jeg har opplevd det. Mobben i Liverpool på vei fra Goodison Park til togstasjonen i følge med hundrevis av United-supportere og ridende politi. Flaskekastingen som i verste fall kunne ha frarøvet meg synet utenfor Elland Road. Den usmakelige simuleringen av et styrtende fly som fedre, så vel som barna deres, morer seg med – vel vitende om at åtte United-spillere krasjet i døden i München 6. februar 1958.
I dag er Manchester United big business. Mainstream. En global merkevare. Verdens mest verdifulle sportsklubb, ifølge Forbes. Verdt over 18 milliarder kroner. Klubben har inngått en årlig avtale verdt svimlende 75 millioner pund med draktleverandøren adidas. Den amerikanske Glazer-familien eier 90 prosent av aksjene. Det er bokstavelig talt børs – og svært lite katedral – over klubben min nå. Det har det for så vidt vært en stund. Det kommer med suksessen. På godt og vondt.
Økonomisk er ikke alt på stell. Manchester United er ikke med i noen av de europeiske turneringene denne sesongen. De var for dårlige i fjor. Det antas at omsetningstapet vil utgjøre 48 millioner pund. Tallene er basert på at Premier League-plasseringen ikke blir dårligere enn nummer tre.
MILLIONER PÅ RAD OG REKKE: Manchester United har gravd dypt i lommeboken for å bli en tittelutfordrer igjen. Wayne Rooney, Tom Thorpe, Daley Blind, Marcos Rojo og Radamel Falcao er blant spillerne som skal få Unted tilbake til topps.
Investeringene som ble gjort for å rette opp den skakkjørte fjorårssesongen, kostet skjorta. 153,1 millioner pund er astronomisk. Hinsides det som er normalt. Angel di Maria – ansett for å være en av verdens beste spillere – utgjorde en tredjedel av overgangspengene (59,7 millioner pund). David Moyes mislyktes totalt, men både han og managerstaben lider ingen umiddelbar pengenød. Det kostet United 5,2 millioner pund å droppe Moyes og medhjelperne hans.
Annonse
Motstanderfansens hetsing er påtakelig. Manchester United står i gjørme til langt oppover lårene. Det går dårlig, og de verbale stikkene kommer ikke lenger like sjelden som snøen på de britiske øyer. Skytset rammer med voldsom kraft, og skadefryden kjenner ingen grenser.
Vi må tåle mye tyn. Fra alle kanter. Samlet, og i flokk, like tett som bjørkeris på en sopelime, angriper de. Fra øst og vest, nord og sør. Lik hyener som lusker rundt åtslene. På arbeidsplassen, på puben og på sosiale medier. De er konfronterende og biter seg fast. Også de som uten skam utroper seg som abu (anyone but United), har fylt opp ammunisjonslagrene. Det føles i hvert fall sånn. «Vi mot verden»-følelsen vokser seg større. Og jeg er enda mer stolt.
