LESERBREV: Vinnere og krigere

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

Vinnere og krigere

Av: Behzad Saeidi

Vi kan endelig begynne å se det – det er noe som ligger i luften. En ny selvtillit brer seg om på Old Trafford. Fansen begynner smått å tørre å yppe litt med kollegene på jobb. Ungdommer som i senere tid har blitt omringet av Barcelona og Real Madrid-supportere på skolen begynner smått å svare tilbake i friminuttene. Det er definitivt noe som har skjedd og noe større på gang.

Vi er fortsatt litt forsiktige med å si det direkte, men vi er – snart – tilbake.

Etter min mening er det to utløsende årsaker bak det hele – nemlig at vi har fått inn vinnere og krigere.

Vinnere:

José Mourinho:

Når José Mourinho ble Unitedtrener visste vi alle sammen hva det betød. Han er ikke en mann som aksepterer middelmådighet. Trofeer og gull har fulgt han overalt han har dratt. Siste sesongen i Chelsea var unntaket som bekrefter regelen. Jose Mourinho er en mann som krever det beste av alle rundt seg og som tidligere har sett ut til å «gå berserk» når ting ikke går som det skal.

Dagens Mourinho virker langt mer fattet og kontrollert i hans væremåte. Noen har sagt at han ser deprimert ut i hans væremåte. Han har blitt kritisert for å ikke smile når det er pressekonferanse. Etter å ha studert pressekonferansene kan jeg forstå han. Journalistene er ikke ute etter å høre om Jose Mourinhos taktikk. De er ikke ute etter å høre hans meninger om hvordan fotball har endret seg eller hans tanker om fotball i seg selv. Slike spørsmål blir heller stilt de mer «hippe» trenerne (Guardiola, Klopp, Conte) Fra dag én har det blitt stilt spørsmål for å fiske ut overskrifter. Spørsmål om spillere som ikke har fått spille, om dommeravgjørelser, kritikk rettet mot enkeltspillere og lignende.

Bortsett fra noen få unntak har Mourinho svart meget godt, kort og konsist og ikke gitt journalistene det de ønsker seg. Det har vært en gjennomgående klagende tone fra Mourinho – hele tiden med små stikk til journalistene om hvordan de skriver. Det må sies å være en annen José Mourinho enn før. Det er ingen tvil om at tiden hans i Real Madrid samt den siste sesongen i Chelsea har endret han fra å være showman til å bli en noe mer faderlig figur. Kanskje er det akkurat det som måtte til for at han på en optimal måte skulle ta over etter Sir Alex.

Uavhengig av om José Mourinho har endret seg eller ikke, så er det helt klart at han sprer rundt seg en vinnermentalitet. Spillere verden over ønsker å spille for Mourinho og beundrer han. Han er etter min mening den aller beste treneren i verden.

Pogba og Zlatan

Vinnere tiltrekker andre vinnere – det er ingen i verden som betviler at Man.Utd aldri hadde klart å signere Pogba eller Zlatan om det ikke var for Mourinho. Zlatan er en spiller som har vunnet ligaen overalt han har spilt. En notorisk målscorer og vinner som krever det absolutt beste av seg selv og de rundt seg. Det er tydelig både på og utenfor banen. Vi kan flere ganger se Zlatan bli tydelig irritert på medspillerne sine dersom de gjør dumme valg samtidig som vi kan se han bli forbannet på seg selv når han gjør feil. Det er den samme type mentalitet spillere som Roy Keane spredte i garderoben.

Zlatans holdning og aura utenfor banen var fra før av verdenskjent. Han har en arroganse og selvtillit som må smitte over på andre – (som selvfølgelig blir «backet opp» av hans prestasjoner). En spiss i verdensklasse må ha selvtillit og arroganse – noe som forhåpentligvis Rashford og Martial vil lære å ta til seg. Vi kan se at han og Pogba allerede har en artig og broderlig «rivalisering» om å være «lagets beste spiller» – tøff i trynet og «alpha male» som Zlatan er så ser det ut som han har tatt rollen som lederen – foreløpig.

Pogba som den neste i rekken «alfahanner» i garderoben er en annen som har tatt med seg denne vinnermentaliteten. Han kommer som seriemester, som verdens mest ettertraktede unge midtbanespiller og som muligens den mest allsidige spilleren i verden. Når Pogba blir spurt om hans mål er han klar og tydelig. Han sier rett ut at han sikter mot å vinne Gullballen.

Begge er utadvendte av natur og sprer morsomheter og glede i garderoben, samtidig som de krever det absolutt beste av seg selv og de rundt seg. De utgjør en nøkkelbrikke i Mourinhos United.

Krigere

Her kunne man skrevet flere avsnitt om Pogba og Zlatan og deres holdninger på banen, men her er det en annen rekke krigere som fortjener å bli nevnt. Vi begynner med en av årets beste for United, nemlig Ander Herrera som virkelig har funnet seg til rette i dagens utgave av United.

Den nærmest lemlestede og «redde» spilleren under Van Gaal har igjen våknet til liv og funnet tilbake til seg selv. Mye tøffere, frekkere og «skitnere» i spillestilen. Herrera har for første gang blitt valgt til den spanske troppen og det er tydelig hvorfor. Han spiller med langt mer autoritet og selvsikkerhet. Han tør å uttrykke seg selv mer både offensivt og defensivt. Han har blitt en publikumsfavoritt med måten han legger press på ballfører som vi muligens ikke har sett siden Fletcher og Tevez i United.

Bailly, Jones, Rojo og Lingard:

Fra første spark på ballen har Bailly vært en tydelig kriger. Det er klart og tydelig en spillertype som Mourinho foretrekker. De som gir 100% i alle dueller. Vi har nå sett Jones og Rojo få sjansen. Vi visste alle fra før at Jones er en som aldri trekker seg fra en duell og når har vi sett at Rojo også har et krigerben i seg. Begge to har stått frem som solide bautaer i forsvaret og gjort seg fortjent til å få fortsette en stund til.

Mourinho verdsetter og belønner de som kriger for han, de som gir 100% – det er trolig også derfor Lingard har fått så mange sjanser som han har fått. Lingard jobber knallhardt og har den rette holdningen. Etter tre år med spredningen av en deprimert «middelmådig»-mentalitet er det helt korrekt av Mourinho å belønne en slik type, spør du meg. Jesse er brukbart god på det meste, men bevegelse er hans desidert sterkeste side. Dersom han klarer å heve de andre sidene av spillet sitt et hakk vil han bli en viktig brikke fremover.

Spillere som Mkhitaryan, Martial og Rooney har fått smake litt på benken og blitt pushet av Mourinho og det har gitt resultater. Mkhitaryan ser nå muligens ut som lagets beste spiller. Martial har uttalt seg svært positivt om at han må forbedre seg samt at han var veldig livlig mot Sunderland. Skjeggete Rooney ser ut som han er blitt tre år yngre.

Mourinho vil lage et lag som kriger og blør for drakta, et lag med en krigersk vinnermentalitet som motstandere frykter – og han er godt på vei. Det er noen mangler, men vi kan føle at noe skjer.

As the reds go marching on on on!