Mine tanker om Keane-boka

Du må ikke tro alt du leser.

Publisert Sist oppdatert

Keane ditt og Keane datt.

Den ene negative tittelen etter den andre har avløst hverandre i engelske medier, og jeg var selv blant dem som ristet oppgitt på hodet.

– Let it go, Roy, tenkte jeg.

– Det er nok nå.

Men det var før jeg leste boka.

Jeg skal ikke forsvare Roy Keanes utallige utspill i ulike medier og forum etter boklanseringen. Senest onsdag gikk han til angrep på Paddy Crerand og «mafiaen» av ex-spillere som bare kommer med propaganda-vås, uansett hvordan situasjonen i klubben egentlig er.  Når han blir bedt å snakke om Ferguson så virker han også så stolt at han oftere enn ikke snakker seg inn i mer unødvendig trøbbel, siden det er ikke er noen hemmelighet at han og Sir Alex ikke er bestevenner.

Men jeg mener det er på sin plass å fortelle bittelitt om hva som faktisk står i Roy Keanes siste biografi.

Roy Keane hater ikke United, slik man kan få inntrykk av. Han er veldig glad i United. Han er ærligere enn de fleste andre ville vært, men det er sånn han er. Det er derfor han muligens er tidenes beste kaptein. Uansett lag. Det er derfor han vant de fleste dueller med Patrick Vieira, og det er uten tvil en av de store grunnene til at United faktisk vant så mye som de gjorde i de 12 årene han var der. Ja, han er ekstremt direkte, men i mine øyne er boka mye mer en eneste stor selvransakelse.

Ja, det er noen sleivspark her og der. Class of 92 er blant de som har fått unngjelde i overskrifter, men hvor stor plass tror du egentlig det sleivsparket har i boka? Jo, det er på et par linjer, avhengig av om du leser boka i bokform eller som meg, via Kindle.

Keane er ærlig. Han setter ord på hva han tenkte der og da. For eksempel forteller han inngående om den vonde slutten i United, og tro meg, det er fascinerende lesing. Som oftest avsluttes det hele imidlertid med en selvransakelse. Gjorde han rett? Var det han som var en idiot? Kunne han løst det annerledes? Og i så fall hvordan?

Nei, han likte ikke måten han forsvant ut av United på, og nei, han blir nok aldri venner med Sir Alex igjen, men det negative er faktisk bare noen få linjer her og der i boka. Etter å ha lest aviser de siste par ukene så skulle man ikke tro det, men sånn er medievirkeligheten blitt. Enkeltsitater dras ut av sammenhengen fordi de selger aviser, annonser eller skaper klikk.

For å ta Sir Alex som et eksempel.

Like godt som jeg fra boka husker hvordan slutten i United ble for Keane med Sir Alex, og like godt som jeg husker hvor fornærmet Keane ble da Sir Alex ikke møtte opp til en drink med ham etter en kamp i Premier League da Keane var manager i Sunderland, like godt husker jeg hvordan han oppsummerer med at han ikke en eneste gang var i tvil om hva Ferguson ønsket fra ham og spillerne, hvor fantastiske peptalkene med spillerne var før kamper og at Sir Alex var en strålende manager.

Så skulle det nesten bare mangle at så sterke personligheter faktisk endte i klinsj av og til.

Keane kunne lett ha «sparket» folk som mislyktes, som Eric Djemba-Djemba, Kleberson eller David Bellion, men han gjør det ikke. Han erkjenner at det ikke fungerte for dem. Og slik fortsetter det. Mange får sympati. Andre får unngjelde. Han er ærlig, men ikke på en måte som gjør at mitt inntrykk av Keane som United-legende endres på noen måte.

Nå skal jeg legge til at jeg var en Keane-fan da han spilte i United, men hvem var ikke det? 

Jeg vet om minst én United-legende som ville valgt Roy Keane foran alle andre United-legender på 90- og 2000-tallet hvis han bare kunne velge å ha med seg én mann i kamp, og uten å ha vært på samme bane eller i samme garderobe som Roy Keane så forstår jeg det godt.

Han er en vinner, en direkte og ærlig vinner, men han er også veldig glad i Manchester United. Det kommer veldig klart frem i boka.

Uansett hvilke overskrifter du har sett så kan jeg derfor bare anbefale én ting: Les boka selv. Gjør deg så opp din egen mening. Det er en uhyre underholdende bok. En bok som kan anbefales. Den er lettlest (på engelsk), og selv tiden i Celtic, Sunderland, Ipswich og nå sist i Aston Villa og Irland er fascinerende.

Personlig mener jeg at Keane onsdag kunne droppet mafia-sammenlikningen om Paddy Crerand og de andre ex-spillerne. Keane vet hvordan dette fungerer, og skriver også om det i boka si. Disse gutta lever av jobbe for United. Noen av dem er ikke så heldig stilt som Keane er økonomisk. Men Keane er ikke som alle andre. Han sier det han mener. 

Det betyr ikke at han tar feil.

I alle fall ikke hver gang.

Powered by Labrador CMS