Mine tanker etter Chelsea

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper.

Her er hans tanker etter helgas kamp mot Chelsea.

Følelsen nå

Det er mange måter å tape på, men la oss se på to ytterpunkter.

1) Man sitter igjen med en følelse av at dette ikke var bra og at dette ikke fører noen vei.

2) Man sitter med en følelse av at dette – dette kommer til å bli veldig, veldig bra.

Chelsea-kampen var helt klart alternativ 2.

Denne kommentaren har tatt litt tid. Rett og slett fordi jeg var usikker på om jeg skulle publisere alt jeg skrev. Skulle jeg være så positiv som jeg føler at ting er? Eller litt mer behersket? Leser dere videre så skjønner dere hva det endte med.

Følelsen etter Chelsea-kampen er nemlig at jeg er enda sikrere på at vi ikke kollapser på slutten av sesongen. Vi kommer til å spille i Champions League neste sesong.

Akkurat nå sitter jeg også med en stor godfølelse for den sesongen. Følelsen er at vi vil være en klar gullkandidat. Spør deg selv – akkurat nå – hvem tror du mer på enn United neste sesong?

Ingen.

Det er mitt svar.

Fotball på dette nivået handler om dyktighet – OG å ha marginer på sin side. Chelsea var dyktige defensivt, og hadde de fleste marginene på sin side selv om stolpeskuddet til Eden Hazard selvsagt også kunne endt med scoring.

Jeg så imidlertid et Chelsea som langt i fra hadde kontroll. Det er ikke kontroll når Falcao skyter stolpe ut, Rooney bommer med noen centimeter, McNairs sleggeskudd treffer rett på keeper eller Luke Shaw runder Ivanovic for tredje gang. Det var heller ikke kontroll da Gary Cahill gikk i duell med Ander Herrera i eget felt fire minutter på overtid. Og da har jeg bare nevnt noe.

Mourinho har fått spillerne sine til å innordne seg til systemet, men ingen skal fortelle meg at Cesc Fabregas og de andre Chelsea-stjernene er så voldsomt komfortable med å løpe uten ball i det meste av kampen.

Så er jeg helt enig med dem som maser om at det er titler som teller. Det gjør det for meg også, og jo – Chelsea kommer til å ende sesongen med både ligagull og ligacuptittelen.

Men jeg spør dere:

Glem gjerne ett sekund at dere er United-fans også.

Jeg er ikke i tvil. Jeg ville valgt Van Gaal hver eneste gang etter det jeg har sett denne sesongen. Hvis United noen gang skal bli verdens beste fotball-lag igjen – tror dere da at det skjer med en stil ala Mourinhos kynisme eller Van Gaals dominerende fotball?

Og for å gå helt til rota: Hvorfor ble du glad i United?

Ble du glad fordi Edwin van der Saar holdt nullen i over 1000 minutter eller fordi vi i en bortekamp klarte å forsvare oss til et poeng eller seier, eller la oss i forsvar så fort vi tok ledelsen? Eller ble du glad i United fordi vi kjørte over motstanderne eller angrep nesten uten forbehold og spilte en fotball som ingen i verden kunne stoppe når den fungerte?

For min del var det historien, angrepsspillet, kantspillerne og positiviteten som avgjorde – selv om vi langt i fra var best på slutten av 70-tallet og 80-tallet.

Akkurat nå så forsterkes troen på at vi er på rett spor for hver eneste kamp.

Hadde du spurt meg i dag så ville jeg sagt at jeg tror vi har en kjempesjanse til å ta seriegull nummer 21 hvis vi klarer å bygge videre på dette her. Jeg tror også vi kan ta tittelen ved å begeistre.

Det er altså følelsen etter et tap.

Årsaken til optimismen ligger nesten utelukkende i hvordan vi fremstår, hvilke spillere som er gode, hvem vi har i bakhånd, og hva vi kan handle i sommer. La oss også se bittelitt på hvordan vi har gjort det i toppkampene.

Chelsea: Bare ett poeng, men vi fortjente poeng både hjemme og borte.
Arsenal: En heldig seier borte. Hjemmekampen gjenstår. Arsenal hakket bedre i cupkampen.
Man.City: Tap i jevn kamp borte. Klar seier hjemme.
Liverpool: Fortjent seier hjemme. Fortjent seier borte.
Tottenham: Hadde fortjent seier borte. Fikk fortjent seier hjemme.

Og selv om det ikke er all verdens relevant så slo vi og spilte jevnt med eller var bedre enn lag som Real Madrid, Inter og Roma i USA før sesongen.

Hver eneste gang Louis van Gaal har ledet United mot en sterk motstander så har vi altså vært ganske så gode – og det selv om kampene har kommet i perioder hvor vi egentlig ikke har vært fantastiske.

Så jo, jeg er optimist, og lørdagens kamp klarte ikke å ødelegge noe av godfølelsen.

Noen vil sikkert mene at dette er å ta av, men jeg har rett og slett fått troen på prosjekt Van Gaal. Vi skapte ikke masse mot Chelsea, men selv med flere endringer på laget gikk vi ut og spilte som om det var mot Leicester eller et hvilket som helst annet lag. Van Gaal har tatt kontrollen over troppen, og det var det som trengtes etter forrige sesong. Han har fått spillerne med seg. De har troen, og det synes. Fotball handler mye om det mentale, og akkurat det er så utrolig viktig – gutta tror de kan vinne og at de kan slå alle andre.

Jeg tror derfor andre lags supportere er skuffet. De skjønner at nedturen vår trolig er over. De vet at vi blir knalltøffe å slå neste år. Jeg blir ikke overrasket om vi inn mot neste sesong må finne oss i å være ligafavoritter – så bra ser det faktisk ut. Eller mer rett: Så bra er følelsen at det kan bli. Frykter jeg noen av de andre etter det vi har sett denne sesongen? Overhodet ikke. Den er forduftet – og byttet ut med ren tro på oss selv.

I gamle dager, da vi vant hver sesong brukte jeg ofte sommeren til å bekymre meg hvis en rival kjøpte stort og spennende, men nå er det motsatt – jeg føler at vi er i en herlig angrepsposisjon. Nå er det vi som er det laget andre frykter igjen.

Så kan vi selvsagt ryke mot Everton til helga. Og eller Crystal Palace eller noen av de andre i kampene på tampen av denne sesongen. Fotball handler, som skrevet, om dyktighet, men også marginer.

Vi har imidlertid så mye dyktighet at jeg anser sjansene for at vi vinner som atskillig større enn det motsatte.

Det har vært en periode hvor jeg har gruet meg eller fryktet neste kamp. Nå gleder jeg meg til hver eneste United-kamp igjen. Ikke fordi vi vinner hele tiden, men fordi vi spiller en bra fotball. Følelsen er at vi kan slå alle.

I alle fall alle i England.

Følelsen er også at jeg gleder meg til å la en forsterket utgave av dette laget møte de aller beste også i Europa neste sesong.

Ellers fra kampen:

* Ander Herrera: Jeg trodde det var straffe da jeg så det først, men er faktisk enig i at han konstruerer straffesituasjonen selv. Små marginer, ja, men jeg hadde blitt forbannet om Chelsea hadde fått straffe for det samme mot oss.

* Paddy McNair: Åge Hareide ville en gang skjelle meg ut da han hørte at jeg som journalist hadde spurt Jon Inge Høiland om han var det svake leddet i Norges lag? Ordvalget mitt kunne nok vært bedre, men tanken var selvsagt at Høiland kunne ramse opp hva han faktisk hadde vunnet og gjort. Før denne kampen var jeg også klar på at McNair var det «svake leddet», men det var ingenting svakt i det vi så. Fantastisk at Van Gaal fant ham – en spiller som selvsagt aldri ville fått sjansen hos Jose Mourinho.

* Falcao: Tenk om avslutningen hadde gått stolpe inn. Da ville det vært det vi husket fra United-karrieren hans. I stedet ble det bare en grei kamp, intet mer, og totalt sett er det selvsagt ingen sjanse for at han blir United-spiller. Det er ingenting ved hans ni måneder i United som rettferdiggjør at vi skal betale den høye overgangssummen og lønna også videre. Det er imidlertid viktig å huske at så godt som ALLE ville gjort det samme som United gjorde – å ta sjansen.

* Byttene: Jeg sa til kona at nå måtte det gjøres noe. I 1. omgang følte jeg at vi fant rom vi i en periode i 2. omgang ikke fant. Derfor ville jeg også satt innpå Di Maria – og kanskje også Januzaj. Det fungerte ikke, men jeg kan forstå trenerbenkens håp. Så virket selvsagt byttet av Shaw helt sprøtt, men med tanke på at det var hans første kamp tilbake etter skade så turte de kanskje ikke mer? Kanskje var utgangspunktet at han skulle spille en time, men at de tøyde det? Hvem vet….men vi skjønner alle at Van Gaal og de andre så hvor god han var, så byttet kan kun ha vært fysisk motivert.