Bruce and Robson

Med FA-cuptrofeet vel i hus, kunne Alex Ferguson, den hardt prøvede mannen fra Govan, rette ryggen. Han hadde overlevd både hets og angivelige trusler om avskjed. Nå kunne han stake ut kursen mot neste mål – Ligapokalen. Ikke siden 1967 hadde den funnet veien til Old Trafford.

United i liga og cup

Factbox-line 1990/91: 1. div. nr. 6; FAC 5; LC-finalister; CWC-vinnere
Factbox-line 1991/92: 1. div. nr. 2; FAC 4; LC-vinnere; CWC 2
Factbox-line 1992/93: PL nr. 1; FAC 5; LC 3; UEFA 1

Men før det igjen kunne ryddes plass til Den Hellige Gral, skulle Ferguson og mannskapet hans få erfare at det også finnes andre gleder i fotballens verden enn bare å toppe ligatabellen ved sesongslutt.

For eksempel kunne ikke timingen for FA-cuptriumfen i 1990 vært bedre. Etter å ha vært utestengt siden Heysel-tragedien i 1985, ble engelske klubblag igjen ønsket velkommen til å delta i de tre store europacupturneringene. Den invitasjonen aktet United å gjøre det beste ut av – i Cupvinnercupen.

1990/91

Denis Irwin hadde imponert alle med sitt backspill for Oldham, ikke minst i FA-cupens to semifinaler mot United. Nå ble han løst ut fra Boundary Park for å innlede en United-karriere som med tiden skulle strekke seg over tolv sesonger. Med Irwin på plass var Fergusons utvalgte klar for nye utfordringer.

Sesongpremieren fant sted på Wembley, hvor FA-cupvinnerne spilte 1-1 mot ligamester Liverpool i Charity Shield. Testen var bestått, og vel så det.

Men da United, etter en middelmådig ligainnledning, møtte sine rivaler igjen på Anfield en drøy måned senere, var de sjanseløse. Scouserne vant hele 4-0, og et ydmyket United måtte tilbake til tegnebrettet.

Tilbake i Europa

Heldigvis gikk det bedre i Cupvinnercupen. Tre dager etter sjokkopplevelsen på Merseyside, la Clayton Blackmore og Neil Webb grunnlaget mot ungarske Pécsi Munkas. Brian McClair fulgte opp i Pécs og sendte United trygt videre med 3-0 sammenlagt. Seieren over magyarene ble belønnet med en behagelig oppgave i 2. runde, hvor de walisiske cupvinnerne Wrexham som ventet ble mat for trollet. 5-0 sammenlagt talte sitt tydelige språk om det ujevne styrekeforholdet. Nå ventet franske Montpellier i kvartfinalen, men møtene med gallerne lå ennå et stykke frem i tid.

Storform i Ligacupen

I mellomtiden kunne rødtrøyene konsentrere seg om andre ting – som Ligacupen! Her fikk United grusom revansje for nederlaget på Anfield, da de banket turneringens mestvinnende klubb med overbevisende 3-1. Fire uker senere fikk Arsenal smake samme medisin som Liverpool – bare i dobbel dose – og på eget gress! Lee Sharpe scoret hattrick og United vant 6-2 på Highbury. Jo da, det swinget! Med skalpen på de to store vel forvart i beltet, fulgte seire over Southampton og Leeds – på hver side av FA-cupnederlag mot Norwich. Det viktigste var at United var klare for Ligacupfinalen på Wembley.

Feared by the Blues, Loved by the Reds!

Men før man kom så langt skulle en ung, hengslete 17-åring introduseres for Old Trafford-publikummet. Ryan Giggs var navnet; og hadde man ikke hørt om ham før, skulle man i hvert fall få høre om ham siden. Datoen var 2. mars 1991, motstander var Everton, og tenåringen ble sendt utpå som erstatter for Denis Irwin. Bidragene hans hjalp ikke stort den dagen, og et puslete hjemmelag tapte fortjent ligaoppgjøret 2-0. Igjen skulle Cupvinnercupen bli turneringen som løftet humøret. Mot Montpellier fant Brian McClair nettmaskene før det var spilt ett minutt av kvartfinaleoppgjøret i Manchester. Dessverre kom de franske gjestene snart à jour da Lee Martin forærte dem et bortemål ved å plassere ballen bak egen keeper. Kampen endte 1-1 og ga United et vrient utgangspunkt foran returen. Men på den tempererte franske sørkysten holdt United hodet kaldt og vant 2-0. Håpet om en lenge etterlengtet triumf i Europa steg mange grader da polske Legia Warszawa ble ekspedert med 3-1 på Old Trafford i semifinalen. Det var 23 år siden sist, og på tide. Finaleplassen ble sikret med 1-1 i den polske hovedstaden; Rotterdam kunne plottes inn på reisekartet.

Wembley-nederlag mot Sheffield W.

Suksessen i Europa veide mer enn opp for Ligacupmiséren på Wembley. De rødkledte skuffet kapitalt mot sin gamle manager Ron Atkinsons blåstripete onsdagslag. John Sheridans scoring åtte minutter før pause var alt som skulle til for å stanse et United-mannskap i Cupvinnercupmodus.

Kan-Kan fra Donetsk

I euforien som fulgte forberedelsene til finalen i den hollandske havnebyen, gikk ligainnspurten på halv åtte. Manchester City ble riktignok beseiret etter at Ryan Giggs feiret debuten fra start med å score kampens eneste mål. Digresjon: Hvorfor han ble kreditert scoringen er en vel bevart gåte, for Giggs var aldri borti ballen. Siden røk United to ganger i London, 1-3 for Arsenal og 0-3 for Crystal Palace. Mot Palace fikk en 21 år gammel ukrainer sjansen til å overbevise om at han var verdt et kontraktsforslag. Andrei Kanchelskis var på prøve fra Shakhtor Donetsk, og selv om generalprøven foran den store Rotterdam-finalen utvilsomt kunne ha vært bedre, viste «Kan-Kan» at han kunne.

Jubel i Rotterdam

På Die Kuip i hollandske Rotterdam måtte United finne seg i å spille rollen som underdogs mot Barcelona. Men hvem brydde seg om det? I en lite velspilt, men spennende finale, sendte Mark Hughes United i føringen etter 68 minutter, da han kom på bakerste stolpe og dundret Steve Bruces heading i nettet. Et kvarter før slutt var samme mann frempå igjen. Denne gang spilt igjennom av Bryan Robson, rundet han keeper og klinket ballen i mål fra skrå vinkel. Jublende United-fans ble sendt til himmels i det øsende regnværet. Likevel sørget Ronald Koeman for en neglebiteraffære av en avslutning da han satte inn en frisparkredusering ti minutter før slutt. Men United holdt unna, og feiringen av klubbens største triumf siden Europacupseieren i 1968, kunne starte for alvor.

1991/92

Les Sealey hadde gjort en god jobb i mål, men ble likevel ikke ansett som bra nok til rollen som førstekeeper. Med ambisjoner om å vinne ligamesterskapet måtte derfor en ny burvokter på plass. Mannen ble funnet i Københavner-forstaden Brøndby. Den danske landslagsmålvakten Peter Schmeichel ble hentet over Vesterhavet uten at noen, kanskje med unntak av Alex Ferguson, ante hvilken betydning den svære blonde skulle få i årene som fulgte. I Manchester ble det imidlertid jublet mye mer over Paul Parkers ankomst fra QPR. I motsetning til Schmeichel var Parker en kjent figur for britiske fotballfans; fast innslag på det engelske landslaget og en veldokumentert klassespiller.

Rusk i et ellers velsmurt maskineri

Med de nye forsterkningene var selvtilliten med god grunn på topp. 30 poeng på lagets 12 første ligakamper var intet mindre enn mesterskapstakter. Jakten på Den Hellige Gral var godt i gang. Forsvaret av Cupvinnercuptrofeet derimot, ble lite å skryte av. Et målløst oppgjør mot greske Athinaikos i Athen, etterfulgt av en sliteseier med 2-0 etter ekstraomganger i returen, var illevarslende. Det ble enda verre mot Atletico Madrid: Spanjolene sang «Adios amigos!» allerede etter 3-0-seieren hjemme, og gjentok refrenget etter 1-1 i Manchester.

Supercupvinnere

Litt europeisk heder ble det allikevel plass til. I den såkalte Supercupen møtte United, som regjerende Cupvinnercupmestere, Serievinnerne fra Røde Stjerne, Beograd. Normalt ville klubbene ha spilt både ute og hjemme, men pågrunn av den pågående konflikten i Jugoslavia ble det bare spilt én kamp – på Old Trafford. Som eneste aktør fant Brian McClair veien til nettmaskene, og sørget for at United ble utropt til vinnere av Supercupfinalen 1991.

Tidenes nyttårsbombe

I toppen av ligatabellen lå United og Leeds side om side. De møttes på Elland Road i romjulen, hvor de spilte uavgjort 1-1; det første av tre innbyrdes oppgjør i løpet av 18 dager. Som ved en skjebnens ironi hadde de to trukket hverandre ut som motstandere i både Liga- og FA-cupen, men først skulle det feires nyttår. Og alt lå til rette for en skikkelig fest dagen etter den store dagen. 1. Nyttårsdag kom QPR til Old Trafford som slakt, ribbet for tiltro og håp om poeng mot ligalederne. At de senere på dagen skulle dra hjem igjen som slaktere, var det ikke en sjel som forutså. Men londonerne detonerte tidenes nyttårsbombe. Allerede fem minutter etter kampstart ledet de 2-0, og skuddredde United-spillere kom seg aldri av sjokket. Til slutt lyste det 1-4 fra den beskjedne lille resultattavlen på Scoreboard End.

Cupsuksess mot Leeds

Heldigvis våknet spillerne opp av koma i tide til å rekke cupmøtene med Leeds på Elland Road. I kraft av hjemmefordel var de helhvite kanskje ørsmå favoritter i begge cupene, men forhåndstipsene ble gjort til skamme. United gikk like godt hen og vant begge oppgjørene, og skaffet seg et viktig psykologisk overtak foran sesongens avgjørende måneder.

Sviktende form

Men ligaformen var ikke lenger like solid som den hadde vært gjennom høstmånedene. Laget var fremdeles vanskelig å beseire, men litt for mange uavgjorte oppgjør kostet dyrebare poeng. Southampton bidro også til å knekke en liten bit av selvtilliten da de imot alle odds gikk hen og vant omkampen i FA-cupen på Old Trafford. Kampen gikk til straffekonkurranse, hvor Soton viste seg mest treffsikker fra krittmerket. I Ligacupen fulgte to kamper mot Middlesbrough i semifinalen. 0-0 på Ayresome Park, var et skremmeskudd, og det ble ikke stort enklere i returkampen på Old Trafford. Der måtte det igjen ekstraomganger til, men denne gang var det gjestene som omsider måtte slippe taket. Dermed kunne United juble over sin andre strake Ligacupfinale.

Ligacupmestere – endelig!

Finalemotstander Nottingham Forest stilte med et sterkt lag mellom tvillingtårnene på Wembley, men klarte ikke å hindre United i å få den åpningen de hadde drømt. Brian McClair banket inn en strålende scoring, vel verdig en finalevinner, allerede etter 14 minutter, og Skogvokterne klarte aldri å kopiere Choccys avslutning. Dermed kunne United endelig juble over triumf også i Ligacupen. For en klubb sultefóret på trofeer, var dette det tredje mesterskapet på like mange sesonger. At enda større ting var på gang, var det få som tvilte på, men var formen sterk nok til å sikre seg ligatrofeet i samme slengen? Innspurten var i full gang og Leeds ledet med to poeng. Men United hadde to kamper til gode.

Alt rakner…

Vendepunktet kom mot Nottingham Forest på Old Trafford. Gjestene var ute etter revansje for nederlaget i Ligacupfinalen, og fikk det. 2-1-tapet var et slag i fjeset. Enda verre ble situasjonen da West Ham vant 1-0 i London. Nå gjensto det bare to kamper – borte mot Liverpool og hjemme mot Tottenham, og nervene lå tykt utenpå de røde trøyene. Leeds’ seier over Sheffield United i timene før kampen på Anfield, var ensbetydende med at bare teorien kunne redde oss. I alle fall var United nødt til å beseire Liverpool. Isteden gikk scouserne seirende ut av oppgjøret med 2-0. Da var vi så langt nede at vi trodde på The Kops hånende, tonedøve versjon av «You’ll never win the league!» Stort dypere går det vel ikke an å synke..? At Tottenham ble senket 3-1 i sesongens siste kamp, ble bare en parentes i denne sammenhengen.

1992/93

Ville United klare å reise seg etter skuffelsen fra ligaavslutningen? Det var det store spørsmålet foran den nystartede Premier League-sesongen i august 1992. Hele sommeren hadde det versert rykter om en ny superspiss, men tiden gikk og intet skjedde. Ikke før Cambridges Dion Dublin ble presentert den 7. august. Dion Dublin? Hvem i all verden var det?? Superspiss? Nyheten jekket ned selv de største optimistene.

Elendig sesongstart

De ble heller ikke jekket opp igjen av sesonginnledningen. Det hele startet med 2-1-tap mot Sheffield U. på Bramall Lane, i en kamp der Peter Schmeichel allerede etter fem minutter slapp inn Premier League-historiens første scoring. Elendigheten fortsatte deretter med 0-3 for Everton på Old Trafford. Ikke en gang mot Ipswich hjalp det med hjemmefordel, men Denis Irwin reddet i det minste ett poeng. Heller ikke mot Southampton på The Dell så det ut til å gå veien. Stillingen var fremdeles 0-0 idet kampuret tikket mot 90 minutter. Var United i ferd med å bli hektet av lasset allerede? Men så dukket plutselig nyervervelsen Dion Dublin opp på bakerste stolpe og feide ballen over målstreken. Endelig! Omsider, på fjerde forsøk, hadde ligafavorittene vunnet en fotballkamp!

Beinbrudd og måltørke

Deretter fulgte fire strake seire, men til hvilken pris? I sin tredje kamp fra start, mot Crystal Palace på Old Trafford, var Dion Dublin uheldig og pådro seg et stygt beinbrudd. Mannen som bare en måned tidligere var blitt hentet til klubben for å score mål, ville sannsynligvis bli ute resten av sesongen. I UEFA-cupens 1. runde leverte United to skuffende 0-0-forestillinger mot Torpedo Moskva. Det måtte straffekonkurranse til for å kåre vinneren, og med 4-3 til russerne var UEFA-cupen allerede et tilbakelagt kapitel. Kampene mot Torpedo hadde med all tydelighet vist hvor fotballskoene trykket. Det sto skremmende dårlig til foran mål. Laget manglet brikken som a) kunne score og b) kunne bre selvtillit rundt seg. Men hvor fantes en slik spiller? Mens jakten pågikk spilte United 0-0 mot Blackburn og tapte tre kamper på rad med 1-0. Den ene av dem mot Aston Villa i Ligacupen. Dermed gjensto bare to muligheter til å vinne et trofé for fjerde sesong på rad – FA-cupen og ligaen. I sistnevnte turnering så det dystert ut …

Kongen kommer!

15 kamper inn i sesongen, og syv strake ligakamper uten seier, lå United på 10. plass. Øverst tronet overraskelseslaget Norwich, med Arsenal hakk i hæl. Ingenting tydet på at ligagullet ville finne veien til Manchester denne gangen heller. 21. november ble det omsider noe å juble for. 3-0 over Oldham ga en sårt tiltrengt opptur, men var likevel for ingenting å regne i forhold til nyheten som ble sluppet seks dager senere! Da kunngjorde Alex Ferguson at jakten på en ny angrepsspiller var innstilt – mannen var funnet! En forbløffet fotballverden ble deretter introdusert for Uniteds siste erobring: Rebellen Eric Cantona fra Leeds! Det er ikke å ta for hardt i å påstå at han skulle komme til å snu opp ned på hele klubbkulturen i Manchester United.

Lykken snur…

Dagen etter overgangen satt Cantona på tribunen da United vant 1-0 over Arsenal på Highbury. Halvannen uke senere, i Manchester-derbyet mot City den 6. desember, ble franskmannen sendt på banen i United-drakt for første gang, da han erstattet Ryan Giggs etter pause. Kampen ble vunnet 2-1, og markerte seier nr. tre på rappen. Rødtrøyene var igang. Lagene i toppen fikk svetteperler i pannen, og allerede ved årsskiftet hadde United kjørt seg helt opp i ryggen på Norwich som fremdeles toppet. Robson & co. lå side om side med Aston Villa, og det var disse tre lagene det skulle dreie seg om utover våren. I FA-cupen gikk Sheffield U. seirende ut av 5. rundeoppgjøret på Bramall Lane, et resultat som for United kanskje var det beste som kunne skje. Nå kunne de konsentrere energien på kampen om ligamesterskapet.

…men så brer tvilen seg

Seire over Middlesbrough og Liverpool styrket troen på at dette virkelig var Uniteds år. Men etter fire nye kamper uten seier, oppsto det igjen tvil rundt lagets evne til å stå distansen ut. Skulle United atter en gang rote bort ligatittelen mot slutten av sesongen?

Fantastisk sesongavslutning

Norwich på Carrow Road ble en nøkkelkamp, kanskje den viktigste av alle i sesongavslutningen. Tre fenomenale kontringsmål i løpet av åtte minutter i første omgang, løftet kampmoralen og knekket hjemmelaget fullstendig. At ex-Red Mark Robins reduserte etter pause, hjalp ikke kanarifuglene det minste. Påskeaften fulgte det endelige vendepunktet for Alex Fergusons stormtropper. På forhånd sto Aston Villa med 67 poeng, United med 66, mens Norwich på tredje hadde 65 poeng. Det så mørkt ut da Sheffield W. tok ledelsen på straffespark etter 64 minutter, men dette skulle vise som dagen da intet kunne gå galt. Fire minutter før slutt utliknet Steve Bruce med et velplassert hodestøt, og Old Trafford eksploderte. Ett poeng var gull verdt. Men det skulle komme mer: Nesten syv minutter på overtid dukket Brucie opp igjen med et nytt hodestøt, og nå gikk hele stadion av hengslene! 0-1 var snudd til 2-1! Samtidig kom meldingen om at Villa bare hadde klart 0-0 mot Coventry. United var serieledere med fem kamper igjen av sesongen!

CHAMPIONS!!!

2. påskedag ordnet Denis Irwin 1-0 over Coventry foran et hav av rødt, hvitt og svart på Highfield Road. Deretter fulgte 3-0 over Chelsea og 2-0 over Crystal Palace. Samtidig tapte Villa ytterligere terreng ved å bli nedsablet av Blackburn. Norwich var hektet helt av; kampen om tittelen sto nå mellom United og Villa. Avgjørelsen falt søndag 3. mai. Aston Villa tapte sensasjonelt 1-0 for nedrykkskandidatene Oldham, og United var ligamestere uten å ha sparket en ball! Dagen etter, foran et hjemmepublikum i vanvittig festhumør, vartet de nybakte ligamesterne opp med fotball som sømmet seg anledningen. Ok, litt daffe etter champagnen hjemme hos Steve Bruce kvelden før, lot de Blackburn ta ledelsen, men bare for en kort stund. Ryan Giggs utliknet med et vidunderfrispark, før alle slapp seg løs i 2. omgang. Paul Ince satte inn 2-1, mens Gary Pallister – av alle – rundet av festforestillingen ved å dundre inn et frispark i kampens aller siste minutt. Endelig, endelig! Etter 26 lange år var Manchester United igjen ligamester – historiens første vinner av Premier League!

Neste kapittel: 1994-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel

 


Tilbake til forsiden