1983-1986: Oppkjøpstrusler og avskjed

I løpet av årene fra 1983 til 1986 dro United fra høye tinder, gjennom dype daler. Store stunder, som to triumfer i FA-cupen og en kvartfinale mot Barcelona i Cupvinnercupen, en kamp det fremdeles går gjetord om, via historiens beste sesongstart, til det dypeste dype. Perioden kulminerte med Atkinsons avskjed.

United i liga og cup

Factbox-line 1983/84: 1. div. nr. 4; FAC 3; LC 4; CWC SF
Factbox-line 1984/85: 1. div. nr. 4; FAC-vinnere; LC 3; UEFA Kv.fin.
Factbox-line 1985/86: 1. div. nr. 4; FA 5; LC 4

Sommeren 1983 tok Ron Atkinson spillerne med på langtur til Swaziland. Tottenham slo følge, og de to rivalene spilte to kamper mot hverandre på nasjonalstadion Somhlolo i Mbabane. Dette satte fart i ryktene om en overgang for Spurs’ midtbanekonge, Glenn Hoddle. Men, verken Hoddle eller noen av de andre stjernene som etter sigende sto i kø, dukket opp i United Road.

Atkinsons eneste kjøp var overraskende nok Leeds-vingen Arthur Graham. Med kneskadde Steve Coppells fotballfremtid hengende i en syltynn tråd, var overgangen mer en nødløsning enn en fremtidsrettet investering.

Samtidig tok klubben farvel med en av sine virkelig store profiler. Forsvarssjef og klubbkaptein gjennom 10 år, elegante Martin Buchan, hadde sett sine beste dager, og gikk gratis til naboene Oldham Athletic. Men først fikk han sin velfortjente «testimonial», da en viss Alex Ferguson kom til Manchester i spissen for Buchans gamle klubb Aberdeen, skottene som var høyt oppe etter å ha beseiret Real Madrid i Cupvinnercupfinalen tre måneder tidligere.

1983/84

På Wembley sendte Bryan Robson forventningene til himmels med to scoringer i 2-0-gevinsten over Liverpool i Charity Shield. En uke senere sørget Arnold Mühren (2) og Frank Stapleton for en strålende ligaåpning med 3-1 over QPR på Old Trafford. Skulle dette endelig bli året da ligapokalen igjen fant veien til Manchester?

Nei, det ble ikke det, men allikevel: Bortsett ifra pinlige tap for Oxford i Ligacupen og Bournemouth i FA-cupen, bød sesongen på mye fin fotball og mange store stunder for den regjerende FA-cupmesteren.

Utenfor banen fikk 28 år gamle Steve Coppell beskjeden han lenge hadde fryktet: Kneskaden var så alvorlig at spillerkarrieren måtte avsluttes. Landslagsvingen ga imidlertid ikke opp fotballen som levebrød, og ble ligaens yngste manager da han skrev under for Crystal Palace.

Maxwell truer

Men det skjedde også saker på det utenomsportslige plan. Vinteren 1983-84 ble stående i oppkjøpstruslenes begredelige tegn. United ble gjenstand for mediemogulen (og Oxford United-eier) Robert Maxwells tørst etter å utvide sitt imperium. Den 8. februar la han inn et bud på 10 millioner pund, et anselig beløp for 20 år siden – i hvert fall tilsynelatende! Men la oss se litt nærmere på hva Maxwell egentlig tilbød: Ifølge Norges Bank var kursen på 1 pund den gangen NOK 10.87. Omgjort i norske kroner lød budet altså på 108.7 millioner. Statistisk Sentralbyrå opplyser samtidig at det tilsvarende beløpet i dag er 214.9 millioner kroner. Så var det kanskje ikke spesielt bra allikevel? I hvert fall ikke sammenliknet med klubbens anslåtte verdi i dag (2004), på rundt 8 milliarder! Takk og pris at ikke United-styret gikk på limpinnen!

UEFA-cupen

Men som sagt, sett fra et fotballmessig perspektiv var det mye å glede seg over i Ron Atkinsons tredje sesong. Ikke minst i Cupvinnercupen. Nei da, det ble ikke triumf i denne turneringen heller, men det var nære på. Klubben nådde semifinalen, hvor et reservepreget lag til slutt måtte gi knepent tapt for Juventus, som senere vant finalen mot FC Porto.

Uniteds europeiske kampanje startet hjemme i Manchester, mot den tsjekkiske hærens lag, Dukla Praha. I en svak forestilling kunne ingen mistenke Robson & co. for å prøve å vinne oppgjøret. Ray Wilkins’ straffemål ett minutt før slutt reddet kvelden fra å bli totalt mislykket, men 1-1 var ikke betryggende foran returmøtet i Tsjekkoslovakia.

Heldigvis var ikke de to lagene til å kjenne igjen på Duklas Julisca stadion. Det ble en festforestilling, men United måtte igjen nøye seg med uavgjort. 2-2 var imidlertid nok til å kare seg videre på bortemålsregelen.

Bulgarske Spartak Varna ble et lett bytte i 2. runde, og kvartfinaleplassen var i boks. Der ventet den kanskje største av turneringsfavorittene, Barcelona. Og for en kvartfinale det ble – til slutt!

Bragden mot Barca

Det startet ikke bra for United. Barcelona, med Diego Maradona i spissen, vant 2-0 på Nou Camp etter selvmål av Graeme Hogg og en kanonkule fra Rojo på overtid. Der og da, i kveldsskyggen fra Tibidabo-fjellet, virket muligheten til avansement fjern.

Maradona & co. kom derfor selvsikre til Manchester, men bare fordi de ikke ante hva som ventet dem.

For på Old Trafford var et hevngjerrig United-lag fast bestemt på å ta den spanske tyr ved hornene. Anført av sjefsmatador Bryan Robson, som kanskje spilte sin beste kamp noensinne, tok laget kontrollen fra første fløytestøt, – og beholdt den. Robson hadde mye å hevne etter flere spolerte sjanser på Nou Camp. Nå var han over alt.

Halvveis ut i første omgang stakk han tyren der det lammer mest – i nettmaskene bak keeper Urruti. Wilkins’ corner fra høyre, ble headet videre av Whiteside, og United-kapteinen viste oksen hvordan, da han stanget ballen forbi den spanske burvokteren.

Fem minutter etter sidebytte stakk matadoren igjen. Urruti halvklarte Wilkins’ kanon, men Robson kom stormende og plasserte returen mellom stengene. Det sto 2-2 sammenlagt og urolige gjester var på randen til å bukke under.

Men det skulle bli enda bedre; for bare to minutter senere banket Frank Stapleton inn mål nummer tre. Det var nådestøtet. Barca var ferdig, og kvartfinalen i praksis avgjort. Den tidligere så stolte spanske okse, var blitt redusert til ragu.

Dette var, etter manges mening, Bryan Robsons beste fotballkamp noensinne. Og det sier ikke så rent lite. Og publikum? Etter sigende har stemningen på Old Trafford aldri vært bedre. Ja, det sies at de hørte jubelbrølene helt til Rochdale.

Hva som skjedde med United etter den mektige 3-0-seieren, er ikke lett å forklare. Tok overgangsryktene knekken på dem? Både Bryan Robson og Ray Wilkins hadde lenge vært hete objekter, spesielt i Italia. Interessen kjølnet ikke etter bragden mot Barcelona, og alt oppstyret må ha virket negativt i sesongens avslutningsfase.Med nederlaget for Juventus i semifinalen, forsvant siste sjanse til gull og glitter. Men den fine innsatsen i Europa garanterte i det minste at United gikk ned med tørt flagg.

Men i den hjemlige ligaen hadde United allerede famlet seg langt bort i tåkeheimen. Med bare to seire på de ti siste kampene, endte klubben på fjerdeplass, seks poeng bak ligavinner Liverpool.

Jesper Olsen – første skandinav

Bryan Robson motsto alle tilnærmelser fra utlandet. Wilkins derimot, benyttet sommerpausen til å pakke kofferten, og dro til AC Milan etter fem sesonger i Manchester.

Også Lou Macari bukket seg ut døren, 11 år etter at han avslo tilbudet fra Liverpool og isteden valgte United fra Glasgow Celtic. Inn kom isteden Tottenham-spissen Alan Brazil, Aberdeens midtbanedynamo Gordon Strachan, og – danske Jesper Olsen, spesialdesignet for jobben på venstre midtbane, fra Ajax Amsterdam.

1984/85

En ung waliser, spissen Mark Hughes, hadde allerede fått vist seg frem, og ble foretrukket fremfor Norman Whiteside i ligastarten mot Watford. Kampen endte 1-1 og innledet en sekvens på fire uavgjorte kamper før tabellklartringen startet med 5-0 over Newcastle.

Bryan Robson markerte seg i Ligacupen ved å sette ny klubbrekord med scoring allerede etter 12 sekunder mot Burnley, og sesongen var godt i gang.

Spillemessig viste United prima form, spesielt på hjemmebane, gjennom hele sesongen, og var involvert i flere målrike kamper. I tillegg til storseieren over Newcastle og tilsvarende sifre mot Stoke, ble West Ham banket 5-1 og Arsenal 4-2 på Old Trafford. Men, som så ofte før slo pendelen tilbake på bortebane. Ydmykende 0-5 på Goodison, 1-5 på Vicarage Road og 0-3 på Villa Park. Selv på dager da laget ledet 2-0 – som mot Sunderland og Nottingham – ble det null poeng med tilbake til Manchester.

Da gikk det lenge bedre i UEFA-cupen, hvor United etter jevne og spennende kamper mot PSV Eindhoven og Dundee United, nådde kvartfinalen. Ungarske Raba Györ var blitt feid av banen i første runde, og nå ventet igjen ungarsk motstand. Videoton var totalt ubeskrevet i Europa, og United så sin store sjanse til en europeisk semifinale for andre år på rad.

Kanskje tok de for lett på oppgaven etter 1-0 hjemme på Old Trafford? Det gikk nemlig ikke etter oppskriften på bortebane i Székesfehérvár. United maktet ikke å score, men det gjorde magyarene. Én gang, men nok til å sikre dem straffekonk og videre avansement.

Spenning i FA-cupen

I ligaen var Everton ustoppelige, og FA-cupen ble Uniteds siste sjanse til suksess. Men trekningen for 3. runde ga uhyggelige «flash-backs» da Bournemouth nok en gang ble trukket opp av hatten. Lettelsen var derfor stor da United lett vant 3-0. Coventry, Blackburn og West Ham ble eliminert etter tur, før Liverpool ventet til en thriller av en semifinale. Robson ga United ledelsen, men måtte frustrert se Whelan utlikne like før slutt. Ledelsen ble gjenerobret da Stapleton slo til i første ekstraomgang, men med ett fattig minutt igjen på kampuret, skaffet Paul Walsh Liverpool omkamp. Til alt overmål vinket linjemannen for offside, men dommeren valgte å desavuere linjemannens avgjørelse.

Da lagene møttes på ny, tre dager senere, satte Paul McGrath ballen i eget nett før pause, men ble reddet i andre omgang av Bryan Robson og sesongens store funn, Mark Hughes. De to sendte United til klubbens andre FA-cupfinale på tre år, denne gang mot ligamester Everton.

Here we go again!

1-5 for Watford i sesongens siste ligakamp, var pinlig, men kanskje det som skulle til for å tenne laget skikkelig til sesongens store begivenhet på Wembley. Det trengtes, for Everton var i storform. Tre dager før finalen doblet scouser-klubben årets pokalfangst ved å vinne Cupvinnercupen. United var nå de eneste som kunne hindre Merseysiderne i å ta sitt tredje trofé.

Men Everton var store favoritter mellom tvillingtårnene. I en dramatisk, men sjansefattig kamp, fikk de da også en skikkelig håndsrekning av dommer Peter Willis. På stillingen 0-0, 12 minutter før slutt, sendte han Uniteds Kevin Moran av banen. Det var den første utvisningen i FA-cupfinalens historie, og en svært kontroversiell avgjørelse. Selv Peter Reid, som ble felt, viste sportsånd av det sjeldne ved å forsøke å overtale dommeren til ikke å vise ut Moran. Utvisningen tente imidlertid kampgløden for alvor hos de ti gjenværende rødtrøyene.

Det måtte ekstraomganger til for å kåre vinneren, men avgjørelsen falt først ti minutter før slutt. Mark Hughes’ pasning fant Norman Whiteside ute på høyresiden, og den svære 20-åringen startet ferden mot mål. Han skar inn mot kanten av 16-meterfeltet og sendte av gårde et skudd som skrudde rundt backen og inn i lengste hjørne. En klassiker; en fantastisk scoring og et verdig vinnermål.

Seieren sikret United plass i neste sesongs Cupvinnercup, men til ingen nytte. Under herjingene foran Europacupfinalen mellom Liverpool og Juventus på Heysel stadion i Brüssel, omkom 39 mennesker, og alle engelske klubber ble utestengt fra europacupturneringene på ubestemt tid. Først fra i 1990/91 ble England ønsket tilbake.

1985/86

Også sommeren 1985 ble det gjort endringer i spillerstallen. Gordon McQueen, Arnold Mühren, Arthur Graham og Alan Davies takket for seg, mens keeper Chris Turner fra Sunderland og ex-City vingen Peter Barnes fra Leeds dukket opp i inn-kolonnen.

10 strake seire

United fikk en fantastisk start på den nye sesongen. Etter 0-2 for Everton i Charity Shield, skaffet klubben seg ti strake seire og 27-3 i målforskjell! Ekspertene utropte dem til ligamestere før september var unnagjort, men enkelte lærer jo aldri! Luton stoppet seiersrekken med 1-1 på Kenilworth Road i ellevte runde, mens Sheffield W. ble første klubb som klarte å slå de suverene ligalederne, i den sekstende.

Men skader på nøkkelspillere som Gordon Strachan og Bryan Robson tæret på. Hadde det ikke vært åpenbart før, var det nå helt tydelig hvor avhengig United var av disse to. Etter tapet for Wednesday gikk United fem kamper før neste seier, inkludert 1-2 for Liverpool i Ligacupen. Sakte begynte lagene bak å ta innpå, og Colin Gibson kom fra Aston Villa for å styrke et forsvar uten selvtillit.

Da Arsenal vant gjørmebadet på Old Trafford like før jul, begynte deler av hjemmefansen å forlange Atkinsons hode på et fat. Flere skulle istemme etter hvert.

Alt rakner

Rochdale ble slått 2-0 i FA-cupens 3. runde, mens Bryan Robson ble utvist for første og eneste gang, mot Sunderland i runden etter. Kampen endte 0-0, men United reddet seg videre med 3-0 i omkampen. Men FA-cupen var ikke annet enn avveksling fra mer alvorlige, daglige rutiner. 2. februar 1986, fire dager etter seieren over Sunderland, skjedde det uunngåelige:

United mistet tabelledelsen etter 1-2 for West Ham, og klarte aldri å ta den tilbake. Dagen etter ankom forresten historiens andre skandinav Old Trafford. Danske John Sivebæk fra Vejle hadde imponert Atkinson i en landskamp for Danmark, og debuterte som erstatter for Bryan Robson mot Liverpool seks dager senere. Det gjorde også Terry Gibson, en liten kjapp spiss fra Coventry.

En måned etter ligaseieren mot United, gjentok West Ham bedriften ved å vinne omkampen i FA-cupens 5. runde. Dermed var sesongen i praksis over for Uniteds vedkommende. Toppscorer Mark Hughes hadde sluttet å score mål helt siden rykter begynte å svirre om en overgang til Barcelona, og Nottinghams Peter Davenport ble hentet inn som avlastning. Men ingen ting syntes å hjelpe. En frustrert og desillusjonert Ron Atkinson, konstaterte at fjerdeplassen, 12 poeng bak vinnerne Liverpool, 10 bak Everton og 8 bak tredjeplasserte West Ham, nesten var katastrofal etter den fenomenale sesonginnledningen.

1986/87

Atkinsons endelikt

Som ventet dro Mark Hughes til Barcelona etter sesongslutt, men med erstatter allerede på plass, foretok ikke Ron Atkinson seg mer foran den store revansjesesongen 1986/87. Revansjesesongen? Jo da; etter den grufulle vinteren og våren måtte United reise seg igjen og slå kraftig tilbake.

Isteden bare fortsatte elendigheten. Sesongens første seier, hele 5-1 over Southampton i femte ligarunde, var bare et bedrag. Laget ble liggende på nedrykksplass, uten tegn til lysning. Den tidligere så utadvendte, selvsikre Atkinson, ble mer og mer fåmælt, og trakk seg etter hvert tilbake til sitt kontor. Han hadde ikke mer å gi.1-4 for Southampton i Ligacupen den 4. november, ble dråpen som fikk United-ledelsen til å reagere. Dagen etter ble Atkinson kalt inn på teppet. Tiden var ute.

Neste kapittel: 1986-90: Fergie kommer, ser og vinner!

Bestill billett!