1981-83: Atkinson kommer feiende…

Første halvdel av 1980-tallet så United utvikle seg fra et hardtarbeidende, men grått og kjedelig lag under utskjelte Dave Sexton, til å bli en underholdningsmaskin under Ron Atkinson.

United i liga og cup

Factbox-line 1981/82: 1. div. nr. 3; FAC 3; LC 2
Factbox-line 1982/83: 1. div. nr. 3; FAC-vinnere; LC-finalister; UEFA 1

Joe Jordan, Jimmy Greenhoff og Sammy McIlroy ble byttet ut med nye stjernespillere som Bryan Robson, Mark Hughes og Norman Whiteside. Vinnertyper de også, og de vant. FA-cupen. Den ble til og med erobret to ganger i løpet av tre sesonger. Men selv om det, den gang som nå, var gjevt med cuptriumfer, var det ligatroféet som var det altoverskyggende målet. Det hadde ikke funnet veien til Old Trafford siden 1967. Siden hadde fire forskjellige managere prøvd uten å lykkes.

9. juni 1981 satte en solbrun og avslappet mann seg elegant til rette i managerstolen. Navnet var Ron Atkinson, men etter utseende å dømme kunne det like gjerne ha vært James Bond. Velkledd og veltalende, solariumbrun og selvsikker, gjorde mannen med den glatte brylcreemfrisyren umiddelbart inntrykk på omgivelsene. Gulltannen og halskjedene bidro heller ikke til å skjule at denne personen var fornøyd med seg selv. Han kunne minne litt om Tommy Docherty, som fire år tidligere hadde fått sparken på grunn av sitt forhold til fysioterapeut Laurie Browns kone. Evnen til å takle det konstante mediekjøret, og klokkertro på egen fortreffelighet, var trekk som gikk igjen hos dem begge. Og – begge var tilhengere av teknisk og offensiv fotball. Atkinson var overbevist om at han ville klare det ingen av hans forgjengere hadde oppnådd på 14 år – hente ligatroféet tilbake til Old Trafford. Ron Atkinson hadde hatt stor suksess i West Bromwich, men at han i det hele tatt havnet på Old Trafford skyldtes bare det faktum at både Southampton-manager Lawrie McMenemy og Ipswich-manager Bobby Robson hadde takket nei. Atkinson var altså bare tredjevalg i United-styrets kandidatrekke, men da tilbudet først hadde nådd postkassen, var han ikke vanskelig å overtale.

1981/82

Ron Atkinson var ikke en gang blitt skikkelig varm i den nye dressen etter overgangen fra West Bromwich, da han mistet Joe Jordan. Etter to og en halv sesong i Manchester, søkte klubbens fargerike angriper lykken i AC Milan. Men til tross for røde tall på bankkontoen, nølte ikke Atkinson med å bla opp 900.000 pund for en erstatter for Jordan, Frank Stapleton fra Arsenal. I tillegg ble backen John Gidman hentet fra Everton for 355.000 pund og Micky Thomas fra Wrexham, for 450.000 pund. Voksne beløp for 23 år siden; likevel var handleturen bare så vidt kommet i gang. Atkinson bestemte seg nemlig for å lokke sin midtbanemotor fra West Brom, Bryan Robson, til Old Trafford. I følge Atkinson var Robson Englands beste fotballspiller, men ville han klare å overtale sin gamle klubb til å gi slipp på ham?

Rekordkjøp

Til å begynne med nektet Birmingham-klubben i det hele tatt å høre snakk om en handel, mens Atkinson på sin side nektet å ta nei for et nei. Da han tilbød en halv million pund for å inkludere Robsons midtbanekollega Remi Moses i handelen, mørnet motparten såpass at forhandlinger kunne igangsettes. 20 år gamle Moses fikk dra til Old Trafford umiddelbart, men tautrekkingen om Robson skulle bli en vanskelig prosess. Uniteds forhandlere var øyensynlig villige til å by hva som helst, og West Brom-lederne øynet sjansen til den store gevinsten. Til slutt ble alle parter fornøyde. United bladde opp rekordsummen 1.5 millioner pund og Atkinson fikk sin mann. Mange lurte imidlertid på om United-manageren var riktig vel bevart i hodet. 3. oktober ble Bryan Robson presentert for sitt nye hjemmepublikum. Til jubel fra nesten 47.000 tilskuere signerte han kontrakten i pausen under kampen mellom United og Wolverhampton. Ute på banen ved et respatexbord, flankert av bredt smilende Atkinson og styreformann Martin Edwards. Sammy McIlroy, den siste «Busby Babe» og mannen som kanskje hadde størst grunn til å føle presset etter Robsons ankomst, svarte med å sette tre baller bak Wolves-keeperen, i en kamp United vant 5-0. Men til tross for den overbevisende seieren hadde ikke ligastarten vært spesielt imponerende. Bortetap for Dave Sextons Coventry, etterfulgt av 0-0 mot Nottingham og 1-2 for Ipswich hjemme på Old Trafford, var langt bak skjema. Men formen steg, og resultatet mot Wolves markerte den sjette kampen på rad uten nederlag. Frank Stapleton var kommet fint i gang og sto allerede med fem scoringer på ni forsøk. Ja, innimellom tegnet selv Garry Birtles seg på scoringslisten. I Ligacupens 2. runde måtte United se seg slått i begge oppgjørene av Tottenham, mens FA-cupeventyret bråstoppet på Vicarage Road, hvor 2. divisjonsklubben Watford sørget for 3. rundes store sensasjon.

«Big Norm» trår til

I februar tok Sammy McIlroy, en av Uniteds store profiler siden han ble hentet til Manchester av Sir Matt Busby i 1969, farvel og gikk til Stoke City etter 419 kamper på Old Trafford. Robson, Moses, Wilkins og Coppell hadde funnet tonen på midtbanen, og det var ikke lenger plass for den tekniske nord-iren. Samtidig var United i ferd med å avle frem et helt spesielt talent. Ennå kjente bare hans nærmeste navnet, men det skulle ikke gå mange månedene før gutten var landskjent – for ikke å si verdenskjent! Bare 16 år og 352 dager gammel debuterte Belfast-fødte Norman Whiteside som innbytter mot Brighton. Den storvokste tenåringen ble stjerne over natten, og den nord-irske landslagssjefen Billy Bingham nølte ikke med å kalle ham inn til tjeneste for nasjonen. Samme sommeren gjorde Bingham Whiteside til tidenes yngste VM-spiller. 17 år og 41 dager gammel slettet «Big Norm» Pelés gamle rekord fra VM i Sverige i 1958. Sesongen ble rundet av med syv seire på ti kamper, nok til å sikre United en pen tredjeplass, ni poeng bak ligavinner Liverpool og fem bak Ipswich. Alt i alt en sterk debutsesong for Ron Atkinson.Uniteds juniorlag, bestående av blant annet Whiteside, Clayton Blackmore og Mark Hughes, spilte seg helt frem til finalen i FA Youth Cup. Der måtte de imidlertid se seg slått 6-7 sammenlagt av Watford, etter to kamper som endte henholdsvis 2-3 og 4-4.

1982/83

I mars 1982 hadde Ron Atkinson hentet ukjente Paul McGrath fra Dublin-klubben St. Patrick’s for 30.000. Sett i ettertid var dette kanskje Atkinsons beste kjøp noensinne. Også avtalen med Ipswich om hollenderen Arnoldus Johannus Hyacinthus Mühren foran sesongstarten i 1982, må kunne betegnes som en genistrek. Den 31 år gamle midtbanemannen, av forunderlige grunner bare kalt Arnold, kom vederlagsfritt til Old Trafford hvor han straks etablerte seg som en viktig brikke. Med en venstrefot så følsom at den i følge myten kunne åpne en hermetikkboks uten problemer, var Mührens pasningssikkerhet legendarisk. Med Arnold Mühren på plass på venstre side av midtbanen, tok et ustabilt United et stort skritt i retning av å bli en seriøs utfordrer til ligatittelen. Likevel var det i de hjemlige cupene laget skulle markere seg aller best. Akkurat det fikk ikke Garry Birtles være med på. Ron Atkinsons tålmodighet var slutt. Norman Whitesides inntreden hadde ytterligere bidratt til å overflødiggjøre den skjeggprydete spissen, og da Nottingham Forest tilbød 250.000 pund i bytte, var Birtles ferdig på Old Trafford. På to år hadde takstmannen redusert verdien på den gamle storscoreren med 1 million pund!

Kaptein Robson

Da kunne det være greit å få muligheten til å tjene inn noen av de tapte pengene på deltakelse i UEFA-cupen, som returnerte til Old Trafford etter ett års opphold. Men det ble verken penger eller suksess denne gangen heller. Spanske Valencia karret seg videre etter et målløst oppgjør i Manchester og 2-1-seier hjemme på Estádio Luis Casanova. For øvrig etter en skandalekamp – ikke bare som følge av ampre spillere, men også på grunn av tilskuerbråk. Vel hjemme igjen ble Ligacupen sparket igang med 4-2-gevinst mot Bournemouth over to kamper, men til en høy pris – både for United og Ray Wilkins. Ikke bare ble «Butch» sittende på sidelinjen i fire måneder etter å ha brukket kjevebeinet i returmøtet. Nei, han mistet også kapteinsbindet for godt til Bryan Robson; – og ikke bare i United, men også på det engelske landslaget. Tre strake bortetap senere var det ting som tydet på at Wilkins var mer savnet enn noen ville innrømme. Anført av en Bryan Robson i gryende kapteinsform, falt imidlertid bitene omsider på plass igjen.Bradford, Southampton, og Nottingham ble eliminert etter tur i Ligacupen, før Uniteds første Ligacupfinale ble sikret gjennom å banke Arsenal 4-2 på Highbury og 2-1 på Old Trafford i semifinalen.

Skuffende finaletap

Til finalen mot Liverpool var Ray Wilkins tilbake på plass. Det var derimot ikke Bryan Robson. Han måtte sitte på tribunen med strukne leddbånd. Kampen åpnet lovende da Norman Whiteside allerede etter tolv minutter gjorde seg til historiens yngste målscorer i en Wembley-finale. Men dessverre skulle skjebnen spille laget et puss og gjøre finalen til en dag å glemme. Skader på begge midtstopperne, først Kevin Moran og deretter Gordon McQueen, tvang Atkinson til å snu opp ned på mannskapet. Lagene hadde bare anledning til å sette inn én innbytter, og Moran ble erstattet av Lou Macari. En haltende McQueen ble beordret ut på vingen, mens Frank Stapleton ble trukket ned som stopper. Kampen utviklet seg til en farse. Dommer George Courtney lukket øynene for flere stygge forseelser. Liverpool fremsto i en helt annen utgave enn man var vant til, og den ene United-spilleren etter den andre måtte etter hvert ha behandling i en eller annen form. Det toppet seg da Liverpool-keeper Bruce Grobbelaar stormet ut av eget felt og overfalt den allerede sterkt svekkete McQueen. Forseelsen var så grov at selv ikke Liverpool-tilhengerne ville ha protestert på en utvisning. Dommeren derimot, fant ingen grunn til å reagere med annet enn et frispark. Hadde man ikke skjønt det allerede, innså man i hvert fall nå at dette ikke var Uniteds dag. Liverpool vant da også det dramatiske oppgjøret til slutt. Alan Kennedys langskudd hadde sikret ekstraomganger kvarteret før full tid, mens Ronnie Whelan skrudde ballen rundt Gary Bailey og opp i nettaket ti minutter ut i første ekstraomgang. Det var en scoring fra øverste hylle, og ville på en normal dag vært en verdig måte å avgjøre en cupfinale.

Tilbake til Wembley

United hadde ennå sjansen til å spille seg frem til en enda mer prestisjefylt Wembley-finale to måneder senere. I FA-cupen bukket West Ham, Luton og Derby under en etter en, og Frank Stapleton senket Everton like før slutt i en dramatisk kvartfinale på Old Trafford. Arsenal ble gitt sjansen til å hevne nederlaget fra Ligacupen da United igjen ble trukket ut som semifinalemotstander. Men på Villa Park måtte «the Gunners» nok en gang bite i gresset. Robson og Whiteside, sistnevnte med et susende volleyskudd, besørget 2-1-seier etter Arsenal-ledelse ved pause. Dermed måtte FA sende nok en bunke nytrykte Wembley-billetter til Manchester M16. I påvente av den store finaledagen gikk ligaspillet inn i siste fase. Arsenal fikk omsider en etterlengtet triumf med 3-0-seier på Highbury, i en kamp der Remi Moses kontroversielt ble utvist etter angivelig å ha slått ned Peter Nicholas. Det var frustrerende for mannen med afro-frisyren, som dermed måtte belage seg på å sone karantene under den kommende Wembley-festen. Det finaleklare mannskapet tapte sine to siste ligakamper, mot henholdsvis Tottenham og Notts County, men kopierte likevel tredjeplassen fra året før. Suverene Liverpool var igjen ustoppelige i toppen, mens kobbelet like bak lå tett som hagl. Sesongens store overraskelse, nyopprykkete Watford, la beslag på plassen bak scouserne, poenget foran Bryan Robson & co.

David mot Goliat

United var storfavoritter foran den prestisjefylte avslutningskampen på Wembley. Steve Coppell var kneskadet (ingen visste på dette tidspunkt at skaden var så alvorlig at landslagsvingen allerede hadde spilt sin siste kamp), og med Remi Moses suspendert, fikk ukjente Alan Davies sjansen til å vise seg frem. Som Arthur Albiston var blitt kastet til løvene under FA-cupfinalen i 1977, ble den unge waliseren sendt utpå til sin første FA-cupkamp på selveste landskamparenaen i Nord-London. Nedrykksklare Brighton ankom finalearenaen standsmessig i innleid helikopter, og fløy minst like høyt da de tok en sjokkartet ledelse etter bare fjorten minutter. Scoringen skapte uro i United-leiren, hvor ingen hadde glemt hva som skjedde på Wembley syv år tidligere. Den gang hadde United vært minst like store favoritter mot Southampton. Ville historien gjenta seg? Men Frank Stapleton roet nervene tolv minutter ut i andre omgang, før Ray Wilkins skrudde ballen inn i vinkelen sytten minutter senere. Med bare et kvarter igjen å spille, virket finalen avgjort. Men så, ett fattig minutt før full tid, dukket Gary Stevens opp og fremtvang ekstraomganger.

Bailey til unnsetning

Utlikningen kunne fort ha blitt skjebnesvanger. Ja, hadde det ikke vært for en våken og god Gary Bailey, ville det rett og slett ha gått helt galt. Idet dommeren sjekket klokken på slutten av 2. ekstraomgang, fikk Brightons Gordon Smith en kjempemulighet til å detonere den avgjørende bomben. Han kom stormende inn i femmeteren og fyrte løs, men måtte til sin store overraskelse og frustrasjon se United-keeperen avverge. Bailey kom stupende ned i beina på Brighton-angriperen og blokkerte mesterlig. BBC-kommentatorens legendariske utbrudd idet Smith gjorde seg klar til å avslutte, er den dag i dag tittel på et Brighton-fanzine: «And Smith must score». Takket være Baileys modige og resolutte opptreden fikk United en ny sjanse fem dager senere. Atkinson gjorde ingen endringer på laget, noe som betydde at Alan Davies, som hadde vært en av banens fremste aktører i den første finalen, fikk fornyet tillit. United var knusende overlegne i omkampen. Foran øynene på blant annet bursdagsbarnet Sir Matt Busby (som feiret sin 74 årsdag) scoret kaptein Robson to ganger, mens Whiteside og Mühren (straffe) fastsatte resultatet til overbevisende 4-0. Ron Atkinson hadde avsluttet sin andre sesong med å ta sitt første trofé.

Neste kapittel: 1983-86: Oppkjøpstrusler og avskjed