1975-77: Fra FA-cuptriumf til sparken

«Jeg skaffet dem FA-cupen, og de svarte med å gi meg sparken for å ha forelsket meg i en kvinne.» Tommy Docherty

United i liga og cup

Factbox-line 1974/75: 2. div. nr. 1 (opprykk); FAC 3; LC SF
Factbox-line 1975/76: 1. div. nr. 3; FAC-finalist; LC 4
Factbox-line 1976/77: 1. div. nr. 6; FAC-vinnere; LC 5; UEFA 2

1974/75

At Manchester United ikke lenger tilhørte engelsk fotballs elite gikk kanskje ikke helt opp for alle før speakeren på lille Brisbane Road i Øst-London ønsket velkommen til 2. divisjonsoppgjør mot Orient. Det var den 17. august 1974, og Manchesters stolthet spilte utenfor 1. divisjon for første gang siden 7. mai 1938. Men 2. divisjonsoppholdet skulle gjøre United godt. De nye spillerne fikk muligheten til å starte på ny frisk, med lisens til å spille god fotball. Den knallharde stilen som var blitt benyttet i den mislykkete kampen for å overleve 1. divisjon, tilhørte fortiden. Nå besto oppgaven i å drille sammen et mannskap som for det første skulle tilbake til toppen så fort som mulig, og deretter etablere seg som en alvorlig utfordrer til medaljer og pokaler.

Ned, og rett opp igjen

Med 2-0 over Orient fikk United en god start på sin nye tilværelse. Seieren ble fulgt opp med 4-0 over Millwall, 2-1 over Portsmouth og 1-0 over Cardiff. En perfekt sesongåpning og tabelledelse fra start. Men best av alt var fotballen som ble servert. Dochertys gamle løfter om underholdning var blitt omgjort fra ord til handling. Publikum strømmet til kampene – ikke bare på Old Trafford, men også når laget spilte på bortebane. Da nærmeste utfordrer, Sunderland, kom til Manchester i slutten av november, dukket hele 60.585 tilskuere opp på Old Trafford. De fikk ingen grunn til å angre på turen. Oppgjøret utviklet seg nemlig til å bli en klassiker mellom to lag som villig gikk i angrep og vekslet på ledelsen. United åpnet best, og Stuart Pearson satte fart i de fremmøtte ved å sende laget opp i en oppskriftsmessig ledelse. Sunderland fikk virkelig kjørt seg; presset over på defensiven av rødtrøyer som truet med å overkjøre sine nærmeste tabellnaboer. Men så oppdaget gjestene at United helt hadde glemt at en viktig del av fotballen består i å forsvare seg. Dermed slo de tilbake med to kjappe kontringsmål av venstreving Billy Hughes. Med ett var rollene byttet om. Willie Morgan gjenopprettet imidlertid balansen med en scoring etter pause, før Sammy McIlroy satte inn seiersmålet som trygget Uniteds ledelse på toppen av ligatabellen. Uken etter var United involvert i nok et spennende og dramatisk oppgjør. Kampen mot Sheffield Wednesday på Hillsborough åpnet på verst tenkelig måte da Jim Holton brakk foten etter et kvarter. Som om ikke det var galt nok, svarte hjemmelaget med å banke inn tre scoringer i løpet av ti minutter. Ligalederne var rystet. Men som mot Sunderland uken før viste United karakterstyrke. Scoringer av Macari (2), Houston og Pearson var ikke nok til å vinne kampen, men 4-4 var likevel et godt resultat, utgangspunktet tatt i betraktning. Holtons beinbrudd viste seg dessverre å være mer alvorlig enn først antatt, og den svære skotten hadde spilt sin siste kamp for Manchester United.

Suksess som spåmann

Det var bare desember, og halve sesongen gjensto. Likevel var forestillingene mot Sunderland og Wednesday nok til å overbevise Tommy Docherty om at oppholdet i 2. divisjon ville bli av kortest mulig varighet. «Neste sesong er vi tilbake i 1. divisjon,» erklærte han i kjent, bråkjekk stil. Men Docherty mente det, og han fikk rett. Fire måneder senere, den 5. april 1975, ble spådommen konfirmert. Med Lou Macaris vinnermål på The Dell i Southampton, kunne ingen lenger hindre Uniteds retur til 1. divisjon. Uken etter ble 2. divisjonsmesterskapet sikret, og champagnekorkene smalt i taket. Under feiringen var det ingen som lenger kunne huske at lille Walsall allerede i 3. runde hadde satt en stopper for videre deltakelse i FA-cupen. Ei heller at Norwich i semi’en hadde snappet billettene til Ligacupfinalen. I forhold til viktigheten av opprykket spilte manglende cupsuksess mindre rolle. Også klubbkassereren hadde god grunn til å delta i champagnefesten, men han nøyde seg sannsynligvis med å gni seg i hendene.Gjennom hele sesongen hadde folk strømmet til Old Trafford. Frykt for tilskuersvikt når motstanderlagene het Blackpool, Hull og York, hadde vist seg helt grunnløs. Tvert imot, 1.016.163 betalende gjennom telleapparatene, ga et gjennomsnittlig tilskuertall på 48.389. Selv i 2. divisjon hadde Manchester United trukket flere tilskuere til sine hjemmekamper enn noen andre klubber på øyriket.

1975/76

1. divisjon tatt med storm

Forventningene foran Uniteds gjensyn med 1. divisjon var behersket optimistiske. Lagets oppladning til den nye sesongen sto imidlertid litt tilbake for det man kunne ønsket seg. Turneen til Østen og Oseania ble preget av intern uro på grunn av pengeproblemer. Dochertys mange spillerkjøp hadde ført til ubalanse på klubbens bankkonti, noe spillerne nå fikk lide for. To pund i dagpenger, et beløp som blant annet skulle dekke den enkeltes vaskeriregninger, var alt de fikk utbetalt. Spillerne raste og truet med å reise hjem. Da saken kom Sir Matt Busby for øre, tok han første fly østover for å løse konflikten mellom spillere og ledelse. Enden på visen ble at spillerne fikk hevet dagpengene til seks pund, et beløp alle parter kunne leve med. Tommy Docherty forholdt seg for en gangs skyld i skinnet på overgangsmarkedet. Han hadde behov for forsterkninger i form av en kreativ kraft på midtbanen, men valgte å holde lommeboken på innerlommen. Løsningen ble å omskolere Lou Macari. Heller enn å måtte kjempe en håpløs kamp mot 1. divisjons livsfarlige midtstoppere, tre ganger større enn ham selv, ble den lille skotten gitt i oppgave å ligge bak og fore Stuart Pearson og Sammy McIlroy med de rette ballene. Trekket viste seg som bortimot en genistrek, og da fotballsesongen ble sparket i gang ble «Docherty’s Red Army» en umiddelbar «hit».

Trollmannen Merlin

Med hurtig, fantasifull angrepsfotball, tok Uniteds nykommere 1. divisjon med storm. Med fem seire og én uavgjort på de seks første kampene, fikk laget en drømmeåpning. Tronende på tabelltoppen så United mer og mer ut som en tittelkandidat. Spørsmålet var hvor lenge suksessen kunne vare? Skeptikerne sto i kø. Og ganske riktig, det begynte etter hvert å melde seg en viss motgang. 1-3 for Liverpool på Anfield ble etterfulgt av sviende 0-4 hjemme på Old Trafford for Manchester City i Ligacupen. Angrepsspillet som hadde tatt alle på sengen, gikk i stå. Laget klarte ikke lenger å overraske motstanderne. Nye impulser var tvingende nødvendig. Venstreving Gordon Hill, med klengenavnet Merlin, ble hentet fra Millwall for å løse opp i flokene. Steve Coppell var allerede veletablert som rask, teknisk høyreving, og fikk nå en kollega med samme egenskaper på motsatt flanke. Dermed begynte det å svinge igjen. Snart slo bølge på bølge atter inn over motstandernes forsvarslinjer. Fra begge kanter kom ballene susende inn foran mål, hvor Stuart Pearson sto klar og banket dem i nettet. Det var så enkelt, og det var så effektivt – og så var det gøy å se på. Dochertys i utgangspunktet noe naive 4-2-4-taktikk var en forfriskende innsprøytning i en engelsk fotballhverdag som var blitt mer og mer forutsigbar og kjedelig. Utover våren kjempet United på to fronter. 2-0-seieren over Derby i FA-cupens semifinale betydde at klubben etter tretten års fravær igjen var klar for FA-cupfinale på Wembley. I ligaen kjempet laget fremdeles om den store pokalen. Ingenting kunne hindre høythvisking om «The Double». Men allerede før finalen ble sjansen til en sensasjonell ligatriumf spolert. Tre raske nederlag på fem kamper kunne ikke kalles annet enn en sprekk. Den utnyttet Liverpool best av alle. Anfield-gjengen stakk av med trofeet ett poeng foran Queens Park Rangers, mens United, tre poeng deretter, måtte nøye seg med tredjeplass i sin første sesong etter opprykket.

Skuffende cupfinale

Men ennå gjensto muligheten til å vinne FA-cupen. Med 2. divisjonsklubben Southampton som motstandere på Wembley, var United storfavoritter til å vinne sin første FA-cuppokal siden 1963. Men i FA-cupen kan det meste skje, og det skjedde. Uniteds ligasprekk fulgte laget inn mellom tvillingtårnene, hvor Dochertys mannskap fremsto som nervebunter, ute av stand til å takle forventningspresset.Syv minutter før full tid, i en inntil da målløs og uinteressant finale, dukket Southamptons Bobby Stokes opp og satte ballen forbi Alex Stepney. Sesongen som inntil få uker tidligere hadde lovet så mye, endte med skuffelse. 2-0 over Manchester City i ligaavslutningen kunne ikke endre på det.

– Vi kommer tilbake!

Finalen hadde vært Tommy Dochertys sjuende sjanse til å vinne en kamp på Wembley. Han hadde vært der både som spiller og manager, men aldri opplevd en seier! Hvilte det en forbannelse over mannen? Selv ville ikke «The Doc» høre på det øret, og etter at øyeblikkets verste skuffelse hadde lagt seg, proklamerte han følgende profeti: «Vi kommer tilbake neste år, og da skal vi vinne!»

1976/77

Berg-og-dalbane-sesong

United gikk inn i 1976/77 sesongen med samme mannskap som hadde gjort det så bra i den forrige – med ett unntak. 19 år gamle Jimmy Nicholl hadde flere ganger vikariert med hell for Alex Forsyth på høyrebacken, men tok nå over plassen permanent. United fikk igjen en god sesongåpning. Sprekken fra forrige sesongs siste uker var glattet over. Det passet godt spesielt siden klubben igjen var involvert med europacupfotball. I UEFA-cupen ble det avansement til 2. runde på bekostning av Ajax, etter 2-0 på Old Trafford og 0-1 i Amsterdam. Juventus derimot, ble et par nummer for store. United vant hjemmekampen 1-0, men var sjanseløse i returmøtet og tapte 3-0 i Torino. Uheldigvis falt kampen mot Juve sammen med en katastrofal formsvikt. Det så lyst ut da Newcastle ble banket hele 7-2 i Ligacupen, men deretter fulgte åtte kamper uten en eneste seier. Laget ramlet nedover ligatabellen i foruroligende tempo. En kort stund befant United seg helt nede på syttendeplass, men klarte å redde ansikt i innspurten og sikret seg sjetteplassen til slutt. På sitt beste var laget strålende, men totalt sett alt for ustabile til å kjempe i teten.

«Scouse-buster»-finalen

tommy_docherty_77_large_largeTommy Docherty holdt sitt løfte til United-fansen da han ledet United til klubbens andre strake FA-cupfinale. Og finalen ble sesongens desiderte høydepunkt. Docherty holdt nemlig også sitt løfte om seier.At det var Liverpool som ble senket på Wembley gjorde dagen ekstra fortreffelig. «Scouserne» hadde allerede sikret seg ligamesterskapet, og var på jakt etter trippeltriumf med seier i liga, FA-cup og Europacup. Men den gang ei, det sørget Manchester United for. United husket godt hvordan det var å tape en cupfinale på Wembley, og kjempet med alt de hadde mot favorittene fra Merseyside. Etter en målløs første omgang eksploderte kampen fem minutter ut i andre, da Stuart Pearson sendte av gårde et skudd som lurte Liverpool-keeper Ray Clemence. Jubelen ble imidlertid knust bare to minutter senere da Jimmy Case utliknet med et skudd opp i nettaket bak Alex Stepney. Scoringen kunne fort ha knekket Dochertys mannskap, men spillerne nektet å legge seg ned. Belønningen kom i form av ny scoring bare tre minutter etter utlikningen, og var når sant skal sies noe heldig. Lou Macaris skudd ville aldri ha truffet mål, men Jimmy Greenhoff sto i veien, og ballen spratt via ham og la seg godt til rette i nettmaskene bak Liverpool-keeperen. Blant alle Uniteds helter denne mailørdagen var 19 år gamle Arthur Albiston den aller største. Han markerte sin debut i FA-cupen med en strålende kamp på venstrebackplass, etter å ha blitt kastet til løvene på grunn av Stewart Houstons beinbrudd. Sesongavslutningen hadde vært perfekt. Neste mål: Ligamesterskapet. Spillemessig var laget godt nok, men fortsatt altfor ustabilt. Nettopp det skulle Tommy Docherty bruke sommeren på å rette opp.

Docherty må gå

Men så skjedde det som kanskje ødela alt: Tommy Docherty innrømmet å ha et forhold til fysioterapeut Laurie Browns kone, Mary. I utgangspunktet en hverdagshistorie, et syn som tilsynelatende ble støttet av United-styret. I en pressemelding avviste styret rykter om at managerens jobb sto i fare. Docherty og fru Browns affære tilhørte privatlivet sfære. United-fans som hadde fryktet for manageren, kunne dermed puste lettet ut – for en stund. For noen uker senere snudde styret 180 grader. I en ny pressemelding het det at «på grunn av brudd på betingelsene i kontrakten» var Tommy Docherty blitt løst fra sin stilling som manager for Manchester United. Hva som fikk styret til å forandre mening er aldri blitt klargjort. Uansett var saken delikat. Det var åpenbart at manageren og fysioterapeut Laurie Brown ikke lenger kunne jobbe side om side. Brown var tross alt den uskyldige parten oppi det hele, og det var vanskelig – for ikke å si umulig, for United å kvitte seg med ham. Dermed ble Docherty ofret – og med ham, kanskje også muligheten til å vinne ligaen. Tommy Docherty reagerte på avgjørelsen med vantro, og uttalte: «Jeg skaffet dem FA-cupen, og de svarte med å gi meg sparken for å ha forelsket meg i en kvinne.»

Neste kapittel: 1977-81: Fra sprudlende champagne til dovent vørterøl