Den som ramler ned fra store høyder, faller hardt. United hang virkelig høyt, og i løpet av kort tid falt klubben pladask. Det hele kulminerte på senvåren 1974.

United i liga og cup

Factbox-line 1969/70: 1. div. nr. 8; FAC Play-off (nr. 3); LC SF
Factbox-line 1970/71: 1. div. nr. 8; FAC 3; LC SF
Factbox-line 1971/72: 1. div. nr. 8; FAC 6; LC 4
Factbox-line 1972/73: 1. div. nr. 18; FAC 3; LC 3
Factbox-line 1973/74: 1. div. nr. 21 (nedrykk); FAC 4; LC 2

Kun seks år etter at Benfica ble slått 4-1 i Europacupfinalen. måtte Manchester United ta den tunge veien til 2. divisjon. Lisboa, Madrid og Milano figurerte ikke lenger i klubbens reiseplaner. Nå var det Blackpool, Hull og York som gjaldt. For Manchester United ble begynnelsen på 1970-årene kaotisk, uoversiktlig og preget av sportslig nedtur. Mange av dem som hadde vært med og trukket lasset gjennom suksessrike tider trakk på årene og forlot Old Trafford. Samtidig ble disiplinærproblemer og stadige managerbytter en del av hverdagen. United, som i 24 år hadde klart seg med én manager, så to nye komme og gå, før en tredje tok plass i sjefsstolen – alt i løpet av et tidsrom på to og et halvt år.

1969/70

Fra Busby til McGuinness

Begynnelsen på slutten startet allerede i Sir Matt Busbys regjeringstid. Som i bakrus sjanglet klubben seg gjennom Europacupstriumfens oppfølgersesong. Deretter overlot Sir Matt, sommeren 1969, tømmene til den uerfarne Wilf McGuinness. McGuinness var nærmest født og oppvokst på Old Trafford. Han spilte selv for United inntil et stygt beinbrudd satte bom for videre karriere. Han kjente klubben fra innsiden. På tidspunktet for utnevnelsen var han trener for klubbens reservelag, og hadde også bakgrunn fra trenerstaben til det engelske landslaget. Som manager imidlertid, var han ikke bare uerfaren, han var grønn. Men Busby hadde tro på sin tidligere «Babe». Selv tok den gamle tittelen «General Manager» og flyttet opp en etasje. McGuinness derimot, til tross for at han overtok ansvaret for spillergruppen, måtte nøye seg med tittelen «Chief Coach».

Bra åpning

Resultatmessig gjorde McGuinness en anstendig jobb i sin første sesong bak spakene. Bortsett fra pinlige 0-4 mot Manchester City, ble de store minene unngått. I forhold til Busbys avskjedssesong tok han laget tre trinn oppover tabellen og avsluttet sesongen med en respektabel åttendeplass.I FA-cupen gjorde laget sin beste innsats på fire år. Etter seire over Ipswich og Manchester City, ble Northampton Town banket hele 8-2 da George Best benyttet anledningen til å sette ny klubbrekord. Han feiret tilbakekomsten etter seks ukers karantene med å score ett mål for hver av disse ukene. Deretter ble Middlesbrough overvunnet i kvartfinalen, før Leeds satte en stopper for fremgangen i semifinalen. Men det måtte hele tre kamper til før Yorkshire-klubben til slutt trakk det lengste strået og gikk til finalen med 1-0. United måtte trøste seg med en tredjeplass i FA-cupen denne sesongen. For første og (i hvert fall foreløpig) siste gang ble det nemlig spilt kamp mellom de to tapende semifinalistene. Foran 15.105 tilskuere på Highbury, sørget to scoringer av Brian Kidd for United-gevinst 2-0 over Watford.

1970/71

Anerkjennelse – og sparken

United-ledelsen var så fornøyde med McGuinness’ innsats i det som i praksis hadde vært en prøvesesong, at de sommeren 1970 formelt utnevnte ham til «Manager». Om det var den nye tittelen som gjorde utslaget er vel tvilsomt, men faktum er at problemene snart tårnet seg opp. Mangel på respekt fra klubbens eldste og mest meritterte spillere, var antakeligvis en faktor som ikke bidro til å lette arbeidsdagen for McGuinness. Flere av spillerne var eldre enn sin sjef, og enkelte var lite mottakelige for råd fra den unge manageren. Resultatene sviktet, men verst av alt: Motstanderne fryktet ikke lenger Manchester United. Bare fem seire av 23 mulige fra august til desember var håpløse tall. Målforskjellen på 28-38 likeså. United lå faretruende nær en plass under nedrykksstreken idet året gikk mot slutten. Nederlag mot 3. divisjonsklubben Aston Villa i Ligacupens semifinale gjorde ingenting for å bedre situasjonen. Tålmodigheten med Wilf McGuinness var slutt, og etter 4-4 mot Derby på 2. juledag, var den tidligere landslagsspilleren ferdig. Han aksepterte først tilbudet om å ta tilbake sin gamle jobb som leder for reservelaget, men fant snart nederlaget for tungt å takle. Dermed ble ikke Wilf McGuinness værende særlig mye lenger på Old Trafford.

Retur for Sir Matt

Det var halvveis ut i sesongen og intet ideelt tidspunkt å finne en erstatter for McGuinness. Redningen kom i form av den nær 62 år gamle Sir Matt Busby. Han tok turen ned fra kontoret sitt i 2. etasje, trakk på seg den gamle treningsdrakten og overtok laget på midlertidig basis. Sir Matts første oppgave, FA-cupens 3. rundeoppgjør mot Middlesbrough, gikk skeis da 0-0 på Old Trafford ble til Boro-seier 2-1 i omkampen. Holdningene i spillergruppen var imidlertid påtakelig endret etter Sir Matts gjeninntreden. I motsetning til hva som hadde vært tilfelle under McGuinness, hadde alle respekt for den gamle, og Kommandøren av det Britiske Imperiet klarte det som var blitt det primære målet – å holde Manchester United i toppdivisjonen. Ja, han klarte det med god margin, for etter siste ligarunde i mai hadde United – akkurat som året før – bare syv klubber foran seg. Sesongen ble avsluttet med fest og jubalong da Best (2), Law og Charlton, sikret en særdeles kjærkommen 4-3-triumf over Manchester City på Maine Road.

1971/72

Frank O’Farrell tar over

Sommeren 1971 ble Frank O’Farrell hentet fra Leicester City for å ta over den ledige managerposten på Old Trafford. Men ansettelsen skjedde ikke helt uten innvendinger. Kritikernes skepsis dreide seg ikke om O’Farrells fotballfaglige kvaliteter. Derimot var det et faktum at den beskjedne irens bakgrunn som fotballeder sto i skarp kontrast til det hektiske livet i Englands største klubb. Ville han klare å takle det konstante presset? Mange tvilte, og at skeptikerne hadde noen gode poenger skulle tiden vise. Men, uten å gjøre store forandringer med laget fikk O’Farrell en pangstart i sin nye jobb. Istedenfor å la Alan Gowling og Willie Morgan ligge på topp og vente på de rette fremspillene, trakk han dem tilbake for å bidra kreativt på midtbanen. Trekket viste seg som bortimot en genistrek, og United gjorde sin beste sesongåpning på mange år.Sesongen startet riktignok litt kjelkete fordi de to første hjemmekampene måtte spilles minimum 40 km borte fra Old Trafford. Dette var konsekvensen av en episode som hadde skjedd i hjemmekampen mot Newcastle i februar, da en galning blant publikum kastet en kniv ut på banen. United ble bøtelagt med 7.000 pund, i tillegg til å bli forvist fra egen arena. Den 20. august 1971 ble dobbeltmesterne Arsenal derfor ønsket velkommen til hjemmekamp på Anfield Road i Liverpool! Tre dager senere ble prosedyren gjentatt, denne gang overfor West Bromwich Albion på Victoria Ground i Stoke. United lot seg ikke affisere av ukjente hjemmeomgivelser og vant begge oppgjørene med 3-1. Charlton, Best og Law hang fremdeles med – og storspilte. Laget feide gjennom høsten, vant 14 av 23 kamper, og tapte bare to. Ved overgangen til det nye året tronet United i toppen av tabellen. Ingen ante at poenget som ble kapret i 2-2-kampen mot Coventry i romjulen skulle bli det siste på lange tider.

Best stikker av

For idet man tok fatt på 1972 snudde alt. Syv strake tap fulgte, med en målforskjell på 3-18! Lykken hadde så definitivt snudd, og George Best forsvant. Det nordirske ballgeniet prøvde isteden å finne lykken annetsteds enn på fotballbanen. Han foretrakk å heller tilbringe tiden i armene på unge blondiner. Han åpnet egen moteforretning i Manchester og frekventerte byens nattklubber når han isteden burde forberedt seg til treningen neste dag. George Best mistet fokus på spillet som hadde gjort ham berømt. Han begynte å utebli fra treninger, rakk ikke spillerbussen på vei til bortekamp og stakk til Spania for å slappe av midt i fotballsesongen. Frank O’Farrell visste ikke helt hvordan han skulle takle sin unge rebell. Bests eskapader ble derfor håndtert uten alvorlige straffereaksjoner fra manageren. Ondt blod ble skapt på grunn av det som i spillergruppen ble oppfattet som særbehandling av klubbens superstjerne. Frank O’Farrell måtte i tillegg til problemene med Best foreta seg noe med et lag som var begynt å lekke i begge ender. Forsvarsspiller Martin Buchan ble hentet fra Aberdeen, mens Nottingham Forests Ian Storey-Moore ble kjøpt inn for å sette ny fart i scoringsproduksjonen.De nye maskindelene fant seg fort til rette, og 0-0 mot Everton i mars ble etterfulgt av tre strake seire. Men var trenden snudd av den grunn? Niks. Elendigheten slo til igjen, og sesongavslutningen kunne ikke komme fort nok. At laget utrolig nok klarte å hale i land en åttendeplass til slutt – for øvrig for tredje år på rad, kunne ene og alene tilskrives den strålende høstsesongen. Tilfeldigvis trakk United Stoke City både i Ligacupen og i FA-cupen denne sesongen. Ikke særlig heldige trekninger, skulle det vise seg. Først vant «pottemakerne» etter to omkamper i Ligacupens 4. runde, før de – etter nok en omkamp – satte en stopper for Uniteds FA-cupplaner med 2-1 i kvartfinalen.

1972/73

O’Farrell – hvem er det?

Til manges store overraskelse gikk sommeren uten at O’Farrell foretok nye spillerkjøp. Kritikken mot manageren økte derfor i takt med sviktende resultater utover høsten 1972. At 30-årige Wyn Davies ble hentet fra Manchester City bidro verken til bedring av resultatene eller til å lette på presset mot United-manageren. Tilsynelatende hadde han ikke flere ess i ermet, og han var i utakt med sine spillere. O’Farrells manglende evne til å kommunisere hadde innhentet ham og blitt hans største fiende. Det kom nok ikke som noen overraskelse på United-manageren da han en vakker desemberdagdag ble kalt inn på teppet til sine arbeidsgivere. Idet han steg ut av bilen etter å ha parkert utenfor Old Trafford, hevet han blikket mot den skyfri himmelen og utbrøt tørt: «It’s a good day for a hanging!» Dette skjedde etter at Crystal Palace, åtte dager før julaften slo til med hele 5-0 over et United i total oppløsning. Frank O’Farrell hadde ledet Manchester United for siste gang. Da Denis Law senere ble bedt om å kommentere O’Farrells lederstil, svarte han lakonisk: «Frank O’Farrell, hvem er det?» Litt mer alvorlig uttalte han ved en senere anledning: «Frank O’Farrell kom som en fremmed, og han dro som en fremmed.»

Call the Doc!

Feiende inn døren, som ny manager for Manchester United, kom den skotske landslagssjefen Tommy Docherty. Som type var han Frank O’Farrells rake motsetning. Selvsikker, skråsikker, høyrøstet og arrogant; sjarmerende, irriterende – og handlekraftig. Kontorstolen hadde knapt kjent vekten av den nye sjefen før han hadde raidet markedet og hentet inn to nye spillere. De var skotske landsmenn av Docherty begge to: Midtbanemann George Graham fra Arsenal (ja, han ja) og backen Alex Forsyth fra Partick Thistle. Tre uker senere var ytterligere to skotter på plass – den kjempesvære midtstopperen Jim Holton fra Shrewsbury, «Six foot two, eyes of blue, Big Jim Holton’s after you,» og hans legemlige motsetning, den italienskættede angriperen Lou Macari fra Glasgow Celtic. Sistnevnte var så vidt større enn et halvliterkrus. Jo da, den nye sjefen trivdes på overgangsmarkedet, og han trivdes med landsmenn rundt seg. Med sekkepiper og kilt som ingredienser, så et helt nytt begrep dagens lys på Old Trafford: Heretter ble klubben omtalt som MacChester United.

Slutt for Charlton, Law & Best

Men syv innledende kamper uten en seier må ha blitt opplevd som et slag i ansiktet, selv for den skråsikre skotten. På den annen side – han hadde påtatt seg managerjobben i en klubb som trengte bortimot totalrenovasjon. Ingen ventet resultater over natten. Men ved hjelp av «the Doc’s» foreskrevne medisin klarte laget i hvert fall å holde holdet over vannet, og unngikk nedrykk. 18. plassen holdt så vidt. Sesongavslutningen ble spesielt vemodig ettersom den markerte slutten på Tony Dunne, Bobby Charlton og Denis Laws æra som United-spillere. De to førstnevnte dro frivillig; Law derimot visste ingenting før han fikk nyheten servert fra fjernsynsskjermen mens hans var på ferie hjemme i Aberdeen. Docherty, i sin streben etter å fornye laget, var knallhard og ufølsom, og brydde seg ikke om å fortelle Law at han ikke lenger var med i klubbens planer.

1973/74

Av natur var Tommy Docherty både utålmodig og oppfarende. Likevel jobbet han langsiktig for å utvikle en klubb i omveltning. Målet var underholdende fotball, men selv om målet virket langt unna i en tid med dårlige resultater og middelmådige prestasjoner, var Docherty overbevist om at han var på rett vei. Mye kan sies, og mye ble sagt om United-manageren, men hans fotballfilosofi fremtvang i hvert fall offensiv tenkning. !Defensiv fotball er kjedelig,» pleide han å messe. «Tilskuerne vil se scoringer, og det vil vi prøve å gi dem.» Men det skulle ta sin tid. Utover høsten 1973 slet laget spesielt mye med å finne veien til motstandernes mål. Så mye at keeper Alex Stepney i midten av oktober var klubbens toppscorer med to fulltreffere fra straffemerket mot Leicester og Birmingham. I Ligacupen var det takk og farvel da Middlesbrough vant allerede ved første hinder, mens nederlag for Ipswich i 4. runde ikke gjorde FA-cupinnsatsen stort bedre. George Best var like lite imponert som de fleste andre, og i misnøye med tingenes tilstand tok han en endelig avgjørelse om å forlate klubben etter 0-3 for QPR 1. Nyttårsdag 1974.

Nedrykket

United sto med begge beina i kvikksand og utsiktene til å redde plassen ble mer og mer teoretiske ettersom ligasesongen gikk mot slutten. Og i motsetning til året før ble oppgaven for stor. Sett ut ifra et rent sportslig perspektiv må derfor den 27. april 1974 regnes som den svarteste dagen i Manchester Uniteds til da 96 år gamle historie. Manchester City var motstander på Old Trafford. Skjebnekampen mot naboklubben så ut til å ebbe ut uten scoringer til noen av lagene. Uavgjort ville være det nest beste resultatet for et United i desperat poengnød. De befant seg i en situasjon der ett poeng fort kunne vise seg gull verdt. Tap derimot, ville være bortimot ensbetydende med nedrykk:

Kongen returnerer

Denis Law, United-fansens tidligere yndling og «King of Old Trafford», er tilbake på sin gamle hjemmearena, nå som City-spiller. Før kampen hadde han uttrykt ønske om å få slippe å spille, for ikke å bidra til et eventuelt nedrykk for sitt elskede United. Han har ikke spilt noen stor kamp til nå. Denis Law spiller i blått, men er fremdeles like Rød. Nest siste ligarunde er åtte minutter fra å gå over i historien da det plutselig oppstår en situasjon som ingen andre enn Law oppfatter. Selv om knærne skrangler som tomme hermetikkbokser i nedoverbakke, er refleksene nesten like skarpe som før. Med ryggen mot mål ser Law ballen komme. Instinktivt trekker han foten tilbake og hælsparker den brune lærkulen. United-keeper Alex Stepney settes helt ut av ballens plutselige kursendring, og konstaterer lamslått at den passerer ham og ruller over målstreken. United 0 City 1. Verden raser sammen over Old Trafford. Mens lagkameratene kommer stormende til for å gratulere, og City-tilhengerne på tribunen jubler ekstatisk, er målscoreren selv sønderknust. Den gamle United-helten orker ikke en gang å løfte armen, slik han i scoringstriumf hadde gjort det 237 ganger, ikledd den berømte, røde drakten. I kaoset som oppstår etter scoringen, går deler av publikum amok. City-fansen stormer banen i gledesrus, mens de Røde stormer banen i ren frustrasjon. Det gjenstår fremdeles åtte minutter å spille, men dommeren velger å blåse av oppgjøret. Resultatet blir stående og Manchester United, den gamle, stolte storhet, må spille i 2. divisjon for første gang siden 1937/38. Heldigvis – på sett og vis, slo Birmingham i samme ligarunde Norwich, mens Southampton beseiret Everton. Det er derfor ikke riktig som myten elsker å fortelle – at Law sendte sitt kjære United ned. Ned ville klubben ha rykket uansett.

Neste kapittel1975-77: Fra FA-cuptriumf til sparken på to måneder


 

 


Tilbake til forsiden