Det er onsdag 29. mai 1968. Wembley stadion koker. Kampuret har akkurat passert 120 minutter, idet den italienske dommeren Concetto Lo Bello blåser av Europacupfinalen mellom Manchester United og portugisiske Benfica. United har vunnet 4-1 etter ekstraomganger, og ekstatiske gledesscener utspiller seg både på og utenfor gressteppet.

United i liga og cup

Factbox-line 1965/66: 1. div. nr. 4; FAC SF; EC SF
Factbox-line 1966/67: 1. div. nr. 1; FAC 4; LC 2
Factbox-line 1967/68: 1. div. nr. 2; FAC 3; EC-vinnere
Factbox-line 1968/69: 1. div. nr. 11; FAC 6; EC SF

United-spillerne kaster seg om halsen på hverandre, til taktfaste tilrop fra 100.000 tilskuere «United! United! United!» I sentrum for begivenhetene står manager Matt Busby med tårer i øynene. United-manageren har virkeliggjort en tolv år gammel drøm; en besettelse. Helt siden UEFA i 1956 første gang inviterte United til å delta i Europacupen, hadde dette vært hans store mål. Veien hadde vært lang, kronglete og smertefull. Men nå, ti år etter at München-ulykken nær hadde lagt drømmen i ruiner, står Matt Busby omsider sammen med laget sitt på den høyeste tinde. I triumfens time skuer de ut over det europeiske fotballkontinent. Manchester United er Konger av Europa. Alle nyter øyeblikket. Ikke en tanke ofres på morgendagen. Ingen aner at klubben snart vil snuble i sine egne, berømte bein. Og den som faller fra den høyeste topp, slår seg skikkelig.

1965/66

Men før vi fyller begeret med malurt, setter vi oss i tidsmaskinen og puncher inn 1965. Dette var året da United vant ligamesterskapet som ga inngangsbilletter til Europacupen, etter åtte års fravær. Startskuddet for «Jakten på den hellige gral», fyres av fem uker ut i en skuffende sesonginnledning. Med 9-2 sammenlagt over finske HJK Helsinki og deretter 5-1 over østtyske ASK Vorwärts, får United en god start på E-cupsesongen. Men det er først under 3. rundetrekningen at europacupstemningen virkelig kommer til Old Trafford. Benfica, kanskje Europas beste klubblag, trekkes ut av hatten. Fire finaler de siste fem årene, og mestere i 1961 og 1962, gjør det vanskelig å argumentere mot kvaliteten. Dobbeltoppgjøret mot portugiserne ligger ennå et par måneder fram i tid, så fokus må først rettes mot ligaformen, som ikke har vært mye å skryte av. Bare fire seire på de første femten ligarundene er ikke en mesterskapskandidat verdig. 1-5 for Tottenham i London i midten av oktober toppet listen over lavmål, i en kamp John Fitzpatrick for øvrig fikk æren av bli Uniteds første innbytter i obligatorisk kamp. Det skal legges til at Spurs-leksjonen ble tatt ad notam, og United gikk ubeseiret resten av året. Ja, Tottenham fikk selv kjenne hvordan det føles å tape 1-5, på Old Trafford. Inntrykket av United som sårbare, var allikevel uendret. Fra nyttår av buttet det igjen imot, og møtene med Benfica ble sett på som en kjærkommen avveksling fra de daglige rutinene.

Sesongens høydepunkt

Kampen på Old Trafford utiklet seg til en thriller av de sjeldne. Benfica-ledelse etter en halvtime ble snudd til United-ledelse ved pause. Den ble øket til 3-1 et kvarter ut i andre, før portugiserne fastsatte resultatet til 3-2. Premissene var satt for returmøtet i Lisboa. Der hadde Benfica aldri tapt en europacupkamp. Før kampen advarte Matt Busby spillerne sine mot å ta sjanser. Likevel, én av hans disipler vendte det døve øret til. Med en fresende Busby på sidelinjen snurret George Best rundt med hjemmelaget. Busbys vrede ble imidlertid vendt til glede da Best først headet inn 1-0 og deretter økte til 2-0 – og kampen var ennå bare tolv minutter gammel! Benfica var allerede svimeslått da John Connelly satte inn det tredje, før Shay Brennan ga hjemmelaget mager trøst med et selvmål. Mager, for Paddy Crerand og Bobby Charlton rundet av med hver sin scoring på tampen. Uniteds oppvisning ble karakterisert som den beste forestillingen noensinne av et bortelag i Europacupen. George Best, kampens store spiller, fikk tilnavnet «El Beatle», og ble jaget vilt blant fans og fotografer. En følelse av uovervinnelighet spredte seg i laget. Kunne de beseire Benfica med 5-1 i Lisboa, kunne de beseire hvemsomhelst.

Tilbake til Beograd

Partizan Beograd ble trukket som motstander i semifinalen, noe som naturlig nok vekket vonde minner. Det var nettopp på hjemvei fra Beograd at flyet med Uniteds spillere og ledere hadde krasjet åtte år tidligere. Kampen i den jugoslaviske hovedstaden ble akkurat så tøff som ventet. Etter en god åpning av United, kjempet knallharde jugoslaver seg inn i oppgjøret. De sloss inn to mål etter pause og lovet en like hard returkamp i Manchester. At George Best måtte ut med en kneskade som skulle holde ham utenfor resten av sesongen, gjorde ikke oppgaven enklere. United dominerte banespillet i Manchester, men slet med å skape målsjanser. Frustrasjonen ble for mye for enkelte, og tjue minutter før slutt ble Paddy Crerand og Partizans Mihaslovic utvist etter slåssing (fremdeles, den dag i dag, bedyrer Crerand sin uskyld og påstår at det ikke var han, men Nobby Stiles som slo). Nettopp Stiles ga støtet til et frenetisk avslutningskvarter da han utnyttet en keepertabbe av hjemmelagets gode keeper Soskic. Jugoslavene holdt imidlertid stand, og United var nok en gang blitt slått ut i en semifinale. Matt Busby visste at laget var godt nok til å gå helt til topps i turneringen, og den bitre opplevelsen gjorde ham enda mer oppsatt på å gjennomføre sitt store mål. Men da måtte først ligamesterskapet sikres, noe som virket urealistisk bare sju ligarunder før slutt. Storseire mot Blackburn og Aston Villa var ikke nok til å redde en totalt sett skuffende sesong. Fjerdeplass bak Liverpool, Leeds og Burnley, sto ikke i stil til ambisjonene. Innsatsen i FA-cupen forsterket bare inntrykket av 1965/66 som en «nesten-sesong». Håpet om et «plaster på såret» havarerte da Everton vant 1-0 i semifinalen.

VM-suksess

Tre United-spillere fikk oppleve en sommer utenom det vanlige: Fotball-VM i England med Bobby Charlton, Nobby Stiles og John Connelly i den engelske troppen. Sistnevnte spilte åpningskampen, mens duoen Charlton/Stiles var faste innslag på laget som ble verdensmestere etter 4-2 over Vest-Tyskland i finalen. For sin innsats for klubb og landslag ble Bobby Charlton senere kåret til Årets Spiller i Europa for 1966.

1966/67

We’ve got our trophy back!

United gikk til sesongstart med stort sett samme mannskap som hadde vunnet ligaen to år tidligere. Keeper Pat Dunne var borte, og med skader både på Harry Gregg og David Gaskell, ble 24 år gamle Alex Stepney hentet fra Chelsea. I tillegg dukket et par nye fjes opp fra egen junioravdeling. David Herd flyttet til indrevenstre for å rydde plass for 20 år gamle David Sadler som senterløper. 19-årige John Aston jr. fylte hullet etter John Connelly som dro til Blackburn, mens en tredje unggutt, Bobby Noble, skviste Shay Brennan ut fra venstrebackplassen. Igjen ble høsten preget av ustabil form. Ingen overlistet Denis Law & co. hjemme på Old Trafford, men borte glapp det jevnlig. Det gjentok seg i Ligacupen, hvor United deltok for første gang på seks år. De ble rundspilt av Blackpool, tapte 1-5 og røk rett ut. Men etter tapet for Sheffield United 2. juledag, begynte det å stemme også på fremmed gress. United kapret seks av åtte mulige poeng mot sine argeste konkurrenter, og sto plutselig midt oppi titteljakten. Dermed ble det lett å fortrenge FA-cupfadesen. 2-0 over Stoke i tredje runde hadde lovet mer enn laget var i stand til å holde, for Norwich vant 2-1 på Old Trafford i fjerde. Det var Uniteds svakeste innsats siden 1959, da klubben ble eliminert allerede i tredje runde av – Norwich! Mesterskapshåpet steg da tabellteten ble inntatt etter 0-0 mot Newcastle den 11. mars, men fikk seg en knekk da David Herd brakk beinet en uke senere. Idet han pirket inn et mål mot Leicester, kolliderte Herd med to spillere, deriblant Leicester-keeper Gordon Banks. Det påstås at smellet kunne høres over hele Old Trafford da beinet knakk som en fyrstikk. Beinbruddet var i praksis slutten på Herds United-karriere. Og uhellene sto i kø. På vei hjem fra bortemøtet med Sunderland, ble Bobby Noble utsatt for en bilulykke. Backen pådro seg omfattende skader, og selv om han snart kom seg på beina, måtte han gi opp fotballkarrieren. Men selv uten Herd og Noble, sto United distansen ut. Foran nest siste ligarunde ville seier mot West Ham i London være ensbetydende med ligagull. Etterkrigsstatistikken var imidlertid dyster lesning. Den viste seks seire, én uavgjort og ett tap – i London-lagets favør! Men United feide både West Ham og all tvil til side og vant 6-1. Selv ikke i seiersrusens time mistet Matt Busby fokus. For ham var ligatroféet først og fremst beviset på at Europacupen for serievinnere igjen sto på timeplanen, Høsten kunne nesten ikke komme fort nok.

1967/68

18 år gamle Brian Kidd overbeviste under sesongoppkjøringen. Premien var fast plass på laget, på bekostning av anvendelige David Sadler, som likevel fikk spille de fleste kampene. Også 19 år gamle Francis Burns fikk tillit, som erstatter for Bobby Noble på venstrebacken. Bortsett fra de to nykommerne var laget identisk med ligamesterne fra forrige sesong. Paddy Crerand styrte fortsatt midtbanen med hard hånd (i enkelte tilfeller bokstavelig talt), og ved siden av ham herjet Nobby Stiles, motstandernes mareritt. Tannlegen hans vil helt sikkert bestride det, men lille, iltre Stiles var alt annet enn tannløs. Midtbanens defensive anker visste å bite ifra seg. Sesongen åpnet med Charity Shield-møte med Tottenham på Old Trafford. Kampen endte 3-3, men vil for alltid huskes best for Spurs-keeper Pat Jennings’ scoring direkte fra utspark. Ballen fikk en uvanlig sprett idet den landet, og spratt i bue over en rødmende Alex Stepney. Uken etter startet alvoret med nederlag for Everton på Goodison Park. Feilskjæret ble imidlertid rettet delvis opp med imponerende stabilitet utover høsten og vinteren. I E-cupen ble Hibernians fra Malta et enkelt bytte i første runde. Det kan ikke sies om FK Sarajevo, som ble en hard nøtt å knekke i andre. Etter en jevn og målløs kamp på Titos lappeteppe, slet United seg videre med 2-1 på Old Trafford. Heller ikke polske Górnik Zabrze gikk i bakken uten kamp. Uniteds 2-0-ledelse fra det første oppgjøret, viste seg å holde akkurat så vidt. På et nedsnødd stadion i Zabrze holdt «De røde» varmen ved å pakke seg sammen i forsvar, og slapp noe heldig unna med 0-1. Avansementet til tross; formen viste tegn på sprekkdannelser. I FA-cupen, for eksempel, satte Tottenham inn en vellykket beinkrok allerede i 3. runde, og på Old Trafford ble United påført sitt første ligatap på 23 måneder. Chelsea vant 3-1, og viste vei for Manchester City og Liverpool som snart kopierte London-klubben. Tre runder før slutt lå United likevel på tabelltoppen, foran Leeds og Manchester City. Men mens konkurrentene kunne konsentrere seg om ligaavslutningen, rettet United igjen fokus mot Europa. Real Madrid, seks ganger vinner av Europacupen, sto på motsatt banehalvdel i semifinalen, og var favoritter igjen. Men i lagenes første møte på Old Trafford var det United som imponerte mest. George Bests seiersmål ti minutter før pause ga et visst håp foran returmøtet på Santiago Bernabeu.

Snytt på målstreken

Høyt oppe etter seieren mot Real, fulgte en sjokkartet opplevelse da United ble overkjørt av West Bromwich og tapte 3-6. Samtidig vant City sin kamp og overtok tabelledelsen. 6-0 over Newcastle en uke senere ga nytt håp, men når også City vant, var status uendret. Det eneste som kunne redde ligagullet var hjemmeseier mot Sunderland, og Newcastle-poeng mot City på St. James’ Park. Men United sviktet da det gjaldt. Sunderland vant overraskende 2-1 på Old Trafford, og løpet var kjørt. Manchester City – av alle – hadde snytt United for ligatroféet. Oppladningen til returmøtet i Madrid kunne så avgjort ha vært bedre.

Mirakelet i Madrid

Skuffelsen etter å ha blitt fravristet ligagullet var kanskje det som skulle til for å vekke sulten på ny. Fremdeles var det mulig å vende nedturen til opptur. Første bud var å tukte Real Madrid.Men det åpnet dårlig. Real dominerte første omgang på Santiago Bernabeu, og rundspilte paralyserte gjester. Et fullsatt stadion var i ekstase da hjemmelaget gikk til pause med ledelse 3-1. Alt virket tapt for United. Men Busby holdt hodet klart, og mestret kunststykket med å få spillerne sine ut av transen. «De leder med bare ett mål sammenlagt,» minnet han om: «Vi kan klare det!» Og det var som et helt nytt lag kom på banen etter hvilen. Plutselig var det United som spilte ut Real. David Sadler sørget for balanse i sammenlagtregnskapet da han satte inn 3-2, før Bill Foulkes – av alle – stormet fram fra eget forsvar, mottok en pasning fra George Best, og plasserte ballen forbi Real-keeperen. Spanjolene var i koma. Sensasjonen var et faktum. I sin fjerde semifinale hadde United endelig lyktes. Nå ventet Benfica i finalen.

Til topps – endelig!

Alle husket hva som hadde skjedd to år tidligere. Fra seier over nettopp mektige Benfica, til nederlag mot «overkommelige» Partizan. En gjentakelse måtte for enhver pris unngås, og nå måtte United også klare seg uten en skadet Denis Law. Og som vi vet ble det ingen gjentakelse. Derimot ble dagen den største i Manchester Uniteds historie. Etter en forsiktig førsteomgang ga Bobby Charlton United ledelsen med et perfekt hodestøt, åtte minutter etter pause. 1-0 så lenge ut til å bli sluttresultatet, inntil Graca utliknet med ti minutter igjen å spille. Like før slutt stanset pulsen da «Den svarte perle», alias Eusebio, kom alene mot Alex Stepney. United virket dømt, men United-keeperen var nede som en panter og avverget. Selv Eusebio, i all sin skuffelse, applauderte redningen som ga United nye krefter. Bare to minutter ut i første ekstraomgang satte George Best fart, rundet keeper og rullet inn 2-1. Deretter markerte Brian Kidd 19-årsdagen sin ved å heade inn 3-1, før Charlton satte punktum med 4-1. Som første engelske klubb hadde Manchester United vunnet Europacupen for serievinnere. Noen uker etter sin store triumf ble Matt Busby kalt inn på teppet til Dronning Elizabeth II. Da han ble sluppet ut igjen hadde hun slått ham til ridder. Han var blitt Sir Matthew Busby CBE.

1968/69

Nedturen begynner

Dessverre viste Europacuptriumfen seg som begynnelsen på slutten for Manchester Uniteds store lag. Det kom til syne allerede i oppfølgersesongen som ble et voldsomt antiklimaks. Willie Morgan var kommet fra Burnley, men ellers var laget det samme som før. Likevel fungerte det ikke. QPR ble riktignok knust 8-1 på Old Trafford, men scoringssnittet sank fra 2.12 pr kamp til 1.36 – klubbens dårligste siden 1938/39! Europacupvinnerne nådde riktignok kvartfinalen i FA-cupen og spilte seg til nok en semifinale i E-cupen, men de avsluttet ligasesongen som nummer 11 – 25 poeng bak vinnerne, Leeds! Hva i all verden hadde skjedd? Hadde triumfen på Wembley gjort spillerne mette? Var Sir Matt mett? Meget mulig, fordi appetitten syntes å være inntakt så snart det handlet om Europacup, og det faktum at Sir Matt i februar annonserte at han ville overlate managerstolen til en annen etter sesongslutt.

Skandalekampene

Verdt å ta med fra 1968/69-sesongen er at United som Europacupvinnere møtte vinnerne av Copa America, Estudiantes fra Argentina, i den interkontinentale cupen, den såkalte «VM-finalen» for klubblag. Det ble en skandale. Spesielt den første kampen som ble spilt i Buenos Aires. Argentinerne var overhodet ikke interessert i å spille fotball. De foretrakk å sparke, spytte og slå seg til seier 1-0. Ironisk nok ble Nobby Stiles, med opphovnede øyne og blodig leppe, utvist etter protester mot en dommeravgjørelse. Returmøtet i Manchester ble heller ingen kosestund, om enn ikke like grotesk som det første oppgjøret. Kanskje det skyldtes at argentinerne scoret allerede etter fem minutter? Målscoreren het forresten Juan til fornavn og Veron til etternavn! Jo da, vi snakker om Veron senior. George Best ble utvist sammen med en argentiner, og som i Buenos Aires utviklet kampen seg til en farse. Willie Morgan utliknet i kampens siste minutter, men selv om det betydde tap i dobbeltoppgjøret, var det ingen av United-spillerne som beklaget at dommeren blåste av like etterpå.

Neste kapittel: 1969-74: Fra seierssødme til gravøl


Tilbake til forsiden