1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull

Første halvdel av 1960-tallet ble noen innholdsrike år for Manchester United. Med et lag bestående av ungt og eldre, “grovsmeder” og superstjerner, gjeninntok klubben posisjonen som den ledende på De britiske øyer.

United i liga og cup

Factbox-line 1959/60: 1. div. nr. 7; FAC 5
Factbox-line 1960/61: 1. div. nr. 7; FAC 4; LC 2
Factbox-line 1961/62: 1. div. nr. 15; FAC SF
Factbox-line 1962/63: 1. div. nr. 19; FAC-vinnere
Factbox-line 1963/64: 1. div. nr. 2; FAC SF; CWC 3
Factbox-line 1964/65: 1. div. nr. 1; FAC SF; I-C Fairs Cup SF

I løpet av tre begivenhetsrike år 1963-65, fant tre betydningsfulle titler veien til Old Trafford. Først FA-cupen, deretter ble Denis Law som klubbens første kåret til Europas beste fotballspiller. Men viktigere enn alt annet, var det at Matt Busby og United i 1965 vant tilbake ligatrofeet etter åtte lange år.

Men før noen i det hele tatt kunne begynne å snakke høyt om pokaler, måtte manager Matt Busby og hans kompanjong Jimmy Murphy, bygge opp et nytt lag. Ingen ukjent oppgave for den suksessrike duoen, som allerede hadde vært igjennom en tilsvarende prosess to ganger tidligere. Første gang da de kom til Old Trafford som managernoviser i 1945, og deretter med oppfølgeren – “the Busby Babes” – i 1954. Arvtakerne til laget som ble utslettet i München i 1958, var nærmest blitt rasket sammen som en nødløsning. Men innsatsen de la ned var intet mindre enn imponerende. Kanskje profitterte de på sympatibølgen som skyllet over landet, men andreplass i ligaen i den første hele sesongen etter katastrofen i Sør-Tyskland, var uansett en formidabel prestasjon. Dog sett i forhold til lagets styrker og svakheter, var nok sjuendeplassen i 1959/60 mer i samsvar med hva som realistisk var lov å forvente av et ujevnt besatt mannskap.

Byggingen starter

Et sted måtte Busby begynne, men hvor? I Harry Gregg hadde han en solid mann mellom stengene, i Bill Foulkes en dominerende forsvarsskikkelse. Angrepsrekken, med spillere som Albert Quixall, Bobby Charlton og Dennis Viollet, var blant de mest fryktede i ligaen. Sistnevnte satte klubbrekord med 32 ligamål da United endte på sjuendeplass i 1959/60, ti poeng bak ligavinnerne Burnley. Midtbanen derimot, var sterkt svekket etter Wilf McGuinness’ stygge benbrudd like før jul i 1959. Det ble reist tvil om hvorvidt den engelske landslagsspilleren noen gang ville bli i stand til å spille fotball igjen. En erstatter måtte hentes inn så fort som mulig. En ballvinner, i stand til å stoppe motstanderne fra å trenge igjennom et forsvar som slapp inn alt for mange mål, sto øverst på prioriteringslisten.Mannen ble funnet på The Hawthorns. West Bromwichs 26 år gamle Maurice Setters var kjent som en anvendelig, men knallhard spiller, og beryktet for sine sviende taklinger. Tony Dunne, en ung back fra Dublin-klubben Shelbourne, var nestemann inn døren. Men den unge iren, som senere skulle bli en av klubbens meritterte forsvarsspillere, ble foreløpig kun regnet som en investering for fremtiden.

1960/61

Forsvarsproblemer

United fikk en stygg start på 1960/61 sesongen. 1-3 for Blackburn Rovers på Old Trafford i ligaåpningen og deretter 0-4 mot Everton på Goodison Park, var ikke bra. At laget revansjerte seg uken etter, med samme sifre og samme motstander, var bare tilfredsstillende i øyeblikket. Fortsatt scoret laget flere mål enn de fleste, men som vanlig sviktet det bakover. Det hjalp ikke stort å knuse West Ham 6-1 den ene uken, når det fulgte nederlag i de to følgende. Nå ønsket Busby seg en venstreback, men Tony Dunne var ennå for fersk til å bli kastet til løvene. Iren – og for den saks skyld alle klubbens unge talenter – trengte en spiller å se opp til, en som kunne ta seg av dem og motivere dem. Kanskje fantes det en der ute som kunne fylle alle disse rollene? Matt Busby hadde en klar formening om hvem som passet best til beskrivelsen: Noel Cantwell. En stor og kraftig forsvarer, en ledertype og fast landslagsmann for Irland. Med 248 ligakamper for West Ham var han i tillegg proppfull av erfaring. Londonklubben forlangte 29.500 pund for Cantwell, som snart ble Uniteds klubbkaptein og beviste at Busby hadde truffet blink. Formen kom seg, og resultatene likeså. Julaften 1960 ble Chelsea beseiret 2-1 på Stamford Bridge, og hele 6-0 to dager senere på Old Trafford. Men Nyttårsaften overgikk alt: Manchester City ble rundspilt, ydmyket og sendt tilbake til Maine Road med utklassingssifrene 5-1. Men oppadstigende formkurve til tross; United-forsvaret klarte ikke å skalke lukene helt. Akkurat det utnyttet Sheffield Wednesday bedre enn noen andre. I Ligacupen kom de til Old Trafford og scoret sju ganger(!) mot Uniteds to. Åtte uker senere holdt de på å gjenta målfesten, men sa seg fornøyd etter å ha satt fem baller forbi United-keeper David Gaskell. Sesongen endte som året før – på sjuendeplass – men hele 21 poeng bak de suverene ligavinnerne, Tottenham Hotspur.

1961/62

David Herd – goalgetter fra Arsenal

Sommeren 1961 dro Matt Busby på ny shoppingtur til London. Arsenals storscorer, skotske David Herd, var faktisk oppvokst i Manchester, som sønn av City-spiller Alec Herd. 35.000 pund kostet det å løse Herd ut fra Highbury, penger som virket vel anvendt da han nettet tre ganger på sine tre første kamper. Det tok imidlertid en stund før Herd fant seg helt til rette på Old Trafford, men da ble han til gjengjeld en av klubbens store goalgettere. Få uker etter Herds ankomst, dukket en ukjent, sjenert og radmager 15-åring fra Belfast opp på Old Trafford. At han skulle bli en av tidenes største spillere visste ingen på dette tidspunkt. Gutten kalte seg George Best, og skulle vise seg å være det også. 1961/62 sesongen ble en stor skuffelse, og faktisk Uniteds svakeste siden opprykket i 1938. Hele fjorten klubber lå foran da status ble gjort opp i slutten av april. Bare i små glimt viste laget hva som bodde i det. 6-1 over Blackburn Rovers og 6-3 over Nottingham Forest var overbevisende, mens 5-0 over Ipswich Town var oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende fordi Ipswich tre uker senere ble kåret til ligamestere – for øvrig i klubbens første sesong etter opprykket. Mest oppmuntrende i en ellers svak sesong var innsatsen i FA-cupen, hvor United spilte seg helt fram til semifinalen.

1962/63

“Kongen” ankommer

Etter den svake sesongen bestemte Matt Busby seg for å intensivere jakten på nok en goalgetter. Dennis Viollet var blitt solgt til Stoke og laget trengte en partner for David Herd. At Denis Law, den tidligere City-angriperen som nå spilte for Torino, mistrivdes i støvlelandet, var velkjent. Nå nektet han å dra tilbake etter ferie hjemme i Britannia. Nyheten fikk Busby til å reagere. Rasende italienere nektet imidlertid å gi slipp på sin utenlandsimport – inntil United bladde opp rekordsummen 115.000 pund. Dermed gikk resten av seg selv.

Nedrykksspøkelset truer

Radarparet Law/Herd ble en umiddelbar suksess. Herd scoret allerede etter to minutter i sesongpremieren mot West Brom, og Law fulgte opp fem minutter senere. At gjestene kom tilbake og sikret det ene poenget, kunne ikke de to skottene lastes for. Dessverre skulle det vise seg at det unødvendige poengtapet bare var et varsel om hva som var i vente. Med et mannskap spekket med stjernespillere, forventet nok mange at resultatene ville komme av seg selv. Derfor ble sjokket desto større når sesongen utviklet seg i enda verre retning enn den foregående. Lyspunkter, som 5-3 seieren borte mot ligamestrene Ipswich Town og 5-1 over Nottingham Forest på Old Trafford, kom i skyggen av fornedrende resultater som 2-5 hjemme mot Burnley og 2-6 mot Tottenham i London. Da var det kanskje like greit at “The Big Freeze”, den hardeste vinteren i manns minne, slo til i romjulen. Britene snødde ned og skled på glatten, i uke etter uke. Fotballspill var umulig, og kampprogrammet måtte utsettes på ubestemt tid.

Paddy fra Glasgow

Men Matt Busby lot seg ikke lamme av kuldesjokket. Isteden benyttet han den ufrivillige vinterpausen til å hente Glasgow Celtics skotske landslagsspiller Pat Crerand til Old Trafford. Crerand, en kreativ, pasningssikker spiller med stort overblikk, skrev under for United på dagen fem år etter München-ulykken, den 6. februar 1963. Med Crerands inntreden steg forventningene da fotballen igjen begynte å rulle etter to måneders opphold. Men elendigheten fortsatte. Selv ikke den elegante skotten maktet å snu den trøstesløse trenden. Heller ikke Denis Laws scoringshumør hjalp stort. Hans hattrick på Filbert Street fikk ikke annet enn akademisk interesse, ettersom Leicester scoret fire. Det var begravelsesstemning rundt Old Trafford; Manchester United sto i alvorlig fare for å rykke ned!

FA-cupen innledes

Pussig nok smittet ikke den elendige ligaformen over på prestasjonene i FA-cupen. Seire over Huddersfield, Aston Villa, Chelsea og Coventry, sendte United til semifinalen – akkurat som året før. Den gang måtte laget se seg slått av Tottenham. Nå hadde United igjen sjansen til å nå finalen, i så fall for første gang siden 1958. 2. divisjonsklubben Southampton var motstandere på Villa Park, hvor 68.312 tilskuere fikk se et begredelig oppgjør. Pasninger gikk i hytt, og pasninger gikk i pine, men United var minst dårlige og fortjente finalebillettene etter Denis Laws scoring etter 22 minutter.

Dramatisk ligainnspurt

Med FA-cupfinalen fire uker unna, ble alle krefter satt inn på å redde 1. divisjonskontrakten. Men kampprogrammet var knallhardt. Som følge av den to måneder lange vinterpausen måtte sju ligaomganger unnagjøres på 19 dager! Den planlagte snuoperasjonen fikk en elendig start. Nederlag mot Sheffield W., Arsenal og nedrykksrivalene Birmingham City, bidro til ytterlig forverring av situasjonen. 1-0 seieren over Burnley på Turf Moor kom derfor som en gudesendt gave, og blåste et ørlite snev av liv inn i håpet om fornyet kontrakt. Med bare tre kamper igjen å gjøre det på, ventet skjebnemøte med Manchester City på Maine Road. City hadde bare 30 poeng mot Uniteds 31, og var altså enda hardere ute å kjøre enn United – og hadde bare to kamper igjen. City dominerte og tok ledelsen før kampen var ti minutter gammel. 20 minutter senere øket de til 2-0 – trodde alle. Men linjemannen hadde løftet flagget og annullerte for en hårfin offside. Denne avgjørelsen skulle få direkte betydning for utfallet av kampen – ja, kanskje for hele nedrykksstriden. City fortsatte å presse, men hadde problemer med å finne åpninger i et overarbeidet forsvar. United var skikkelig på hælene. Idet kampen gikk inn i de siste fem minuttene var det intet som tydet på annet enn hjemmeseier. City var rett og slett i ferd med å sende sine naboer til 2. divisjon! Men så skjedde noe som knapt kan karakteriseres som annet enn et mirakel. Fire minutter før slutt valgte Citys David Wagstaffe merkelig nok å spille tilbake til egen keeper. Denis Law, som inntil da hadde vært usynlig, luktet lunten og stormet etter ballen. Keeper stupte i beina på Law, som gikk i bakken, og dommeren pekte på straffemerket! Idet Albert Quixall gjorde seg klar fra ellevemetersmerket, kunne man ha hørt en knappenål falle til gresset. Men Uniteds straffeeksekutør lot seg ikke affisere. Han løftet blikket, tok tilløp, og banket ballen kontant i nettet. Nå var rollene byttet om. Plutselig var det United som hadde overtaket. Det ene poenget var nesten jevngodt med fornyet kontrakt. I neste ligarunde ventet nemlig Leyton Orient, divisjonens desidert svakeste lag. For City var poengtapet nærmest ensbetydende med farvel til 1. divisjon. Ikke til å undres over at United-fansen var i ekstase på Maine Road denne maikvelden for 40 år siden! Tre dager senere spikret United definitivt plassen med oppskriftsmessige 3-2 over Leyton Orient. City derimot, tapte 6-1 for West Ham i London, og sank som et blylodd.

Triumf i FA-cupfinalen

Lettet etter å ha overlevd den nervepirrende ligaavslutningen, kunne Matt Busbys mannskap endelig se fram mot sesongens siste kamp, FA-cupfinalen mot Leicester City. “The Foxes” hadde beseiret Liverpool i semifinalen, og bedømt ut i fra ligaformen var de også favoritter til å stikke av med cuptrofeet. Men stikk i strid med de fleste forhåndstips var United det beste laget på Wembley. To mål av David Herd og ett av Denis Law, ble for sterk kost for Leicester, som bare klarte å kvittere én gang. For første gang siden 1948 var United FA-cupmestere. Følelsen av denne triumfen som “det store vendepunktet” skulle vise seg å stemme godt. En ny gullalder var like rundt hjørnet.Cupseieren betydde også at United igjen var klare for Europa. Riktignok ikke “den store” – Europacupen for serievinnere, men Cupvinnercupen var ingen dårlig erstatning.

1963/64

Fremgangen fortsetter

Med FA-cuptroféet i beltet var selvtilliten på topp foran den nye sesongen. Noe overraskende ble Johnny Giles solgt til Leeds like før sesongåpningen, mens Matt Busby for første gang på flere år unnlot å bruke sommeren til å hente inn noen store navn. I bakhånd hadde han nemlig George Best, som nærmet seg førsteelleveren med stormskritt. Endelig skulle man igjen få oppleve en sesong med United kjempende i tetsjiktet. Charity Shield-oppgjøret mot ligamesterne fra Everton bar riktignok ikke bud om store ting. Mørbanket, rundspilt og ydmyket, var det tungt å svelge 0-4 bare en uke før ligaåpningen. Men hevngjerrighet kan være en vidunderlig egenskap. 14 dager senere møttes de to klubbene igjen, denne gang på Old Trafford – og nå det gjaldt det ligapoeng. Everton var høyt oppe – før kampen, men “punch drunk” etter 1-5 midt i solar plexus 90 minutter senere. Og United stormet videre. George Best debuterte og bidro ikke til mindre blest rundt klubben. Publikumsfrieri og feiende frisk angrepsfotball ga ikke bestandig ønsket resultat, men enten det ble seier eller tap, var underholdningsfaktoren som regel høy.Fremgangen var påtagelig, og innsatsen ble til slutt belønnet med en 2. plass, fire poeng bak ligavinner Liverpool Etter mange magre år var United tilbake for fullt.

Ingen suksess i Europa

I FA-cupen var innsatsen igjen upåklagelig. United nådde semifinalen for tredje gang på rad, men måtte denne gang gi tapt for West Ham, som vant 3-1 på Hillsborough. Heller ikke i Cupvinnercupen holdt det helt til mål. Det begynte bra da hollandske Willem II ble feid ut av turneringen med 7-2 sammenlagt. Deretter led Tottenham samme skjebne med knepne 4-3. I 3. runde derimot, gikk det fryktelig galt etter en lovende start. Sporting Lisboa ble beseiret med betryggende 4-1 på Old Trafford, og United dro til Portugal proppfulle av selvtillit. Der tapte de 5-0!Uniteds juniorer derimot, lot seg ikke stoppe av noen. Med spillere som George Best, David Sadler, John Aston jr., Jimmy Rimmer og John Fitzpatrick på laget, vant klubben FA Youth Cup for første gang siden 1957.

1964/65

Ligamester – Et av historiens jevneste tittelkappløp

Med ambisjoner om å ta det siste steget helt til topps, kom United i siget etter en noe trang start. Bare Leeds klarte å holde følge gjennom hele sesongen. I et av historiens jevneste tittelkappløp endte de to klubbene på samme poengsum. Uniteds bedre målkvotient ble avgjørende for utfallet, og sendte klubben helt til topps på tabellen med knappest mulig margin. Det var en hevnens stund for United, som hadde måttet gi tapt for Leeds i FA-cupens semifinale. Sju sesonger etter at Europacupdrømmen ble lagt i grus på flyplassen i München, var ligamester Manchester United igjen kvalifisert for “den store” Europacupen.

Svensk motstand i Messebycupen

For første gang møtte United et nordisk lag i et obligatorisk oppgjør. I Messebycupen, forløperen til UEFA-cupen, holdt svenske Djurgårdens IF godt følge og klarte 1-1 i Stockholm, men var sjanseløse da United vant 6-1 i returmøtet i Manchester. Deretter ble Borussia Dortmund beseiret 6-1 i Tyskland(!) og 4-1 hjemme, Everton (1-1 og 2-1), og Racing Strasbourg (0-0 og 5-0). I semifinalen var imidlertid ungarske Ferencváros et lite hakk bedre. United vant først 3-2 på Old Trafford, men tapte 0-1 i Budapest, i en kamp der Paddy Crerand ble utvist sammen med en ungarer. Bortemålsregelen var ennå noen år unna, så lagene måtte ut i omkamp. Etter trekning ble denne spilt på Ferencváros’ hjemmebane, og United tapte 2-1.

Neste kapittel: 1966-68: Europa erobres!