1956-59: Fra triumf til katastrofe

lastlineup_artikkel_stor
To ligagull og verden lå åpen for Uniteds unge, spennende mannskap. Duncan Edwards, Liam Whelan, Eddie Colman og de andre. En mellomlanding i München etter E-cup triumf i Beograd forandret hele klubben. I løpet av sekunder ettermiddagen 6. februar 1958 lå 13 års beinhard jobb fra Matt Busby i aske.

United i liga og cup

Factbox-line 1955/56: 1. div. nr. 1; FAC 3
Factbox-line 1956/57: 1. div. nr. 1; FAC-finalist; EC SF
Factbox-line 1957/58: 1. div. nr. 9; FAC-finalist; EC SF
Factbox-line 1958/59: 1. div. nr. 2; FAC 3

Nå hadde øyriket virkelig fått opp øynene for den jobben Matt Busby og Jimmy Murphy hadde lagt ned. Femteplassen i 1954/55 ga klart bud om at noe stort var på gang. Men de fleste ble nærmest bergtatt av at det var noe så stort.

Gjennomsnittsalder 22 år

For det lystcruiset som Matt Busbys unge mannskap satte ut på i august 1955 hadde ingen sett maken til. Og det til tross for at starten ikke på noen måte var eksepsjonell. Tre tap, alle borte, for Manchester City, Sheffield United og Everton, på de åtte første kampene gjorde at folket tonet ned forventningene. Men United tapte bare fire kamper til på hele sesongen og var ubeseiret hjemme på Old Trafford. United vant ligaen med rekordmange 11 poeng. Ikke på 59 år hadde noen klubb vunnet med så stor margin, som det som skilte ligamester United og toerne Blackpool og Wolverhampton da status ble gjort opp mai 1956. United tangerte den gamle rekorden, og det som var ekstra spesielt med Uniteds ligamestere var at samtlige unntatt tre mann var spillere som hadde kommet opp gjennom egen juniorstall. Og uten ha nok dokumentasjon for hånden, var det også trolig tidenes yngste ligamester. Gjennomsnittsalderen til mesterlaget var nemlig bare 22 år.

Laget var totalt forandret fra mesterlaget som tok gull i 1951/52. Bare Johnny Berry og Roger Byrne var igjen. Geoffrey Greene skriver i «There´s only one United»:

– I desember satte United fyr på toppdivisjonen, med bare to tap på siste halvdel av sesongen. Kampen som snudde sesongen i Uniteds favør var 2-1-gevinsten over Sunderland 3. desember, etter mål av Dennis Viollet og Peter Doherty. Seieren førte United til topps.

Kun tre spillerkjøp

For den røde delen av Manchester betydde 1955/56-sesongen også en etterlengtet seier over den blå naboen. Etter ni strake kamper uten seier, inkludert seks tap, kunne man på selveste nyttårsaften(!) juble over en deilig seier over Manchester City. Tommy Taylor og Viollet signerte Uniteds mål i 2-1-seieren foran hele 60.956 betalende tilskuere. Det høyeste tilskuertall på Old Trafford siden 1936/37. Men det skulle komme enda flere til «ligafinalen» 7. april, da Blackpool kom på besøk. Det så stygt ut da Blackpool ledet ved pause. Skulle United få sitt første hjemmetap på ett år? Nei, Berry og Taylor ordnet målene i 2-1-seieren foran 62.277 ekstatiske tilskuere som nå visste at verken Blackpool eller Wolves kunne nå United igjen. United tok totalt 60 poeng.

Keeper Ray Wood (5000 pund fra Darlington), ving Johnny Berry (15.000 pund fra Birmingham) og toppscorer Tommy Taylor (29.999 pund fra Barnsley) var de eneste spillerne som hadde kostet United penger. Hjemmerekorden på de 21 kampene på Old Trafford ga 18 seirer, tre uavgjorte og null tap.

Busbys vyer

Uniteds manager hadde vyer. Der gamle og konservative FA satt med skylapper og bestemte seg for at England var best i alt, så Busby det som en stor utfordring og ikke minst lærerikt å spille mot de beste lagene på kontinentet. Han så det som en viktig del av utviklingen til både United og engelsk fotball. Som ligamester fikk United en invitasjon fra UEFA, Busby takket ja, men fikk avslag fra FA. Busby søkte på nytt og var freidig nok til å si ansikt til ansikt med Harold Hardman, formannen i FA:

– Fotball er nå en verdensport. Den tilhørerer ikke lenger kun England og Skottland. Det er der framtiden ligger.

Busby skriver videre i «Soccer at the top» at United fikk et lunkent svar tilbake fra London om at United fikk tillatelse, men ikke kunne forvente noen forfordelinger eller støtte.

Nytt ligagull

I sesongen 1956/57 vant United ligaen for andre året på rad. United kom til finalen i FA-cupen, der en dommertabbe det snakkes om den dag i dag snøt United for århundrets første The Double. United nådde semifinalen i serievinnercupen i den første sesongen klubben deltok, og Uniteds juniorlag vant FA Youth Cup for femte sesongen på rad.

I 1956/57 var ikke United like overlegne hjemme. Bolton, Blackpool og Everton klarte å vinne på Old Trafford. Men United var så sterke borte, at laget tok likevel fire poeng flere enn i 1955/56. Men Tottenhams kommende storlag (som tok the Double i 1961) hadde noe på gang, og kom «bare» seks poeng etter på 58 poeng. Begge ligamøtene mot Spurs endte uavgjort.

Laget som tok det andre ligagullet var nesten identisk med det forrige. Unntakene var et par svært lovende juniorer som spilte nok kamper til å få medalje. Wilf McGuinness og Bobby Charlton. McGuinness var så uheldig at han spilte på samme posisjon som den store Duncan Edwards, og sa i et tidligere US:

– Jeg innså ganske tidlig at jeg aldri ville skyve ham ut av laget. Men jeg tenkte at hvis jeg bare spiller godt nok, så kan jeg ta hans plass på laget fordi han var så god at han kunne spille overalt.

United avsluttet ligasesongen med seks seirer og to uavgjorte. Liam Whelan, som sesongen før hadde konkurrert med Doherty og Jack Blanchflower, hadde nå kapret plassen som indreløper. 1956/57 skulle bli irens store sesong. I posisjon ved siden av Taylor og Viollet på topp, scoret ballsikre og effektive Whelan 26 mål på 39 kamper, og ble med det toppscorer foran de to spissene.

Omstridt finaletap

United nådde finalen i FA-cupen for første gang siden triumfen i 1948. Hartlepool ble slått 4-3 i en vrien bortekamp i første hinder, der Liam Whelan scoret to mål. Iren scoret to nye mål da Wrexham ble nedsablet 5-0 i 4. runde, før Edwards scoret kampens eneste mål mot Everton i 5. runde foran 61.803 tilskuere på Old Trafford. Den eneste hjemmekampen i FA-cupen. Bournemouth ble slått 2-1 borte i kvartfinalen, etter to fulltreffere av Berry før Birmingham ventet i semifinalen på Hillsborough. Berry og Charlton scoret målene i 2-0-seieren. Finalen, mot Aston Villa, skulle bli en av de mest omstridte i FA-cupens historie. Og dessverre var det dommer Dixon og Villas McParland som stjal overskriftene med negative fortegn. De fleste er skjønt enige om at United ellers ville blitt den første Double-mester det århundret.

Dramaet startet etter kun seks minutter, da McParland med skulderen først slo knock out på United-keeper Wood. I en tid da det ikke fantes reserver, måtte Blachflower ta over i mål, Edwards gikk ned som stopper og Whelan gikk inn på midten. Til tross for det var United best, og mange var av den oppfatning at Charlton skulle hatt straffe da han ble lagt i bakken. Heroiske Wood kom tilbake på banen de siste ti minuttene av første omgang, mest som en tilskuer ute på høyrevingen med brukket kravebein. Han kom imidlertid ikke tilbake etter pause.

McParland ga så Villa ledelsen md en fin nikk. Fem minutter senere doblet samme mann – som altså for lengst skulle vært utvist – ledelsen med et mål som var soleklart offside. Tommy Taylor reduserte, og for de siste minuttene kom Wood tilbake i mål for at United skulle kunne avslutte med ti utespillere. Det var imidlertid for sent, og United sto som taper i en av turneringens mest kontroversielle finaler.

Dominans i Europa

United entret Europa som første engelske klubb i serievinnercupen. Siden United var ny, måtte de ut i kvalifiserende runde, mot Anderlecht. 2-0 borte var et fint utgangspunkt foran returen på Maine Road, fordi det ennå ikke var flomlys på Old Trafford. United nedsablet belgierne etter alle kunstens regler. Viollet (4), Taylor (3), Whelan (2) og Berry (1) scoret målene da United vant rekordseieren 10-0. Matt Busby skriver:

– Jeg ser Eddie Colman, løpende etter ballen ved innkast to minutter før slutt på stillingen 10-0, som om det sto om livet. Det representerer ivrigheten laget viste den kvelden.

Busby skriver også om spilleren han mente var banens beste.

– David Pegg på venstrevingen var helt vill den kvelden. Han var arkitekten bak syv eller åtte mål. Mot slutten prøvde hele laget å få Pegg på scoringslisten. Han gjorde det aldri, men for en kamp!

Denne 12-0-seieren sammenlagt var altså Uniteds første skritt i europeisk cup-sammenheng. Det første kritt på veien mot det trofeet som United etter mye strev omsider løftet i 1968. Men som så nær ble vunnet allerede i den første sesongen. Etter Anderlecht ble Borussia Dortmund og Athletico Bilbao slått ut før mektige Real Madrid ventet i semifinalen. Madrid hadde vunnet året før, og skulle vise seg å vinne de fem første sesongene i turneringen.

Mens United ikke kostet mer enn de drøye 50.000 pund som Busby hadde betalt for Taylor, Berry og Wood, kostet bare Madrids angrep 250.000 pund. Enorme summer den tiden, med Kopa (Frankrike) og Di Stefano (Argentina) som de største stjernene.

– Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd maken til volum som det var på Bernabeu, har Bill Foulkes fortalt undertegnede om de 135.000 som så Madrids 3-1-seier i første semifinale. Ferske og uerfarne United gikk ut som helter etter 2-2 hjemme, men tap sammenlagt 3-5.

1957/58

Etter to ligagull på rad satset Busby og Murphy målbevisst på å vinne trofeet for tredje gang. I tillegg, selvsagt å vinne serievinnercupen. For tredje sesongen på rad var det få forandringer på laget. Blachflower funnet tilbake til sin gamle form, og knivet med Jones om den ene stopperplassen. Pluss at unge Albert Scanlon hadde vist stort potensial og kunne konkurrere med Pegg om plassen på venstre kant. På høyre var Kenny Morgans et spennende nytt produkt, og Harry Gregg tok midtveis i sesongen over i mål.

Men det viktigste var at Uniteds feiende, flotte publikumsfrieri fortsatte. Det var på en måte symptomatisk for Busby Babes at de syv siste kampene for tragedien var ubeseiret. Syv kamper som ga hele 24 scorede mål. Den siste kampen på britisk jord for Busby Babes, mot Arsenal på Highbury, går for å være en av de beste fotballkamper som er spilt. United vant 5-4 foran 63.578 tilskuere. United ledet 3-0 ved halvtid etter mål av Edwards, Taylor og Charlton. Det første kvarteret av annen omgang forble målløst, og så plutselig smalt det foran Uniteds mål. Tre Arsenal-mål på under tre minutter skapte balanse i stillingen. Andre lag hadde raknet etter en sånn smell, men United viste enorm karakter ved å reise seg. Viollet og Taylor la på til 5-3, før Arsenal scoret kampens niende og siste mål. I et avisreferat dagen etter sto det.

– De som strømmet ut av Highburys porter den kvelden visste de hadde vært vitner til noe stort.

Beograd og München

Noen dager senere lå Uniteds lag i ruiner. Etter en sterk 3-3-kamp i Beograd mot Røde Stjerne, som ga 5-4-seier sammenlagt, og avansement til semifinalen. Bobby Charlton scoret to av målene og var kampens store spiller. United stilte med samme mannskap som mot Arsenal: Gregg; Foulkes, Byrne; Colman, Jones, Edwards; Morgans, Charlton, Taylor, Viollet, Scanlon.

Dagen etter matchen skulle tragedien ramme Manchester United. En tragedie som endret hele kursen og historien til klubben. Tett snødriv i München gjorde flyforholdene ekstremt vanskelig. Etter to mislykkede forsøk på å lette var det ventet at kapteinen ville beordre passasjer og besetning ut av flyet, men det ble gitt ordre om et tredje, og fatalt forsøk på å lette. Flyet kolliderte i voldsom fart fire minutter over tre på ettermiddagen, 6. februar. Roger Byrne, Geoff Bent, Eddie Colman, Duncan Edwards, Mark Jones, David Pegg, Tommy Taylor og Liam Whelan døde. Walter Crickmer (klubbsekretær), trenerne Tom Curry og Bert Whalley var også blant de totalt 23 som døde i krasjet. Johnny Berry og Jack Blanchflower måtte gi seg med fotballen.

Busby var en av dem som var hardest rammet og lå på overvåkingen i flere uker, med punktert lunge, og flere bein i kroppen som var brukket. I «Soccer at the top» skriver Busby om de verste minuttene av både sitt og sin kones liv, da han noen dager senere var frisk nok til å få besøk.

– Ingen hadde fortalt hva som hadde skjedd. Det var ikke meningen at jeg skulle vite, fordi jeg var så syk. Men til slutt måtte jeg vite. Jeg sa navn etter navn og Jean nikket eller ristet på hodet for å indikere om de levde eller var døde. Etter det ville jeg bare dø.

Men Matt Busbys trofaste kone fikk overbevist sin mann om at han hadde en oppgave også framover. Hva med fostersønner som fortsatt var igjen? Hva med minnet om de som var falt bort?

– Fra det øyeblikket ville jeg leve, skriver Busby.

Bare asken igjen

Den første kampen etter München var 13 dager senere. Det nye United-laget feide over Sheffield Wednesday 3-0 i FA-cupen. Wilf McGuinness sier til U-S:

– Det var en seier på ren og skjær vilje. Hele stadion løftet laget fram, og stakkars Wednesday hadde ikke en sjanse.

Det var et tilsvarende magisk løft som ga United 2-1-seier over AC Milan i første semifinale i serievinnercupen. Jimmy Murhpy ledet laget. Keep the flag flying Jimmy, hadde Busby sagt fra sykesengen i München, noe assistenten også gjorde med bravur. United røk ut i semifinalen for Milan etter 0-4-tap i Italia, og i ligaen ble det kun én seier på 14 resterende kampene etter ulykken. Men i FA-cupen kom United helt til finalen, ufattelig med tanke på at et helt lag, praktisk talt var utslettet.

United brukte juniorer, samt et par nye spillere. Stan Crowther, som hadde slått United i finalen året før for Villa, var en En annen var veteranen Ernie Taylor fra Blackpool, men ingen av dem var i United mer enn ti måneder.

Kun Bill Foulkes og Bobby Charlton var igjen fra finalelaget året før, og Bolton var naturligvis storfavoritt. Busby kom på krykker, men Murphy ledet laget. United var folkets favoritt etter hva som hadde skjedd tre måneder før. Nat Lofthouse ga Bolton en tidlig ledelse, et greit mål. Det andre var derimot en dommertabbe av dimensjoner. Lofthouse dytter keeper Gregg, som holder ballen, i mål, dermed 2-0. Selv om Charlton traff stolpen ble Uniteds urutinerte mannskap i realiteten utspilt. United ble det første laget det århundre som tapte FA-cupfinalen to år på rad.

Den lange veien

Så begynte den lange veien og tunge jobben for Matt Busby å bygge opp Manchester United igjen. Unge gutter som McGuinness, Fred Goodwin, Ron Cope og Joe Carolan tok over. Reservespiller Ian Greaves fikk spille fast, samt at Busby kjøpte unge Albert Quixall for rekordsummen 45.000 fra Sheffield Wednesday. Uniteds andreplass den sesongen var mildt sagt imponerende, men dessverre viste den på en måte falsk bilde. United slet med «post München-problemer» i lang, lang tid.

Hva som ikke er så kjent er at United skulle spilt serievinnercup. Som en gest til United etter ulykken inviterte UEFA United. United takket ja, alt var klart for E-cup spill for tredje året på rad. Publikum gledet seg, spillerne gledet seg, og ikke minst så Matt Busby fram til å gjøre et nytt forsøk på å erobre det store europeiske trofeet. Da kom FA på banen og sa kategorisk nei! Årsak? United hadde ikke vunnet ligaen!

Neste kapittel: 1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull

 

Bestill billett!