1950-55: The Busby Babes – tidenes beste?

Matt Busby bygde på 50-tallet opp det som mange mener ville blitt verdens beste klubblag. Laget som fikk kjælenavnet “Busby Babes” tok England med storm. Akkurat da det unge mannskapet var modent nok til å erobre Europa, ville skjebnen det annerledes. Men som fuglen Føniks reiste Manchester United seg fra asken.

United i liga og cup

Factbox-line 1949/50: 1. div. nr. 4; FAC 6
Factbox-line 1950/51: 1. div. nr. 2; FAC 6
Factbox-line 1951/52: 1. div. nr. 1; FAC 3
Factbox-line 1952/53: 1. div. nr. 8; FAC 5
Factbox-line 1953/54: 1. div. nr. 4; FAC 3
Factbox-line 1954/55: 1. div. nr. 5; FAC 4

Men ved innledningen av 1950-tallet var Matt Busbys første storlag med Johnny Carey, Jimmy Delaney, Stan Pearson, Jack Rowley og de andre fortsatt i full sving. Slutten av førtiårene hadde gitt andreplass tre sesonger på rad, og United-fansen begynte å lure hvor lenge de måtte vente. Det hadde tross alt gått generasjoner siden sist United ble ligamester, nærmere bestemt i 1911.

Endelig hjemme

Den første sesongen i det nye tiåret startet oppløftende med ni kamper på rad uten tap, og håpet om ligagull steg igjen. Sesongens andre kamp, mot Bolton, markerte gjenåpningen av Old Trafford. Det tyske bomberegnet over Manchester hadde stoppet alt spill der i åtte år, og 41.748 tilskuere kom forventningsfulle og spente. Lykkelige over å endelig være hjemme igjen. Charlie Mitten, Jack Rowley og et selvmål sørget for en fortjent 3-0-seier. Etter de strake kampene uten nederlag fulgte to kjappe tap (for Burnley og Sunderland), som igjen ble etterfulgt av ni nye kamper uten tap. Det var en merkelig sesong, der formsvikten ikke kom før på tampen. Ni kamper uten en eneste seier fra midten av mars og ut, gjorde 3-0-seieren over Fulham i siste serierunde bare av akademisk interesse. Noe som ble gjenspeilet av tilskuertallet, kun 11.968 betalende på Old Trafford! I FA-cupen ble det exit mot Chelsea i kvartfinalen. 1950/51-sesongen så to vesentlige forandringer på Uniteds lagoppstilling i forhold til de fire første etterkrigssesongene. Jack Crompton måtte vike plassen til fordel for Reg Allen, og Charlie Mitten gjorde det spesielle ved å bryte båndet både til klubb, land og UEFA ved å skrive under for den bolivianske klubben Santa Fe. Crompton var United-spiller noen år til, men spilte nå bare sporadisk. Allen var faktisk halvannet år eldre enn Crompton, og med sine 31 år var han ikke noe kjøp for framtiden da Matt Busby hentet ham fra Queens Park Rangers i juni 1950 for 11.000 pund. Sykdom stoppet Allens United-karriere etter bare to sesonger.

Nok en andreplass

Var avslutningen av 49/50-sesongen skuffende, så var slutten av 50/51 direkte imponerende. Fra nyttår og ut sesongen spilte United 17 ligakamper. Disse endte med 14 seirer, to uavgjorte og bare ett tap, for øvrig 0-2 borte for Stoke. Fjerdeplassen fra året før ble forbedret til andreplass. Den fjerde andreplassen på fem år, og nå begynte tvilen å melde seg. Skulle United aldri vinne ligagull? Det som talte imot noe ligagull var at Matt Busbys første storlag (og et storlag var det virkelig) begynte å merke alderen. Laget som Busby bygde opp bokstavelig talt med to tomme hender, var nå på hell. Mitten og Johnny Morris (til Derby) hadde flyttet til andre klubber, mens nøkkelspillere som Carey, Chilton, Pearson, Rowley og Allen nå alle var 32 år eller eldre.

Omsider ligagull

Men laget som hadde kjempet så heroisk for ligagull helt siden fotballen tok til igjen etter 2. verdenskrig, hadde heldigvis ennå krefter igjen. I tillegg, og ikke minst, begynte Matt Busby forsiktig, men like fullt gradvis og målbevisst, å skifte ut det aldrende topplaget. Foran 1951/52-sesongen punget Busby ut med 15.000 til Birmingham for høyrevingen Johnny Berry, som erstatter for Jimmy Delaney. Det skulle snart vise seg at Berry ble verd hver penny. I tillegg satte Busby midtveis i sesongen inn helt ferske Roger Byrne som venstreback (og av og til som venstreving). Byrne og Berry var friske pust inn i det sterke og meget etablerte laget. Denne kombinasjonen skulle snart vise seg å være gull verd. Bokstavelig talt. I forhold til året før det ble rollebytte i toppen. United vant ligaen fire poeng foran Tottenham, samme poengdifferanse som London-klubben hadde slått Busby & Co. med året i forveien. Den røde delen av Manchester jublet og feiret ligagullet i flere dager. Det var så etterlengtet og så fortjent. De mange andreplassene kunne nå endelig begraves, og likeså spøkelsene fra ligavinnerne i 1911. Riktignok inkluderte årene to verdenskriger med opphold i seriespillet, men 41 lange år uten ligagull var uansett lenge, og Manchester United sverget at noe lignende aldri skulle skje igjen. I mesterskapssesongen scoret Jack Rowley imponerende 30 mål på 40 kamper, mens Stan Pearson noterte seg 22 scoringer på 41 kamper. I tillegg betalte Jack Downie også ned på de 24.500 pund som Busby hadde betalt Bradford sommeren 1949. Downie var i sin tid Uniteds dyreste spiller, og selv om det ble bare fem år på Old Trafford, var høyrevingen en viktig brikke i laget som tok det etterlengtede ligagullet i mai 1952.

Laget byttes ut

Få, om noen, hadde våget det Matt Busby gjorde etter ligagullet i 1952. Bit for bit begynte han å “rive istykker” mesterlaget. Noen hevet øyenbrynene, mange stilte spørsmålstegn og enda flere mente at Busby nå bommet stygt. Særlige midler til å kjøpe et nytt lag fantes ikke, men Busby og hans assistent Jimmy Murphy hadde bak kulissene for lengst begynt arbeidet. Unge spillere ble avlet opp og forsiktig testet for å fylle hullene etter de rutinerte landslagsspillerne som en etter en takket for seg. Matt Busby er den første til å innrømme at det ikke var noen lett beslutning å bytte ut sitt første storlag, som hadde kjempet så lenge for ligagull og nå omsider nådde målet. I sin bok “Soccer at the Top” skriver Busby:

– Tiden da mitt storlag var på retur måtte komme. Ikke alle på en gang, men tegnene var klare. Etter en kamp mot Aston Villa forstod jeg at noe måtte gjøres. Vi vant riktignok 1-0, men spillet var forferdelig, og jeg varslet styret etterpå om at jeg kom til å gjøre drastiske endringer.

Busby Babes unnfanges

Dette var høsten 1953. 1952/53-sesongen hadde endt med åttendeplass, og året etter ble det fjerdeplass.

– Det var langt fra ideelt, men der og da var framtiden mer viktig enn nuet, beretter Busby videre, og forteller om kampen da den store endringen skjedde.

– Vi spilte en privatkamp mot Kilmarnock, og jeg benyttet sjansen til å kaste innpå syv juniorer/unggutter. Det fungerte bra, og jeg bestemte meg for å la disse få sjansen i den kommende ligakampen borte mot Huddersfield. Vi spilte 0-0, og jeg beholdt laget den neste kampen. Og neste, og slik ble Busby Babes født.

Nye, unge spillere på vei inn, og det gamle storlaget bukket ut. Men Busby sørget for en verdig avskjed.

– Fotballspillere er mennesker. Ikke møbler du kaster ut når de er blitt for gamle. Spillerne hadde tjent klubben på en fantastisk måte, og jeg så det som mitt ansvar å sørge for at de fikk anstendige jobber innen fotball.

Derfor fikk Chilton og Rowley fri transfer slik at de uten sverdslag fikk spillende trenerjobber for henholdsvis Grimsby og Plymouth, mens Cockburn og Pearson gikk til Bury og Crompton til Luton. Og alt dette i en tid lenge før Bosman, da det slett ikke var vanlig å gi fri transfer. En trofast tjener som John Aston måtte beklageligvis gi seg med fotball på toppnivå på grunn av sykdom, men klubben tok ham under vingene ved å gi ham jobb i trenerstaben noen år senere. Få er uenige i at Johnny Carey var den største av dem alle, i Busbys første storlag. I hans tilfelle gjorde styret det meget sjeldne i å invitere ham til et styremøte, der han som takk for eminent tjeneste for Manchester United, fikk tilbud om 1000 pund i året for å bli en del av trenerteamet (Matt Busby hadde på forhånd selvsagt velsignet idéen). Trofaste Carey var smigret og svært fristet til å takke ja, men valgte i stedet å si ja til Blackburn Rovers, som samtidig fristet iren med stillingen som manager. En jobb Carey for øvrig beholdt i fem år. Hadde Carey sagt ja til United, ville han temmelig sikkert ha vært med på flyturen til Beograd og München i februar 1958.

Talentene blir funnet

Bortsett fra et par kjøp, var de fleste på dette laget avlet opp fra egen stall. Johnny Berry er nevnt, i tillegg kom keeper Ray Wood fra Darlington for 5000 pund og spissen Tommy Taylor fra Barnsley for 29.999. En enorm sum, som imidlertid skulle vært større.

– Barnsley ville ha 30.000, men jeg ville ikke at en ung spiller skulle ha 30 000-prislappen rundt halsen, så vi ble enige om 29.999 pund, skriver Busby i “Soccer at the Top” og fortsetter:

– Vi pratet en god stund og jeg ga serveringsdamen ett pund i driks, så Tommy Taylor kostet i realiteten 30 000 likevel.

For stille, beskjedne Taylor var det å flytte fra trygge omgivelser i Barnsley til storbyen Manchester et stort skritt. Opprinnelig forlangte han seks ukers betenkningstid, men Busbys overtalelsesevner fikk gutten til å skrive under på dagen. Vel og merke etter at Busby hadde gått med på et “krav” fra Tommy Taylor.

– To gratisbilletter til foreldrene mine til hver kamp!

Litt av en kontrast til hva dagens spillere forlanger i sign-on-fee!

En av Matt Busbys viktigste støttespillere denne tiden var Joe Armstrong, som ny leder for nettverket av talentspeidere klubben hadde rundt i Storbritannia.

– Da talentspeider Luis Rocca døde ga jeg jobben til Joe. Han var en gentleman og fin å ha til å snakke med foreldrene når vi oppdaget en gutt. Han var suveren til å oppdage et talent, han ga meg beskjed og så dro jeg eller Jimmy Murphy og sjekket ut gutten.

Sakte, men sikkert ble disse talentene håndplukket en etter en, og forsiktig testet ut på øverste nivå i engelsk ligafotball. Jackie Blanchflower, Bill Foulkes, Don Gibson, Mark Jones, David Pegg, Dennis Viollet, Jeff Whitefoot, Geoff Bent, Freddie Goodwin, Ian Greaves, Liam Whelan, Eddie Colman, Wilf McGuinness, Bobby Charlton, Nobby Stiles, Johnny Giles, Nobby Lawton, Alex Dawson, Mark Pearson og sist, men ikke minst, Duncan Edwards. Alle disse og flere til kom gjennom Uniteds juniorsystem i løpet av de hektiske og veldig spennende årene på 50-tallet. United hadde oppdaget Edwards under en skolekamp i hjembyen Dudley, da gutten var bare 12 år gammel. Det at United fikk vervet Edwards var i seg selv bemerkelsesverdig, idet han kom fra Dudley, like utenfor Wolverhampton. Fordi det var Wolves som var det store laget i England på den tiden, med Billy Wright og ligagull i 1953/54. Men Edwards hadde bare ønske om å spille for Manchester United, og gjorde derfor jobben til Uniteds utsendte enklere enn de kanskje hadde trodd.

Fem år på rad

Selv om de færreste utenfor Manchester ante hvilket storlag som virkelig var på gang, sendte United ut temmelig klare signaler og indikasjoner ved å vinne å vinne FA-cupen for juniorer i turneringens fem første sesonger, fra 1953 til og med 57! Fem spillere fikk i denne femårsperioden tre vinnermedaljer i FA Youth Cup, noe som aldri er kopiert av noen spiller i England. De historiske fem var: Duncan Edwards, Eddie Colman, Bobby Charlton, Wilf McGuinness og Tony Hawksworth. I motsetning til veldig mange av sine klubbkamerater nådde ikke sistnevnte opp. Keeperen fikk faktisk kun én ligakamp, borte mot Blackpool (2-2) i oktober 1956, da han for øvrig hadde kun tre reservelagskamper bak seg.

I vente på gull

Ligagullet i 1952 ble som nevnt fulgt av en åttendeplass sesongen etter. På tampen av den sesongen gjorde Duncan Edwards sin ligadebut, bare 16 år gammel. Det var en vanskelig debut i en svak kamp hjemme mot Cardiff, der gjestene vant 4-1. En uke senere hadde United en annen debutant, nemlig Les Olive. Altmuligmannen Olive jobbet på kontoret under Busby de første årene etter 2. verdenskrig, og nå fikk han ved to anledninger sjansen i mål. Laget Busby og Murphy brukte i 1953/54-sesongen ble endret radikalt etter den nevnte treningskampen mot Kilmarnock i slutten av oktober. Duncan Edwards, Jackie Blanchflower, Bill Foulkes, Dennis Viollet, Jeff Whitefoot, Tommy Taylor og David Pegg var de nye, spennende spillerne som etablerte seg på United den sesongen. Busby så klare forbedringer i forhold til sesongen før, og fjerdeplassen ni poeng etter mesterlaget Wolverhampton var godkjent. United hadde imidlertid vist at de kunne matche gullvinnerne og mer til, gjennom å slå Wolves 1-0 i ligamøtet på Old Trafford i mars, etter et mål av Johnny Berry. 1954/55 sluttet med femteplass, men gapet opp til toppen (og denne gang Chelsea) var nå krympet til fem poeng. Igjen slo United ligamestrene, og nå både hjemme og borte. Kampen på Stamford Bridge blir beskrevet som sesongens beste fotballkamp, med United som knepne vinnere 6-5. Dennis Viollet signerte hat trick, Tommy Taylor to og Jackie Blanchflower ett av målene. Sporadiske, skuffende tap som 0-5 for Man. City i ligaen, 0-2 for City i FA-cupen, og 0-3 for Cardiff og Sheffield U. ble ikke tatt lett på, men like fullt ikke så tungt som normalt. Dette fordi både supportere, spillere og ledere i Manchester United ante at noe stort var i vente. Noe virkelig stort!

Neste kapittel: 1956-59: Fra triumf til katastrofe